<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: HEALTHTECH

#0848: Velferdsteknologi i oppfølging av palliative pasienter

Gjest: Lina Oelschlägel

Høgskolelektor og stipendiat of Lovisenberg diakonale høgskole


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden #LØRN snakker Silvija med Lina Oelschlägel som er høgskolelektor og stipendiat ved Lovisenberg diakonale høgskole. Oelschlägel sier hun tenker at fremtidens teknologiske muligheter er fantastiske, men at vi trenger samfunnsstruktur, teknologioptimisme og gode løsninger for å få det til å fungere på en god måte. Når man tenker på velferdsteknologi som en aktør i helsetjenesten er det først og fremst viktig at de som skal benytte den har både interesse for å benytte teknologi og den nødvendige kompetansen. Slik det er nå har vi heller ikke den nødvendige infrastrukturen på plass for å kunne utnytte mulighetene i teknologien, noe som per i dag i mange tilfeller gjør det både mer tungvint og lite hensiktsmessig å benytte teknologi. 

Full transcript

Med Lina Oelschlägel og Silvija Seres

Velkommen til Lørn Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

SS: Hei og velkommen til medlørn med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min er Lina Oelschlägel.
LO: Hehe, ja.
SS: Som er høyskolelektor og stipendiat ved Lovisenberg diakonale skole. Velkommen Lina.

LO: Tusen takk.
SS: Første spørsmål er: hvordan uttaler man etternavnet ditt riktig?
LO: Det er “Ølslhegel”.
SS: “Ølslhegel”, da har jeg lært det, takk. Så skal jeg fortelle veldig kort om denne serien. Før vi begynner vår samtale. Og denne podcasten og denne samtalen inngår i en serie som Lørn gjør med Medlørn. Skolen og institusjonen. For å tilby en serie med miniforedrag som skal inngå i et digitalt kurs for helsefagarbeidere innenfor velferdsteknologi. Som man da skal kunne ta ved siden av jobben sin. Det er snakk om få studiepoeng, og digitale forelesninger, men sosiale verksteder hvor man anvender den nye kunnskapen. Og de vil i forskjellig grad være digitaliserte. Og tanken er at vi samler ressurspersoner sånn som deg. Men også folk med bruker og pårørende perspektiv til å snakke om hva velferdsteknologi betyr i praksis. Og hvilke nyeste oppdateringer skal folk sørge for å få med seg for å være så effektive i yrkesutøvelsen sin som mulig. Så det jeg kunne tenke meg Lina, er å be våre studenter å tenke på fire ting mens de hører på denne samtalen. Det ene er “hva betyr velferdsteknologi for deg i denne samtalen”, både fra personlig ståsted med din sykepleier bakgrunn. Men også fra profesjonelt ståsted fra ditt doktorgrads-utgangspunkt. Også skal vi snakke om nettopp dette her med å være en utøvende helsefagarbeider. Og å velge en akademisk vei videre. Hvorfor gjorde du det. Hva er det interessante ved det og hvorfor er det kanskje nødvendig også. At vi gjør det også fra Norge og ikke baserer oss på alt for mye oversettelse av andres teknologiske løsninger på sosiale problemer. Det siste er egentlig å tenke litt det som kurset kommer til å dreie seg om. Og det er hva er de største mulighetene og hva er de største utfordringene med det velferdsteknologi perspektivet som vi diskuterer i denne podcasten eller denne samtalen. Okey?
LO: Mhm.
SS: Veldig bra. Men det som er overordnet agenda på samtalen så begynner jeg med noe helt annet. Og det er å spørre deg hvem er Lina og hvorfor jobber hun med det hun jobber med nå?
LO: Ja. Lina er 37 år. Jeg er sykepleier fra… 2005. Jobbet en god stund som sykepleier på post, men kom vel kanskje inn på det akademiske sporet - det at jeg tok en mastergrad i sykepleievitenskap… Og ble veldig nysgjerrig på det med faget og forskningsarbeid. Og begynte da å jobbe videre som høyskolelektor på sykepleierutdanningen på Lovisenberg. Og når man har jobbet i akademia en stund så blir det ganske tydelig at hvis du vil fortsette i det sporet, og drive med forsknings arbeid. Så trenger man en doktorgrad. Og da muligheten bød seg for meg med å satse søkemidler til et doktorgradsprosjekt, så var det veldig vanskelig å takke nei til den muligheten egentlig. Så da satte jeg i gang med arbeidet.
SS: Hva er prosjektet?
LO: Det er et stort prosjekt. Et nasjonalt prosjekt hvor de har innført ulike teknologiske hjelpemidler hos forskjellige type pasienter som bor hjemme. I prosjektet jeg arbeider med så ser vi på bruk av teknologiske hjelpemidler og avstandsoppfølging hvis det gir mening… Hos pasienter med langt kommet kreft som bor hjemme. Og de pasientene har uhelbredelig kreft og de er en sen fase av sykdomsforløpet da. Sånn at pasienten er hjemme. Helsepersonellet er et annet sted. Og man bruker primært da teknologi for å gi pasientene oppfølging.
SS: Og oppfølging går kanskje på både smertelindring, men også det mentale… Hvilke tjenester er det folk trenger mest?
LO: Nei, det er jo det vi prøver å finne ut av da. For det de har fått er et nettbrett hvor de svarer på en rekke spørsmål. Hovedandelen av spørsmålene er å kartlegge symptomer - plagsomme symptomer. For eksempel kvalme, smerter, alt mulig som det skulle være. Til mer sånn hvordan de scorer seg selv på angst eller urolighet og sånne ting. Og når de scorer seg så går det da en melding til disse helsepersonellene som sitter og følger opp, også ser de hva pasientene scorer seg på og om det er noen endringer. I tillegg så har de muligheten til å si ifra om de ønsker en samtale med en sykepleier eller helsepersonell. Også er det jo noen av de som har ulike overvåkingsapparat da. For eksempel vekt. At de har avtale på at de skal veie seg en dag i uken for eksempel. Eller at de skal ta blodtrykk. Så vil den vekten eller den blodtrykksmåleren sende målingene direkte til de som følger opp pasientene. For at de skal kunne overvåke utvikling. Men så spurte du om det om hvorfor vi har valgt å forske på akkurat den gruppen. Og det er jo fordi den gruppen er veldig spesiell. De er med i prosjektet fordi de har en uhelbredelig sykdom og i det så ligger det jo at det vil jo gå dårligere med dem etter hvert. At vekten vil gå ned, smertene vil øke. Så det vi prøver å forske på er liksom hva disse opplysningene kan hjelpe oss med, da. Hvordan kan vi gi dem en god tjeneste uten at prosjektet hele tiden skal minne dem på at det går nedover, på en måte.
Og det du spør om, dette med at det ikke sikkert er det fysiske som er det viktigste for pasientene, men teknologien er på en måte skreddersydd for å følge med på de fysiske endringene.
SS: også tenker jeg at teknologien er kanskje skreddersydd for at pasienten skal selv bruke den, men det hadde kanskje vært enda større effekt hvis det var for pårørende. En pårørende som fylte inn disse tingene gjennom en samtale med pasienten.
LO: Det er nok noen i prosjektet som har pårørende eller har vært veldig involvert, da. Sånn at tjenesten nesten fungerer som en slags hjelpemiddel for pårørende. Men hensikten, hovedhensikten med det hele er selvsagt at pasienten skal oppleve mestring og self-control. At de skal få økt grad av innsikt og kontroll og oversikt i egen helsetilstand.
SS: Veldig kult Lina. Før vi går tilbake til velferdsteknologi som konsept, har jeg lyst å spørre deg litt mer om deg. Du har tre barn. Har du noen sære hobbyer? Hvem er du som person?
LO: Hvem jeg er som person… Jeg har jo hobbyer, men med disse tre barna så blir det jo veldig.. Jeg har holdt masse på med musikk, jeg har gått i kor i alle år. Men nå er jo det mest sånne hobbyer som man kan finne frem i sånne små korte perioder om gangen. Så jeg strikker veldig mye. Det er litt sånn yoga for meg. Kan finne frem strikketøyet og finne på en podcast. Så har jeg litt egen tid.
SS: Det er egentlig noe av det som har vært teknikk for veldig mange av oss. Finne disse små hullene hvor du kan frigjøre hjernen også tenke på noe litt annet. Kan jeg spørre deg hva du savner mest ved å være utøvende sykepleier?

LO: Hva jeg savner med gamle jobben min?
SS: Ja, for nå er jo du foreleser. Og forsker.
LO: Ja, jeg savner jo kontakten med pasientene. Og de pårørende. Da jeg ikke var stipendiat så hadde jeg en god del kontakt med studenter. Men da jeg hadde mye studentoppfølging så var jo det givende på samme måte som ved pasienter. Du har en umiddelbar respons på jobben du gjør. Du kan diskutere ulike problemstillinger med studenter. Jeg fikk også en del pasientkontakt via studentene da. Men nå som jeg sitter som stipendiat og også på hjemmekontor som alle andre helt sikkert gjør. Ikke spør meg hvor lenge jeg har holdt på med det, men jeg savner jo veldig det fellesskapet med kollegaer og studenter. Når det gjelder pasientene så er det jo ikke noe tvil om at å være sykepleier er en utrolig meningsfylt jobb. Og det merker jeg at jeg på en annen måte meningsfylt det jeg holder på med nå. Hvis jeg kunne sluppet alt det stresset og turnus arbeidet og sånn, så skal du ikke se bort ifra at det kan godt hende jeg går tilbake til å jobbe som sykepleier etter hvert. Men det passer bra med små barn å jobbe sånn jeg gjør nå da. Og det er veldig spennende.
SS: Ja. Veldig bra. Kanskje du skal fortelle oss veldig kort om Lovisenberg. Hvorfor er det et kult sted å jobbe. Både som sykepleier, men også som forsker.
LO: Ja. Lovisenberg er primært en sykepleierutdanning. Vi utdanner bachelorstudenter i sykepleien, men også flere master og videreutdanninger. Men alt er knyttet til sykepleier faget, og det gjør jo det veldig spesielt i forhold til det helt sånn spesifikke fagmiljøet da. Som er på høyskolen. Det har vokst seg til å bli en større høyskole enn det det var for 10 år siden. Vi uteksaminerer stadig flere studenter. Men det er fortsatt såpass lite at jeg tror at studenten opplever at de får veldig tett oppfølging og at vi ser hver enkelt student, da. Med de mulighetene og utfordringene de måtte ha. Så det er veldig bra.
SS: Bra. Hva betyr velferdsteknologi i utgangspunktet for deg? Hvis du ser litt bort fra doktorgraden din. Hva ville du tenkt da?
LO: Ja, hvis jeg prøver å legge bort alt jeg vet og gått åpent inn i det så tror jeg veldig mange ser for seg type sånn smart teknologi, sånn som på den Rema reklamen med han mannen som har det huset.
SS: Huset som ikke vil åpne seg, hehe.
LO: Ja, kanskje man tenker at det er det som er velferdsteknologi. Smart teknologi, hus teknologi og sånne ting. Men det er jo veldig, veldig mye bedre enn det da.
SS: Men elektroniske hjelpemidler som kan gjøre noen av de rollene som i dag utøves veldig manuelt, da. Og kanskje litt usystematisk på en raskere, billigere, bedre måte. Men du tilbyr også noen helt nye tjenester. Vi hadde en veldig spennende samtale med blant annet JDK som prøver å lage en løsning på dette problemet. Om det er eldre folk med mentale problemer. Yngre folk. Altså noen som trenger et større sett mennesker som klarer å forstå hva de jobber med. Eller, en slags Facebook for folk som trenger å koordinere seg rundt en person. Ikke sant. God utveksling av informasjon er vel egentlig det ordet jeg leter etter. Også har jo vi også snakket med folk som lager smarte senger. Som gjør at folk unngår liggesår. Og vi har snakket med folk som har laget smarte låser eller GPS-teknologi. Så det er utrolig mye som kommer. Også er spørsmålet hva er det som er riktig å bruke.
LO: Mhm..
SS: Men noe av det som jeg har lyst til å spørre deg om er hva er det som er riktig å bruke VS hva er det som er nødvendig å bruke. Kanskje du kan hjelpe oss å resonnere litt rundt det?
LO: Du tenker i forhold til alle de ulike hjelpemidlene som finnes?
SS: Ja, generelt. Grunnen til at jeg spør Linda er at alle tallene som viser hvor lenge vi skal leve og hvor mange av oss kommer til å trenge oppfølgingen VS budsjetter som egenltig ikke eskalerer opp på sammen måte. Og dette regnestykke går ikke opp uten bruk av teknologi.
LO: Og det er jo et kjempeviktig poeng både i disse tjenestene som jeg tenker at mange har i bakhodet når de forsøker å utvikle disse tjenestene. Også kommer jo det tydelig frem i politiske føringer og satsninger - at vi må satse mer på teknologi. Fordi fremtidens eldreomsorg er ikke bærekraftig med tanke på alle de årsverkene vi kommer til å mange. Men så spør du hva som er nødvendig. Jeg tror at det er utrolig viktig å ta utgangspunkt i hver enkel person. Man kan jo ikke si at vi skal ha et sett med teknologi som alle skal ha inne fordi alle har forskjellige utfordringer. Også er jo det et stykke til vi kommer dit hvor du snakker om som utvikler denne Facebook varianten for å kunne koordinere tjenester, var det det?
SS: Mhm.
LO: Og det tenker jeg er et utrolig viktig poeng. Samtidig som jeg tror at… Vi har jo et problem at for eksempel journalsystemet på de store sykehusene ikke snakker med journalsystemene i pleieomsorgstjenesten. Og det er et kjempe problem og det stikker jo også kjepper i hjulene når man skal forsøke å benytte ny teknologi, da. Fordi man er avhengig av ha den mest oppdaterte informasjonen om pasientene. Så jeg tror ikke at vi kan klare å tilby disse teknologiske tjenestene på en god måte før vi har infrastrukturen på plass, da. Og hva kommer til å være viktig for deg når du blir gammel. Er det å ha en robot selv som du kan kose og snakke med eller er det en pad som forteller deg hva dagens gjøremål og hvilke avtaler du har. Jeg tenker at det er et helt umulig svar å gi.
SS: Jeg tror det er et veldig kulturavhengig svar å gi, og veldig person avhengig svar å gi. Men at vi også begynner å ta litt personlig ansvar i å forme denne fremtiden vår. Det jeg tenker på som jeg tror jeg kommer til å trenge mest er en type Google Glas, altså briller som hjelper å bløffe meg bort fra at jeg ikke klarer å huske tingene lengre. Og at jeg skal klare å være en funksjonell dement person så lenge som mulig, tenker jeg. Men så har ikke jeg tenkt på perspektivet tenk om kreften tar meg før, ikke sant. Hva ønsker jeg da.
LO: Eller tenk om du ikke blir dement i det hele tatt, men at du får en funksjonssvikt som gjør at du sitter med dine klare tanker og ikke kommer deg noen sted.
SS: Ja ikke sant. Men det finnes litt forskjellige scenarioer, og vi vet jo hva som blir fikset i større og større grad også vet vi at vi kommer til å trenge forskjellig type hjelp alle sammen. Så litt tilbake til dette poenget ditt med at antall årsverk vi kommer til å trenge når vi blir så gamle som vi kommer til å bli.. Skalerer ikke en gang i verdens rikeste land med verdens mest effektive helsesystem som vi har. Men du skiver noe til meg om at vi trenger nye samfunnsstrukturer for at velferdsteknologi skal nå sitt potensiale. Hva mener du?
LO: Nei, for det første så tror jeg jo at mange fortsatt mangler litt den teknologi optimisten sant. Det er mange som har den holdningen om at “skal en robot komme å hjelpe meg opp av sengen, da”, og det er jo ikke det det handler om. Du ser jo det da vi tok i bruk iPad i skolen, så ble det som et tillegg. Det ble undervisning også ble det iPaden. Man klarer ikke å integrere det som en fullverdig del av det vi gjør, eller den opplæringen vi driver med, eller den sykepleieren vi utfordrer. Så vi må på en måte klare å se på den teknologien som en fullverdig kollega på en måte som du skal samarbeide med. Det må ikke være den teknologien der borte som jeg må forholde meg til eller bruke.. Det må være din beste venn eller din gode kollega som du samarbeider med. Jeg vet ikke hvordan vi skal få det til, men vi må på en måte klare å endre en teknologiholdning, da. Som jeg tror slik jeg kjenner det fra helsevesenet - så gjennomsyrer den litt den holdningen “åh, nå kommer det enda en dings”. Og det skjønner jeg. Fordi det er veldig mange som igangsetter ulike prosjekter, og de prosjektene er ofte veldig små. Det betyr ikke at man endrer praksis, at den teknologien skal innføres. Det er kanskje en pilottest med teknologi også blir det liksom ikke noe av. Så vi må på en måte omfavne teknologien og se hvor vi kan begynte teknologi og hvor må vi faktisk bruke mennesker.
SS: Jeg tror det er to veldig viktige spor her som jeg har lyst å bare ta tak i veldig kort før vi går videre med spørsmålene Lina. Det ene er dette med skoleparallellen. Jeg har da fire unger som går på skole og som har vært veldig fremoverlent med iPader i en kommune som har bare sagt at vi kjører digital skole. Og jeg husker at jeg gruet meg til foreldremøter i en periode for det var så mye krangling og så mye bekymring og så mye kjefting fra foreldre til lærere, til skoler, til kommunen og til alle om at her utsetter vi våre stakkars unger til en ustøttet pedagogikk og ustøttet teknologi og hva vil dette gjøre med dem også videre. Også var forslaget at vi venter litt med det her til vi har forskning som viser hva som funker og hva vi skal gjøre. Så tenker jeg at det er jo helt urealistisk så fort som verden endres. Og i tillegg så går man glipp av nye måter å bruke teknologien på. For det som viste seg nå i fult lys gjennom Corona er at lærere har ikke bare vært klare og barna var klare, og innholdet har vært klar, og pedagogikken ha vært klart - men at de har gjort digital skole til… Det mangler selvfølgelig sosiale ting og det mangler mye som vi skulle ønske var der også. Men hadde en del modeller som du ikke kan gjøre uten teknologien. De hadde noen nye pedagogiske tjenester om du vil. Sånne ting som omvendt klasserom. Hvor barna lærer seg ting ved å se på en video også bruker de fellestiden til å diskutere. I stedet for å sitte stille å se på en lærer som foreleser. Og jeg tenker dette her med å finne ut hvordan man kan gjøre en jobb raskere, men hvordan kan den gjøre meg bedre som hjelpe pleier eller som sykepleier eller…. Hvilke nye ting som dette muliggjør.
LO: Mhm. Ja, jeg er helt enig. For det som skjedde i skolen nå i mars var helt utrolig å se. Og jeg tenkte bare takk og pris for at jeg også bor i en kommune hvor alle disse tingene var på plass som du nevner. De hadde utstyret, de kunne kjøre en heldigital skole omtrent fra første dag. Men jeg håper jo da den endringen vi så da kan fortsette inn i fremtiden. At de kan tenke sånn “nei, men vi vet jo ikke”. Jeg synes nesten det er rart og at det er omtrent som at vi er tilbake til det gamle sporet nå. Vi gjør ikke noe mer digital opplegg nå enn det vi hadde før pandemien. Så jeg tenker hva er det som gjør at vi tviholder litt på det gamle da. Men nå ser jo vi at det går. Vi er heldig da. Det har ikke vært noe utbrudd eller karantene ved skolen her. Men vi vet jo at de får det til hvis de må. Det rettes jo mye kritikk mot dette her med at teknologien skal erstatte den menneskelige kontakten. Det er veldig, veldig, veldig vanskelig spørsmål du stiller.
SS: Jeg tror at hvis teknologien, den må ikke erstatte den menneskelige kontakten som fungerer og som er der. Men hvis teknologien er en slags komplement eller en backup løsning. Så kan man heller bruke den menneskelige kontakten til et menneskelig samtale. Ikke til å gjennomføre oppgaver som en robot kan gjennomføre da. Så spørsmålet er hvordan vi fordeler oppgaver mellom mennesker og teknologien som er egentlig ditt sluttpoeng.
LO: Ja, også tenker jeg at hvis man klarer å se på teknologien som en mulighet til å avlaste helse foretakene for eksempel. Hvis du tar et eksempel fra det prosjektet jeg jobber i. La oss si at det ikke er de kvalitative, utrolig syke pasientene. Men la oss si det er en relativt oppegående diabetes pasient som i utgangspunktet ikke trenger hjemmesykepleie, men som kan bekymre seg litt over sykdomsutviklingen. Så har de muligheten til bli fulgt opp på avstand. De vet at hvis de rapporterer inn blodsukkeret mitt morgen og kveld, så er det noen som ser på det og de vil ta kontakt med meg dersom det skjer en endring. Og jeg tenker at hvis pasienter som i den pasientgruppen får denne type oppfølging så vil vi forhindre på en måte at de tar unødvendig kontakt fordi de bekymrer seg, ikke sant. På sykehusene. Man vil kunne oppdage endringer før de krever en innleggelse for eksempel. Og med dette så vil man jo redusere trykket da på de store helseforetakene for eksempel. Og redusere hender som må brukes på pasientene. Fordi de får den oppfølgingen som du sier. De får kontroll over egen helsetilstand og de blir på en måte sitt eget helsepersonell på mange måter. Men noen følger med.
SS: Jeg synes det er et kjempe eksempel egentlig, for folk bekymrer seg…. Folk innenfor helse verden bekymrer seg for eksempel denne trenden med selvdiagnostisering som kommer nå. Det finner sånne lab-on-the-chip ikke sant. Hvor du egentlig kunne på kjøkkenbordet ditt eller hvert fall i nærmeste postkontor på butikk, da. Levere en urinprøve eller blodprøve eller annen prøve og få umiddelbart svar som kan automatisk gjennom for eksempel en app sendes til din nærmeste oppfølging stasjon. Og det å vite at ja, men okey, jeg har sendt tallene mine. Jeg hører hvis det er noe som blinker rødt. For dette også prosesseres av mennesker og litt algoritmer. Det hadde gjort presset på helsetjenestene våre mindre og ikke større. Og gitt folk et norskt alternativ for alt dette her kommer ganske snart med diverse Apple Watch og andre løsninger som private selskaper på andre siden av verden kommer til å levere til oss gjennom stadig dyrere personaliserte helsetjenester da.
LO: Ja, men det er veldig interessant for du nevnte innledningsvis at det er mye kulturelt i det med helseoppfølging. Og i Norge er det ekstremt. Vi har den velferdsstaten vi har hvor helsevesenet er fullfinansiert av skattepenger. Og det er staten og kommune som styrer helsesystemene, så derfor kan det godt hende at vi har større skepsis til private aktører som kommer inn å tilby tjenester. Både vi som privatpersoner, men også som helsepersonell. Og de helsetoppene som styrer de ønsker jo selvfølgelig ikke dette, for da må de samarbeide med de private aktørene eller så må de selv kjøpe opp disse tjenestene for å kunne tilby de. Så tenker at akkurat i Norge hvor vi har så stor tiltro til det helsevesenet som er utrolig bra som vi har - så vil det kanskje være litt ekstra mange som vil være ekstra skeptiske til sånne tjenester fordi vi er så trygge, da. På det systemet vi har. Så jeg tenker at det er kjempeviktig at forskning får statlig finansiering, da. Og at man ser på innovasjon i helsetjenesten som noe som er betydningsfullt. For å kunne utvikle det helsesystemet vi allerede har da.
SS: Jeg tror du er inne på det neste spørsmålet om hvorfor vi må forske på dette i Norge. Jeg er litt mer pessimistisk på vegne av vår velferdsstaten hvis vi ikke gjør den forskningen. Og jeg tenker Lina, at når disse tjenestene om det er Amazon eller Alibaba som tilbyr dem etterhvert - blir så gode at de kan forutsett hjerteinnfart med 24 timer… Det er veldig god markedsføring og ikke alle tjenester er på det nivået. Men det er utrolig mye man kan komme til gjøre innenfor digital helse. Og da kommer det til å skape et forskjells Norge mellom de som kjøer seg de superpersonaliserte Premium tjenester privat og de som ikke gjør det. De må ikke komme i en situasjon hvor det som det offentlige tilbyr er dårligere enn det som de beste i verden tilbyr. Og det setter utrolig store krav til innovasjonsevne til vårt offentlige helse- og velferdssystem.
LO: Mhm. Jeg er helt enig. Og dette med forskning og utviklingsarbeid og betydningen av å forske på akkurat det du sier da er viktig. Men så er jo det også det problemet med at ja okey, så har vi forsket på det og vi har fått ny kunnskap. Også er det å implementere den kunnskapen. Det tar lang tid. Forskningen er treg. Den gjøres på den gode gamle måten at det skal være grundig og etterrettelig prosess. Det skal være ingen finansielle konflikter inni bildet. Det er mange aspekter som gjør at forskningen er verdt å stole på, men så går det også litt i konflikt med den tidsnøden vi har når det gjelder å utvikle og implementere ny teknologi.
SS: Og det er et kjempe poeng i forhold til Lean Research som går imot alle instinkter akademikere har, men som tiden krever. Og det er noe med å ha sånne kortsiktige resultater og langsiktige resultater og få de kortsiktige til å bygge opp de langsiktige. Men jeg tror det som går enda saktere enn forskning er regulering. Og det å tenke på hva er det som er godt nok og hva er det som er nødvendig. En av de tingene vi ser er for eksempel reguleringen rundt bruken av helsedata. Det er en grunn til at helse Norge klarte ikke å gjøre under corona, den digitale pasientomstillingen selv om det er hundretusenvis av mennesker som nå får telekonsultasjoner, med avstands konsultasjoner med fastlegen også videre. Så det skole har fått til har ikke sykehusene fått til på samme måte.
Ja, ikke sant. Det handler om vårt syn på helsedata. Er det egentlig riktig utfall i forhold til at vi fort kommer inn i disse situasjoner hvor operasjonen var vellykket og pasienten døde. Dataene er så sikre at vi får ikke brukt dem.
LO: Nei, altså nå vet jo jeg ikke. Men hvis jeg tenker på meg selv privat og jeg visste at mitt liv var avhengig av at mine helsedata ble sendt fra OUS til Oslo Kommune, og de fikk tilgang på hverandres data, så ville jeg selvsagt sagt værsågod. Jeg blåser i hva det står om meg. Det kan publiseres på VG, bare fiks meg, ikke sant. Så det er et kjempeproblem. Når man snakker med de som jobber der ute så sier de “Ja, men vi har ikke tilgang. Vi har ikke tilgang på pasientens data. Vi kan ikke benytte teknologien fordi vi vet ikke hva som er de nyeste medisinene”. Og for å få tak i det så må de ringe til avdelingen. Kanskje få tak i en overlege. Kanskje overlegen har overlegepermisjon. De må kanskje sende en faks. Faks lever enda i aller høyeste grad i helsevesenet. Og det er helt utrolig og jeg vet at det jobbes hele tiden med å lette eller å finne på en måte måter man kan drive en bedre informasjonsutveksling på. Men det tar altså så lang tid. Jeg tror ikke vi kommer videre. Jeg sa det i sted, jeg tror ikke vi kommer videre før systemene kan snakke sammen. Og det med overføring av helsedata blir mye lettere.
SS: Det som er greien der er at vi må en eller annen rollebasert tilgang til data. Hvor forskningspersonell kan få tilgang til de nødvendige data for å forske på sine genetiske rare sykdommer også videre. Nettopp for å klare å lage tjenester som konkurrere med det som vi etter hvert kommer til å få tilbud på både ulovlig og lovlig vis fra utlandet, ikke sant. Også er en ting at det kan redde livet ditt. Men dine helsedata kan redde livet til ganske mange andre også når de blir satt i et fornuftig og forsvarlig system. Så den dugnaden rund helse dataene våre som vi ikke klarte å formidle rundt smittestopp appen for eksempel. Som jeg håper vi klarer å bruke fremover.
LO: Ja.
SS: Men Lina. Hvis vi får tilbake til velferdsteknologi. Hvordan kom du borti det og hvordan bestemte du deg for at det er dette jeg skal jobbe med videre?
LO: Det var jo ganske tilfeldig egentlig. Men jeg har en kollega som heter Simen Steindal som er min hovedveileder. Han er spesialsykepleier innenfor palliasjon. Og er veldig opptatt av den palliasjons biten i teknologien. Fordi palliasjon er et eget fagfelt innenfor helse og omsorg og det er en slags… Jeg er ingen ekspert på palliasjon, men han er palliativ sykepleier og veldig opptatt av disse pasientene. Og vil veldig gjerne vite hva de som er i palliativ fase erfarer med å bruke teknologi.
SS: Hvordan kan vi hjelpe dem bedre.
LO: Ja, ikke sant. Og er dette hensiktsmessig for dem. Opplever de å bli ivaretatt i denne fasen av livet. Så han hadde lyst til at vi skulle se på det. Så han gikk egentlig inn i det med disse palliasjon brillene sine at han var opptatt av den palliasjon biten. Hvor jeg kanskje merker at jeg synes det er spennende. Jeg kjenner ikke denne pasientgruppen godt. Og jeg synes det er viktig med den teknologi delen av det, da. Å se på teknologi. Men jeg glemmer ikke palliasjon i prosjektet mitt. Men det var ganske tilfeldig at han hadde noen kontakter da og visste om dette prosjektet. Så søkte vi om å få lov til å forske på disse pasientene i dette prosjektet.
SS: Jeg tenker at det dreier seg om en gruppe hvor man kan personalisere på en ganske bestemt måte. Og det er jo en ekstrem fase av livet som har sikkert veldig sånn spennende tverrfaglige medisinske… Jeg klarer ikke helt å komme fra at jeg mistenker at den mentale smerten er større enn den fysiske smerten både for pårørende og for selve pasienten, da. Og hvordan man kan bruke teknologi med norske verdier for å hjelpe folka høres ut som et ekstremt spennende samfunns teknologisk prosjekt.
LO: Ja, vi får se hva dataene sier. Nå ble det litt mørkt for meg her.
SS: Det er bakgrunnen som er veldig lys.
LO: Sånn.
SS: Ja det ble bedre.
LO: Ja, ser mer og mer av kjøkkenet mitt. Men sånn er det.
SS: Ja, det går kjempefint. Men da har jeg lyst til å spørre deg fra ditt teknologiske perspektiv på velferdsteknologi. Vi har snakket forså vidt, men hvis du oppsummerer hvilke muligheter ser du og hvilke utfordringer ser du.
LO: Det er jo det vi har snakket litt om hele veien opplever jeg, da. Men jeg tenker at muligheten er jo nesten uendelig. Teknologien er der. Teknologien er på plass. Vi vet at vi kan tilby et helt utrolig stort spekter av tjenester og hjelpemidler som kan gjøre hverdagen enklere for så utrolig mange både pasienter, men også andre folk der ute som måtte ha utfordringer. Så jeg er en veldig teknologi optimist og tenker at det er veldig mye mer. Vi har jo sånn Google Home her hjemme som vi prater mye med litt innimellom. Men det er jo så mye mer enn det. Vi trenger jo det egentlig ikke her hjemme. Vi klarer jo helt fint å skru på lyset selv. Vi trenger ikke å be den om å gjøre det, men det er jo gøy. Så jeg tenker at for de som virkelig trenger det så er det så utrolig spennende, og jeg gleder meg til å se fremtiden og hva vi kan få til. Men så er jo de utfordringene som nevnt så tror jeg det hovedproblemet er hvert fall når det gjelder de som jeg er mest opptatt av. Altså pasienter. Personer med helseutfordringer. Og hvor utrolig vanskelig det er å utvikle denne tjenesten når man ikke har tilgang på pasientdata på tvers av helsetjenestene. Fordi hjemme tjenester og sykehjem er kommunalt styrt, også er det staten som driver sykehusene og bare det at de ikke kan snakke sammen er for meg helt utrolig. Så det ser jeg på som en av de største utfordringene som må på plass før vi kan utvikle gode teknologiske helsetjenester. Og det tror jeg ligger ganske høyt på høyt nivå. Håper noen hører på det, hehe, neida.
SS: Ja, men jeg tenker tilgang på data og en struktur som du snakket om. Du snakket om en kultur, men det er også noe om at vi må samle oss litt om hva disse digitale grunnmurene og omsorgsinstitusjoner være. Hvordan skal vi kunne koble de nye tjenestene på. Og jeg tror det kjempeviktige poenget ditt tidligere også om at vi må gå fra denne pilotpsyken vår hvor vi tester ting på 1, 2, 3, 5, 10 pasienter - også klarer vi ikke å oppskalere det til å være noe som er “Nationwide”.
LO: Det kan godt hende noen forsker på noe tilsvarende av det jeg driver med et helt annet sted i landet. Det er sånne små prosjekter, og det er vel og bra, men jeg tenker at som du sier så må de komme nasjonale store satsningsområder. Man får jo det til i andre… For eksempel dette Co2-lagringsprosjektet som de bare lanserte. Det finnes jo veldig mange andre som driver med andre teknologier på Co2-lagring, men de bare bestemmer seg at vi bare kjører et nasjonalt opplegg også ser vi hva det blir til. Og jeg tenker at det er veldig modig gjort og veldig inspirerende å se. At man bare “nei, men da kjører vi på med det. Det er det vi velger.” og jeg tenker at det må på en måte satset på fra toppnivå og man må slutte å teste og begynne å bruke.
SS: Hvis du skal gi en retningsgave til de som lytter til dette her. Hvordan skal de lære seg de nye teknologiene og gå frem med å finne ut hva det er som er relevant for deres jobb?
LO: Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tenker for det første at man må være nysgjerrig på teknologien og orientere seg rundt hva som finnes. Og ikke være redd for å bruke det. Og det tror jeg jo virkelig at med den generasjonen studenter som kommer nå, så er jo de veldig mye vant til å bruke teknologi som en integrert del av sitt liv. Og jeg tenker at det vil være mer naturlig å overføre den holdningen til arbeidslivet. Men det er det å orientere seg rundt hvilke prosjekter som rører seg der hvor de får jobb. Utfordre utdanningsinstitusjonene til å satse mer på teknologi. Hvis de opplever at simulering i opplæringen av ulike helseprosedyrer, hvis det oppleves som lærerikt. Så si at vi vil ha mer av simulering. Man må være på hugget i forhold til ønsket om å formidle. Så jeg tenker å være engasjert og deltakende og nysgjerrig. Og å pushe på.

SS: Jeg synes det er kjempefine poeng. Så har jeg lyst til å legge til litt. Det å være aktiv, sant. Det er det vi snakker om. Men jeg jobber en del med gründere som lager teknologi som har med velferd å gjøre. Men jeg opplever at av og til så løser de feil problem og det er fordi vi nettopp mangler kontakt med folk som er brukere eller pårørende for den slags skyld. Pårørende perspektiv er ofte veldig sterkt til stede for det er det som er motivasjonen til at man lager dette gründerselskapet. Men det vi ofte mangler er folk som skal bruke det som kan fortelle at “ja men dette kommer aldri til å funke, for det er ikke sånn vi gjør ting og dette passer ikke med kravene, eller med det som faktisk pasienten ønsker.” Så det å være proaktiv også mot de som utvikler teknologi.
LO: Ja. Og det er jo å gjøre forskning som også ser på helsepersonellets erfaringer da. For eksempel. Det er lite internasjonalt hvert fall i det området jeg forsker på. Det er kanskje nevnt i en bisetning i forskningsstudiene, eller som en del av en stor kartleggingsstudie for eksempel. Men det er ingen som går inn i det og ser hva slags betydning det har for deres samarbeid på tvers. Ikke noen som ser på hva slags unike erfaring de sitter på etter de har brukt det, da. Så det er derfor vi går inn å snakker med de som faktisk bruker teknologien på begge sider av “nettbrettet”.
SS: Det er helt utrolig, jeg sitter å tenker på at tenk om folk utviklet biler uten å ha noen folk som har kjørt mange biler som kommer med tilbakemeldinger på hva som er bra og hva som ikke er bra.
LO: Ja, sant. Jeg skjønner at de som utvikler teknologi har en visjon. Og det er sikkert en visjon som er basert på ting de har lest eller tidligere studier. Men det er jo noe om at før du skal snakke med folk så vet du jo ikke hva som er nyttig. Så det hadde vært fint om man kunne gå den andre veien. Først snakke med folk også utvikle teknologi. Ikke utvikle teknologi, implementert også måtte noen finne ut om det funker, også finner man ut at det funker ikke så bra også må man begynne på nytt. Ja, vi får se.
SS: Du, sånn mot slutten så har jeg lyst til å spørre deg tre ting. Det første er om du kan anbefale noe lesing. Og det andre spørsmålet blir den mest positive overraskelsen du har fått fra korona krisen, og det siste er om du har en slags taktikk teknikk for å løfte deg selv opp og videre når du er i vanskelige tider eller situasjoner. Så vi starter med lesing.
LO: Ja, altså når vi snakker om velferdsteknologi så har Ingunn Moser skrevet en veldig nyttig bok som er en antologi, altså en samling av ulike tekster som er en veldig god akademisk innføring til velferdsteknologi. Jeg mener den er skrevet for helse og sosialfag. Det er lenge siden jeg har lest den, men den er veldig god hvis man er nysgjerrig på dette her. Litt mer akademisk perspektiv. Også spurte du om hva det positive som har kommet ut av koronakrisen. Det er gøy at du spør meg akkurat nå som jeg er rimelig lei av å sitte hjemme. Men akkurat da det stod på med tre barn hjemme og kontor her og kontor der og gym og mat og helse og barnehage på en gang, så tenkte jeg jo at vi hadde det utrolig hyggelig sammen også selv om det gikk en kule varmt. Og vi fikk utrolig godt innblikk og jeg ble så stolt av barna mine og så hva de fikk til. Og jeg ble stolt av skolen og læreren og hvordan de bare snudde seg rundt og klarte å.. Ja, som vi snakket om i stad. Å gi en nesten fullverdig undervisning fra nesten første dag. Også ser jeg jo at det er utrolig mye man kan få til på de digitale plattformene. Det hadde jeg liksom ikke trodd. Så jeg tenker at jeg er positiv til at det kommer til å gå bra med oss alle. Også håper jeg vi snart kan få lov til å… Eller snart og snart. Det blir veldig tydelig at man kan ikke erstatte sosial kontakt med digitale flater. Det går ikke. Så vi må klare å bli venn med teknologien men også ha sosiale og fysiske relasjoner.
SS: Jeg sitter og tenker på at dette vil muligens endre nettopp vår respekt for kontorene våre. Altså, nå er sykepleieryrket sosialt av natur. Men litt for mange andre går på jobb og lukker døra og sitter foran skjermen sin alene uten å huske at den felles lunsjen eller den kaffekoppen er hovedgrunnen til at vi har dratt der i dag.
LO: Ja, jeg skal aldri mer undervurdere kollegaer og deres betydning for så mye mer enn det faglige fellesskapet, men bare det at jeg har tenkt på at hver gang jeg har lyst til å spørre noen om noe så må jeg fysisk - jeg må fysisk bestemme meg for at nå skal jeg opprette kontrakt. Jeg må ta opp telefonen, eller jeg må skrive den mailen. Og terskelen for å liksom spørre noen om et lite enkelt spørsmål er så mye større. Alt er liksom “okey, skal jeg ringe Anne liksom? Jeg lurer på… Om det kan vente..” ikke sant? Så jeg savner jo veldig kollegaene mine.
SS: Og hvordan dytter du deg selv videre?
LO: Ja, det er et godt spørsmål.
SS: Det er et viktig spørsmål når du holder på med doktorgrad, det vet jeg.
LO: Ja, det har jeg akkurat skrevet en liten oppgave om og levert. Og jeg leste en veldig interessant forskningsartikkel om prokrastinering og hva vi faktisk gjør som fungerer. Og det kommer jo frem der at det er veldig mange som gir seg selv sånn… Ja, hvis du skriver 2 sider nå så kan du ta deg en yoghurt. Men det kom også frem at disse fristene kunne også fungere som sånn internal.. Jeg husker ikke hva de kalte det. Men det som fungerer best er eksterne avtaler med andre. Altså frister. Og det som hjelper meg er å sette tydeligere frister i samarbeid med det teamet jeg har rundt meg, fordi det er utrolig lett å bare tenke at man skal gå å sette på en vaskemaskin eller surre litt rundt og sånt, også.. Også hjelper det meg å flytte meg litt rundt. Så i dag sitter jeg på kjøkkenet, også kan jeg sette meg på kontoret, men det syns jeg er så kjedelig. Så jeg flytter meg litt rundt. Det går opp og ned, men det går fremover.
SS: Det går fremover. Du, Lina, utrolig kult å snakke med deg både om forskningen, men også om de store perspektivene på velferdsteknologi. Tusen takk for at du var med.
LO: Bare hyggelig.
Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet på lørn.university.







Read full transcript

Hva er det viktigste lytterne skal ta med seg fra denne podkasten?
Jeg håper de kan få en utvidet forståelse for noen av aspektene som er betydningsfulle når teknologi skal benyttes i oppfølging av svært syke pasienter.

Hvem er du, personlig og faglig? 
37 år, gift, trebarnsmamma og sykepleier. Tok en master i sykepleievitenskap i 2013 og fikk med dette øynene opp for fag og forskningsarbeid. Har arbeidet som høgskolelektor ved sykepleierutdanningen ved Lovisenberg siden 2014 og har vært stipendiat i 1,5 år.

Hvordan kom du bort i velferdsteknologi?
Jeg kom inn i prosjektet fordi en kollega av meg (nå hovedveileder) hadde kontakter i en bydel der de hadde begynt å benytte velferdsteknologi i oppfølgingen av pasienter med alvorlig kreft. Han hadde idé til et prosjekt som skulle undersøke erfaringene med bruken, og da det åpnet seg en mulighet hos arbeidsgiver for å søke prosjektmidler så gjorde vi det. Vi fikk midler og jeg var i gang med forskningen. Så nå jobber jeg 75% som forsker der vi ser på pasienter og helsepersonells erfaringer med å benytte teknologisk avstandsoppfølging av palliative kreftpasienter som bor hjemme. 

Hvilke muligheter ser du? 
Jeg tenker at mulighetene er uendelige! Det finnes så mange utrolige gode idéer og når det kommer til teknologien er det ingen begrensninger. Perioden vi har hatt i Norge siden mars i år har også lært og vist oss at teknologien er og vil være en uunnværlig partner i årene fremover.

Hva tenker du om velferdsteknologi fremover i pleie- og omsorgssektoren?  

Teknologien kommer til å bli mer og mer betydningsfull og det er viktig å forske på brukernes erfaringer for å kunne tilpasse tjenestene og gjøre teknologien til en integrert del av helsetjenesten. Ikke bare noe som kommer i tillegg til det vi allerede gjør.   

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg? 

Det er jo hele dette aspektet med menneskelig vs teknologisk oppfølging og betydningen av å tilby pasientene en tjeneste som ikke går på akkord med dette. For noen pasienter vil ikke en teknologisk oppfølging være hensiktsmessig, og da er det viktig at vi legger til rette for at disse pasientene skal få den oppfølgingen de trenger.

Hva gjør vi unikt godt i Norge? 

Norge gjør veldig mye bra. Det er tydeliggjort at det skal være nasjonal satsing på velferdsteknologi og det bevilges mye penger og ressurser til prosjekter og nye tjenester for å imøtekomme disse politiske føringene. Videre satses det på teknologi i grunnskolen og med dette gir vi den oppvoksende generasjon en teknologikompetanse som vil være uvurderlig. 

Hva er din mest positive overraskelse fra Covid-krisen?
For meg personlig har det vært å se hvor fint barna taklet ukene med hjemmeskole og lite sosial kontakt med venner. Her kom teknologien virkelig til sin rett, og jeg er imponert over lærerne som klarte å gjøre en helomvending over natten og klarte å gi en tilnærmet fullverdig undervisning.

Et livsmotto i krevende tider? 
Det må vel være at man ikke må se utfordringene, men mulighetene og at ingenting er umulig...

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Hva mener du om økt bruk av teknologi opp mot eldreomsorgen? 

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
PUBLIC SECTOR

This is what you will learn:

Oppfølging av svært syke pasienter

Velferdsteknologi

Palliative pasienter

Samfunnsstruktur

Teknologien kommer til å bli mer og mer betydningsfull og det er viktig å forske på brukernes erfaringer for å kunne tilpasse tjenestene og gjøre teknologien til en integrert del av helsetjenesten.

- Lina Oelschlägel

Recommended literature:
Ingunn Moser: Velferdsteknologi – en ressursbok

This is Lovisenberg diakonale høgskole

Ved Lovisenberg diakonale høgskole utdannes sykepleiere og spesialsykepleiere.De tilbyr bachelor innen sykepleie og flere mastergrader. I tillegg finnes etter- og videreutdanninger, samt åpne kurs.