<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: HEALTHTECH

#0873: VR- og spillteknologi som rehabilitering

Gjest: Truls Sveløkken Johansen

Ergoterapispesialist of Sunnaas Sykehus HF


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Truls Sveløkken Johansen som kanskje har verdens beste jobb (?) som får spille på jobb hver dag. Johansen er ergoterapispesialist hos Sunnaas Sykehus. Sunnaas sykehus er Norges største spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering. De tilbyr høyspesialisert rehabilitering til mennesker som har vært utsatt for alvorlig sykdom eller skade. Johansen fokuserer på VR og spillteknologi i rehabilitering av ulike diagnosegrupper. 

Full transcript

Med Truls Sveløkken Johansen og Silvija Seres

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

SS: Hei og velkommen til MedLearn med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Truls Sveløkken Johansen som er ergoterapispesialist ved Sunnaas sykehus. Velkommen Truls.

TJ: Hei og takk.

SS: Det var et langt navn og en lang tittel. Men det du holder på med er utrolig kult. Du driver og lager gamification. Altså spill dynamikk for å få pasientene deres til å leke rehabilitering. Leke seg friske. Det har noen veldig spennende resultater også og vi skal snakke om hva dere har lært av det. Før vi introduserer deg og temaet ditt noe mer så skal jeg bare si to ord om selve samtalen og plassere den i en serie. Dette er da et slags digitalt foredrag levert av Truls og fasilitert av Silvija som inngår i en serie som helsefagskolen MedLearn lager med Lørn. Og det de ønsker er et sett med gode caser fra ny Norsk innovasjon rundt velferdsteknologi. Så det vi prøver å gjøre er å snakke med folk som gjør noe kult som berører velferdsteknologi enten som utøvere sånn som deg eller pasienter, pårørende eller kommuner for eksempel. Som skal planlegge og finansiere utviklingen videre. Veldig mange kule historier. Norge er veldig fremoverlent for en veldig enkel grunn. Det er at vi absolutt må innovere når det gjelder velferd fordi vi har en demografi som gjør at flere av oss blir veldig mye eldre og ting som leveres i dag på et hvis kvalitetsnivå kan bare leveres i fremtiden hvis vi ikke bare leger på mange flere varme hender, men faktisk gjør de varme hendene sterkere gjennom teknologi og nye måter å jobbe på. Og der kommer da innovasjon inn og dere innoverer på en veldig spennende måte. Det vi ønsker av studenter som skal tenke på mens de hører på denne samtalen - primærmålgruppen for samtalen er da studenter ved MedLearn, men vi har også veldig mange andre som lytter på disse samtalene og lærer noe om helse selv om de ikke jobber i helse. For fremtiden er tverrfaglig. Det første er at velferdsteknologi er egentlig et veldig bredt begrep og at man kan bruke ting som man tenker på. La oss si spillteknologi som velferdsteknologi. Så prøve å tenke på andre eksempler hvor dere har sett at det som før var bare rullestol og dispenser for medisiner er faktisk blitt noe veldig mye bredere. Det andre som jeg gjerne vil at studenter skal reflektere over mens de hører på samtalen vår er at dere tar egentlig teknologi som er utviklet for friske. Og utnytter dem som helseteknologi. Så jeg synes det er veldig spennende. Dette er ikke utviklet først og fremst for å løse et helseproblem, men dere finner veldig god anvendelse for et veldig viktig problem i en sånn pivot fra opprinnelig utvikling av teknologi. Og det som dere ser som sideeffekt er at dere gjør også de som er de store spillutviklingsselskaper i verden en veldig viktig tjeneste. For de leter etter samfunnsoppdrag og dere viser dem hvordan de samfunnsoppdragene kan se ut. Og det tredje som jeg vil folk skal reflektere over er hvorfor får Sunnaas til denne innovasjonen? Dere er et relativt lite miljø, men vi har hatt en kjempekul samtale fra deres robotinnovasjon gruppe. Og nå er det spillinnovasjon-gruppe og jeg har hørt at det er flere grupper som jobber med mentale ting som også ville vært innmari spennende å snakke med her. Så hvorfor går det der. Så det er liksom det tredje som vi kommer til. Men ikke svar på det enda. For det vi begynner med nå er det vanlige førte spørsmålet og det er hvem er Truls og hvorfor synes han at han jobber med noe veldig spennende?

TJ: Ja, hvem jeg er jo et veldig vanskelig spørsmål. Det vet jeg ikke helt selv enda, men driver og finner ut av det.

SS: Hva ville vennene dine sagt?

TJ: De ville vel sagt at han driver med noe litt nerdete. Han spiller dataspill på jobben og han må jo ha verdens beste jobb egentlig. Jeg tror også at de ville ha snakket om at jeg har jo interesse for sport og idrett og litt sånn fotballgæren og gold type. Som er litt nerdete. Liker tall og teknologi.

SS: Du har utdanning som ergoterapeut, men så har du også en master i helsevitenskap. Si litt om begge utdanningene. Hva lærer man når man skal bli en ergoterapeut og hva slags master har du skrevet?

TJ: En ergoterapeut, det vi sier er at vi skal gjøre hverdagslivet mulig. Og jeg synes et godt eksempel på det er liksom at alle folk vet hva en fysioterapeut er. De skal hjelpe deg å trene deg opp igjen til å begynne å gå. Mens en ergoterapeut skal hjelpe deg til å trene deg opp så du slipper å gå naken nedover gangen. Så en ergoterapeut kan holde på med alt fra påklednings trening, hverdagslige aktiviteter som å vaske seg, lage mat, reise kollektivt, men også veldig opptatt av meningsfulle aktiviteter og sosial deltakelse.

SS: Og det dere gjør er rett og slett å hjelpe oss å passe på kroppen vår så den kan fortsette å utøve alle disse oppgavene. Blant annet det å sitte riktig på jobb?

TJ: For eksempel. Eller legge til rette hvis man har en utfordring som kanskje ikke går å fikse. Så må man legge til rette så man kan få lov til å delta i de tingene man liker å holde på med uansett. Det er der jeg jobber mest.

SS: Og denne masteren din. Hva var det?

TJ: Ja, jeg sa jo egentlig det at jeg aldri skulle begynne å forske. Men så tok jeg en master, eller begynte på en master som heter master i interdisiplinær helseforskning eller helsevitenskap og ble litt bitt av basillen der. Og ser at det er veldig mange ting innenfor helse som vi må vite hvorfor vi gjør og hvordan vi eventuelt kan gjøre det bedre. Hvilke effekter de ulike metodene våre har. Og helsevitenskap heter jo interdisiplinær helseforskning, så det er en grunnutdanning i å bli forsker innen helse. Og masteren som jeg skrev, skrev jeg om kommersielle bevegelsesstyrte dataspill innenfor cerebral parese pasientgruppen og gjorde da en datanalyse av den eksisterende forskningen som allerede finnes.

SS: Start helt fra scratch. Cerebral parese gjør at du ikke kan bevege armer og ben. Ingenting? Hva slags bevegelses frihet har du da

TJ: Cerebral parese er et veldig stort spenn. Det er en veldig stor gruppe med stor variasjon i funksjonsnivå.

SS: Er det sånn at den er progressiv?

TJ: Nei. Det er det ikke. Hvis man får CP eller hvis man får diagnosen CP så har man fått en hjerneskade enten mens man ligger i magen eller innen de to første leveårene. Sånn som den hjerneskaden kan være liten eller stor. Den kan ha påvirket det motoriske senteret i hjernen. Det kan ha påvirket kommunikasjons senteret i hjernen din. Det er ikke noe fasit. Sånn som en person med CP kan være oppegående, kan ha litt spastisitet for eksempel i armer og ben. Men ellers fungerer helt fint og du kan ha på en skala helt til fullstendig pleietrengende. Og du er affektert i alle lemmer. Du kan ikke snakke, ikke noe bevegelses kontroll på hodet. Det er veldig stor variasjon.

SS: Også tenker jeg at i og med at det er hjerneskade, noe du også må lære meg litt om. Er det mulig å trene seg opp rundt den skaden? For jeg vet også at hjernen er veldig plastisk, men jeg vet ikke hvor plastisk den er. Så er den sånn at du kan hjelpe folk å reetablere noen nye pathways der så de faktisk kan begynne å utføre ting lettere eller ting de ikke kunne gjøre før?

TJ: Ja det er det helt klart. Hjernen er plastisk som du sier så den er jo veldig fin og både reparerer seg selv og den finner nye veier hvis noen sentre er ødelagte. Så da er det om å gjøre å trene masse. Mange repetisjoner for å øke sannsynligheter for å gjenvinne tapt funksjon dersom man har fått en traumatisk hjerneskade. Har man en medfødt hjerneskade er det snakk opp å enten opprettholde det funksjonsnivået man har eller å bedre der.

SS: Fantastisk. Og hva fant du ut?

TJ: Jeg fant ut at kommersielle bevegelsstyrte dataspill har faktisk bedre effekt enn en del av tradisjonelle metoder for hånd og armtrening. Så det er jo konklusjonen av statistikken, men så er det litt sånn med forskning at man må alltid lese forskningssvar med litt forsiktighet fordi datagrunnlaget mitt var 8 artikler og det var vel sånn 400-500 deltagere der. Så det er veldig lavt antall deltakere og det var også metodiske mangler i de studiene. Så ja, statistikken sier at et dataspill er bedre enn tradisjonelle metoder, men man må lese de resultatene med litt forsiktighet.

SS: Så ha ting sikkert utviklet seg i stor grad siden. Jeg vet ikke hvor lenge siden det er, men det er jo enorme fremskritt som skjer i forhold til hvor mye teknologi kan gjøre for oss. Ikke minst på helsen. Som jeg nevnte før vi startet podkasten, de to siste presentasjonene jeg har hørt fra ledere i Microsoft, den ene er den norske landssjefen og den andre er den globale sjefen for kunstig intelligensforskningen i Microsoft. Det Microsoft kan gjøre for å gjøre livet bedre for blinde som sine hoved eksempler i potensialet i teknologien for samfunnet, og det skjer kjempe mye i koblingen mellom både kule nye roboter og kunstig intelligens og sensor data. Så kommer det noe helt merkelig inn fra siden her og det er disse spillene. Og det har ikke jeg hørt så mye om. Din kollega har fortalt oss om at hun hadde sett at dere har brukt - og da muligens ditt eksempel, og nå parafraserer jeg med sånn halv glemt bakgrunn, men at det var noe med at det er en del pasienter som tror de ikke kan bruke la oss si bena sine. Men så når du putter dem i en sånn spill setting så plutselig har de kommet seg på bena og gått 5 skritt uten å være klar over det. Eller så er det blitt filmet med at de har reist hånden uten at de trodde de kunne reise den hånden.

TJ: Ja, det har vi sett i flere tilfeller og det er jo ulike type pasientgrupper som vi har sett dette på. Hvis man har skadet hjernen så har vi noe som heter Neglekt. At man får nedsett oppmerksomhet mot en av sidene på kroppen sin. Og da er det sånn at hjernen overser den ene siden av kroppen. Og tenker at man ikke kan bruke den siden. Det er ekstreme tilfeller. Men der har vi hatt pasienter som tenker at de ikke kan bruke høyrehånden sin. Men så har de fått på seg VR briller og fått en kontroll i hver hånd. Og med en gang spillet begynner så ser vi at de bruker begge hender. Vi lurer litt pasientene våre til å trene og til å bruke de forskjellige delene av kroppen.

SS: Veldig kult. Hvordan ble du interessert i det å jobbe med velferdsteknologi rehabilitering?

TJ: Spill er noe jeg alltid har vært interessert i. Jeg har spilt dataspill siden jeg var 5-6 år. Husker fortsatt at du fikk den første Nintendoen vår hjemme og har jo hatt en del konsoller opp gjennom årene. Så dette er jo noe som jeg har interessert meg i lenge og når vi var 3-4 stykker på jobben som var interesserte i dataspill så fant vi ut at dette er noe vi kan bruke mer systematisk enn det vi gjør nå. Og da begynte vi rett og slett å opprette VR-labben vår ute på sykehuset. Det var vel egentlig der jeg begynte å jobbe ordentlig systematisk med type teknologier i rehabilitering og i min arbeidshverdag. Og det var jo da tilbake i 2013. Det er jo litt tilfeldig at man kommer inn på det, men veldig glad for det nå.

SS: Nå har vi snakket om Sunnaas, men du kan godt si litt om organisasjonen. Hvor mange er dere? Hva fokusere dere på? Hvor kommer hører du hjemme?

TJ: Ja, Sunnaas er jo da Norges største rehabiliteringssykehus. Vi har 850 ansatte ca. Vi har 160 senger. Og skriver ut sånn rundt 1000 pasienter i løpet av et år. Jeg jobber på avdeling for traumatiske hjerneskader for det meste. Og vi har jo da en avdeling for hjerneslag, avdeling for ryggmargsskade, multitraume nevrologi og brannskade og en egen barneenhet. Så det er ganske stor variasjon i pasientene våre der.

SS: Hvis jeg forstår det riktig Truls så er dere også et ekstremt populært sted å komme til. Det er ikke så lett å komme til Sundas. Du sier ca. 1000 pasienter per år. Så hvis hjerneslag pasienter også videre må være et mye større behov enn det dere klarer å dekke. Og sånn sett tenker jeg at hvis dere finner metoder som kanskje kan gjøre det lettere å eksportere noe av den kunnskapen og metodene dere har så ville det vært en fin ting for oss alle i Norge.

TJ: Ja. Og det ser vi jo. Vi har jo holdt på med å ha hospiteringer innen spillteknologi og VR teknologi de siste tre årene. Og det har vært veldig stor pågang på de hospiteringene og vi ser jo nå at det dukker opp flere og flere institusjoner rundt omkring i Norge som bruker spill teknologi etter at de har vært på besøk hos oss, så det er veldig spennende. Vi har også utviklet en nettside som heter spilldegbedre.no som fokuserer på bruk av kommersielle dataspill og VR teknologi med litt sånn hovedfokus på hvordan ta det i bruk der du er og hvordan lære seg selv å spille dataspill. Hvordan lære bort å spille dataspill. Så det er det også veldig mange som har vært innom og lest og begynner å ta det i bruk rundt omkring. Og det som er litt kult nå er jo at vi ser at det kommer flere og flere kommuner også som begynner å ta det i bruk. Nærmere der pasientene er, da.

SS: De to første eksemplene som fikk meg hektet på VR - og jeg har ikke brukt VR så veldig mye, så jeg kna ikke skryte det på meg. Men de eksemplene som imponerte meg først var når noen fortalte meg at den subjektive smerteopplevelsen - og det er godt mulig den kommer fra dere faktisk, på folk med brannskader når du skal bytte bandasje. Hvis du putter dem i et slags VR-isbad, at de opplever mindre smerte. Så så jeg et veldig interessant eksempel på hvordan man kunne bruke VR til å hjelpe folk gjennom en traume og traumen i dette tilfellet var veldig banalt. Det var barn som skulle få vaksine. Men du lagde en historie hvor det er en liten fe i brillene til barnet. Barnet setter seg i en stol, får på seg briller og moren og sykepleieren ser på samme film på en skjerm. Og der er det en liten fe som da berører barnet etter at hun har forklart at det er masse små monster i verden rundt deg og når jeg berører deg her så får du en rustning som beskytter deg for resten av livete ditt. Og barnet opplever dette som en veldig positiv greie og vil ha en vaksine til i stedet for å være skrekkslagen sånn som hun alltid eller har vært. Og jeg synes dette er en utrolig interessant overgang. Man tenker på VR som en verden du fortaper deg i og blir borte for virkeligheten, men i stedet ser du en verden som kanskje hjelper deg til å komme tilbake til virkeligheten også.

TJ: Ja, det eksempelet du bruker med VR og smerte der er noe vi ser veldig ofte hos oss. Vi har jo pasienter med langvarige smerteproblematikk hos oss og vi forstår ikke helt mekanismene bak akkurat dette, men vi ser jo at pasientene får en umiddelbar smertelette når de får på seg VR. Og det vi tenker er at smerte er noe man bruker oppmerksomheten sin på for å oppleve, og at VR tar bort en del av den oppmerksomheten som man ellers ville brukt på smerte opplevelsen. Fordi VR krever så mye av oppmerksomheten for å faktisk få oppleve det som skjer i brillene. Så det er veldig spennende og det å bruke VR som en opplærings metode er jo veldig spennende. Vi har jo en avdeling ute hos oss som heter TRS som er et senter for sjeldne diagnoser. Og der har de laget en video av kortvokste. Der man kan oppleve hverdagen gjennom øynene til en kortvokst. Og på den måten forstå litt mer av hvordan det er å være kortvokst og type stigma de møter i hverdagen. Og utfordringer i forhold til et vanlig kjøkken for eksempel. Bare sånn helt enkle banale ting.

SS: Utrolig kult. Det er en dame som heter Renate og jobber med VR i tilsvarende. De har samarbeidet med Røde Kors for å lage en video og jeg tror vi snakker om to år tilbake nå. Og jeg tror det var VR også, hvor du kan oppleve verden ut ifra et barns øyne når voksne blir fulle. VR som empati byggende verktøy er utrolig mektig og hvis jeg skal leke litt medforsker - hjernen vår er veldig opptatt av relative størrelser. Og kanskje hvis det er noe jeg er forferdelig redd for, hvis du kan bringe meg nærmere det i trygge omgivelser så går jeg den veien lettere. Det er vanskelig for å oss å forstå hvor overbevisende VR egentlig er for våre hjerner. Den opplevelsen jeg hadde med VR i praksis første gang - for jeg hadde noen forsøk med å se på disse New York Times videoene med noen enkle VR briller jeg har hjemme. Men så var det en venn av meg som lot meg prøve Google Tilt Brush som ikke krever noe kjempe rigg. La oss si et rigg for 8000 kroner med pc og briller også kan du kjøre. Og du maler rundt deg og jeg tenkte at ja, men jeg har jo malt på iPaden til barna. Hvor spennende kan det være.

TJ: Ja, det er noe helt annet

SS: Det er noe helt annet. Fordi først lekte jeg litt med spindelvev og stjerner og farger og sånn. Så prøvde jeg den rullekosten og så fikk jeg klaustrofobianfall. Og jeg er teknolog og jeg vet det foregår bare i brillene mine, men hjernen min ville ikke ha noe mer av dette. Og det å ha opplevd det på kroppen og forstått hvor overbevisende VR er for hjernen min spiller ingen rolle om det er pixelert eller ikke. Det spiller ingen rolle om det er stråmenn eller ikke. Hjernen kjøper den historien fult ut. Da skjønner du de behandlingsmulighetene som ligger fra alt sånne obsessive disorders til fantomsmerter sånn som du snakker om.

TJ: Ja, det er akkurat det der med at man kan sette pasientene sine i en virkelighet i hver situasjon i trygge omgivelser som vi tenker er veldig nyttig hos oss. Og det er også derfor vi tenker at dette er noe vi kan bruke for å trene kognitiv funksjon også. Fordi man kan trene på hverdagslignende aktiviteter innen VR. Og da få mengde på det i trygge omgivelser. Så man trenger ikke å være redd for at denne pasienten skal kjære av seg fingeren eller brenne ned huset. Men fordi han er inne i og likevel da får mengde trening på de hverdagslige aktivistene som er veldig viktig for oss i hverdagen.

SS: Så spennende. Fortell oss litt om hva slags behandling har du hatt gode erfaringer med.

TJ: Vi har jo flere gode eksempler på hvordan vi bruker spillteknologi. Og jeg kan bare ta et eksempel fra en kollega av meg som brukte dette som håndtrening for en ryggmargsskade nå for ikke så alt for lenge siden. Og vi vet jo da at i løpet av en vanlig ergoterapi time så tenker vi at vi kanskje klarer å få til et sted mellom 30-50 aktive bevegelser på tradisjonelle håndtrenings måter. At man flytter brikker fra en side av et bord til et annet for eksempel eller at man skal gripe og slippe et glass eller føre det til munnen og sånt. Mens i et spill som heter Beat Shaver som man bruker VR briller til å spille så telte de antall aktive bevegelser på denne pasienten og klarte over 1000 aktive bevegelser i løpet av 40 minutter. Så det er jo ekstrem stor forskjell.

SS: Ordentlig samurai.

TJ: Akkurat det de er. Så det er et veldig godt verktøy til å bruke til mengdetrening innen fysisk trening. Så må man så klart bruke det i kombinasjon med oppgave orienterttrening. Skal man bli god til å drikke av en kopp eller et glass må man trene på det også. Men vi ser at det å bruke dataspill som mengdetrening er veldig viktig for å kunne gjøre det enklere å få til den oppgave orienterte treningen.

SS: Er det noen oppgaver eller behandlinger hvor man kan overvinne - alt dette vil antagelig overvinne det mentale fordi som du sa at det er der ryggraden eller hjerneskaden er. Men hvor folk bare tror at de ikke kan gjøre noe også må de nesten lure seg selv?

TJ: De lurer seg jo selv hele tiden fordi vi viser jo dem hvordan de skal spille spillene, også er det veldig mange som sier at okey, dette får jeg ikke til med den funksjonen jeg har i den ene hånden min for eksempel. Hvis de har en ensidig lammelse. Men så får de jo det til likevel. Og det som er gøy med disse spillene er at man får poeng hele tiden. Og da kan man følge utviklingen hvis man spiller det gjentatte ganger i løpet av rehabiliteringsprosessen. Så får du da se okey, nå klarer jeg så og så mye prosent av de questene som kommer på min lammet side, eller den som var lammet. At man kan se utviklingen på poengsummen. For det å se utvikling i en lang rehabiliterings prosess kan være ganske vanskelig fordi det kan være små fremskritt, mens man på poengene får et håndfast tall. Okey, nå klarer jeg så mange flere ting på den vanskelige siden min enn det jeg gjorde for en måned siden.

SS: Kunne folk gjort dette utenfor Sunnaas? Eller hva skal man være forsiktig med hvis man skal begynne å gjøre dette hjemme?

TJ: Det er absolutt noe man kan bruke hjemme og utenfor Sunnaas. Det er veldig mange som har allerede spillkonsoller og VR-briller liggende hjemme. Så man tenker at dette er ikke noe man kan bruke i trening, men det vi introduserer de for hos oss. Og det er mange som bruker det etter utskrivelse fra oss også. Det man må være litt forsiktig med eller ha i bakhodet når man skal bruke det hjemme er dette med fallfare. For eksempel hvis man har nedsatt balanse. Det er en ting. Man må være veldig forsiktig med overbruk. Jeg har også hatt eksempler der pasienter har brukt dette som treningsmetode hjemme også er det så morsomt sånn som man gjerne vil gjøre mer og glemmer litt at man må hvile. Og kommer tilbake til da på kontroll hos oss med senebetennelser i skuldre og nakke som igjen da kan gjøre det vanskelig å gjennomføre hverdagslige aktiviteter. Så er det dette med epilepsi. Det er jo veldig mange hjerneskade pasienter som har økt fare for epilepsi. Så man vil gjerne at pasienter skal være litt forsiktig med bruk av VR. Man kan bruke det, men man må gjøre det i små mengder og huske på å ta pauser underveis.

SS: Hvorfor det? Fordi det er så effektfullt for hjernen at det kan trigge noe?

TJ: Ja, det er spesielt for de som har flickerutløst epilepsi. Der må man være veldig forsiktig. Det betyr ikke at hvis man har det så betyr ikke det at man ikke skal kunne spille, men da må man få noen andre til å prøvespille først også sjekke om det er noen flicker der.

SS: Og denne siden spill deg bedre sier den noe om hvilke VR-briller og hvilke konsoll du kunne begynne med og hvilke spill du kan prøve på?

TJ: Ja. Deet er et spill bibliotek rett og slett. Med en kategorisering med de forskjellige spillene som vi bruker oftest hos oss. Hvor du da kan klikke deg inn på for eksempel hvis du vil trene håndfunksjon, hvis du vil trene balanse, og så klikker du deg inn på de kategoriene, så finner du spill som er gode for det. I tillegg er det en bruker veileder for både kommersielle bevegelsstyrtespill, og VR briller. Hvor de forskjellige konsollene og de forskjellige VR brillene som finnes på markedet blir presentert. Så kan man velge ut ifra budsjett man har eller behov.

SS: Gøy. Når du må tilpasse fra friske, eller dette er spill som er utviklet egentlig for 12-åringer kanskje. Jeg fikk så veldig lyst til å rigge til et bedre opplegg her for Just Dance hjemme. Jeg tenker at det kan hjelpe både meg og jentene til å leke litt i korona tider. Er det noe annet man skal tenke på? Det du sa var å passe seg for fall. Sikkert lurt å ha med en voksen i nærheten som kan være en slags forsikring. Er det noe annet man skal passe på? For eksempel disse brillene, er de veldig tunge for noen?

TJ: Man må følge de sikkerhets instruksjonene som følger med pakken, også må man ha gode eller et ledig område hjemme som det ikke er noe man kan dunke borti. Annet enn det tenker jeg det er ikke noe å ta hensyn til. Bare kjør på så lenge det er vurdert at det er trygt.

SS: Også vil jeg spørre deg Truls, hvorfor er Sunnaas så innovative?

TJ: Det er et godt spørsmål, men jeg tror at veldig mye av grunnen til det er rett og slett t vi har en aktiv innovasjons enhet. Vi har en veldig dyktig innovasjons direktør som har satt innovasjon på dagsorden og han har jobbet hardt for å få inn i arbeidsbeskrivelsene til alle lederne på sykehuset at de skal måles også på innovasjon. Så det tenker jeg er en veldig viktig del av det. Innovasjonsenheten vår er veldig åpen for å prøve nye ting. Jeg tror ikke jeg har hørt at de på innovasjon hos oss har sagt nei noen gang hvis du kommer med en ide, så blir det vurdert og prøvd ut og sjekket mulighetene for. Er dette noe vi kan få til. Hvor kan vi eventuelt søke midler for å få til et litt større prosjekt på dette hvis det er noe vi ser er interessant. Det er veldig viktig med både fremoverlente ledere i innovasjonsenheten vår og at vi har forankret innovasjon i ledergruppen vår. I tillegg så tenker jeg at Sunnaas er et veldig godt sted for å drive innovasjon fordi det er et relativt lite sykehus. De aller fleste kjenner hverandre. Så det er gode muligheter og jeg tror det er lav terskel for å komme med en idé.

SS: Du, Truls ser du noen etiske trøblete ting rundt den måten å bruke velferds teknologi på? Er det noe man burde være forsiktig med?

TJ: Jeg tenker ikke det, men jeg vet disse spillkonsollene våre blir jo risikoanalysert av - jeg vet ikke helt hvem som gjør det, men de blir risikoanalysert og der er det en del ting som man må ta høyde for. Geotracking blant annet som er sånn at hvis man logger på sin spillkonsoll ute på Sunnaas så vil da personer kunne vite at den personen er på Nesodden for eksempel eller i nærheten av Sunnaas.

SS: Dere sitter antagelig mer trygt på de dataene enn på de fleste andre da.

TJ: Ja, det gjør vi jo. Det er jo innenfor sykehuspartnere sitt sikkerhetsnett, så sånn sett burde det være trygt. Det er jo en risiko som en må analsere og vurderes. Det er helt klart.

SS: Du har en veldig spennende kommentar rundt utforinger fremover. Som jeg vil bare spørre deg kort om. Kun fantasien stopper oss og mulighetene er uendelig. Men utfordringen ligger i at helsevesenet vil og skal drive kunnskaps basert. Og nå er det vanskelig for forskningen å henge med i utviklingen til teknologien. Dette minner meg litt om dilemmaene som skolevesenet også har i forhold til digitalisering og iPaden i hendene til barna. Hvis vi skal vente til vi har forskningsbaserte resultater på alt så venter vi altfor lenge. Vi går glipp av dyrebar og uerstattelig tid i forhold til vår utvikling digitalt. For noen av disse pasientene så kan man ikke vente ti år før forskningen er klar. Så man må nesten forske på dette selv. Hva tror du kan være løsningen?

TJ: Jeg er veldig fan av en modell som blir brukt på et sykehus i New York som heter Mount Sinai. Der er det et laboratorier som heter Putrino lab. Der tar de i bruk den teknologien som de forsker på mens de forsker på den. Det er litt sånn som vi gjør ute på Sundas også. Vi har ikke helt klokkeklare forskningsresultater på bruk av spillteknologi og VR, men vi bruker det likevel mens vi forsker. Så jeg tenker det er en løsning på det. At hvis man ser at en type teknologi kan ha en effekt, kan hjelpe noen i hverdagen sin, så er det bare å ta det i bruk. Så får man heller vente på de forskningsresultatene eller forske på det selv som du sier. Kunnskapsbasert praksis er ikke bare forskningsbasert kunnskap. Det er også snakk om brukererfaringer og du har erfaringsbasert kunnskap fra oss som terapeuter. Så det er jo to andre bolker i kunnskapsbasert praksis og ikke kun forskningsbasert kunnskap. Og hvis vi ser at dette kan ha en effekt å være noe som er til glede og nytte for pasientene våre så tenker jeg absolutt at det er noe vi bare må ta i bruk.

SS: Og kanskje også spre ordet om?

TJ: Spre ordet, ja.

SS: Mot slutten, jeg har faktisk notert meg en ting til som jeg vil be deg kommentere mer på. Og det er dine tips til studentene. Den siste setningen der som jeg vil leke litt med. Noen tips til våre studenter. Ta teknologien i bruk når dere kommer ut i arbeidslivet og ikke være redd for å tenke nytt eller prøve noe nytt. Teknologi er ikke farlig. Og jeg tro det er et kjempeviktig poeng. For jeg opplever egentlig at teknologi er bare farlig hvis vi ikke mener noen ting om det og lar andre bestemme om hva den teknologien skal gjøre med oss. Hva tenker du?

TJ: Jeg er helt enig. Og det er jo noe vi har sett veldig mye ute hos oss når vi har opprettet VR labben. At det er veldig mange som har knappefrykt og redd for å endre de arbeidsmetodene som de har gjort veldig lenge. Og det å ta i bruk teknologi og leke med det og bare se hva som finnes på markedet og prøve det ut på deg selv og se i hvilken sammenheng kan jeg bruke dette innen min jobb tenker jeg er veldig viktig. Og det er veldig fint at det kommer nye personer inn i helsevesenet om absolutt ikke er redd for teknologi og som har vokst opp med det. Det tenker jeg blir veldig bra.

SS: Kult. Da kommer jeg til mine siste fire spørsmål som er personlige og korte. Det første er om du har noen som har inspirert deg spesielt mye på din profesjonelle reise. Det kan godt være foreldre, men hvem er en slags ledestjerne for deg?

TJ: et er et godt spørsmål. Fra jeg ble kjent med Sveinung Tornås som er innovasjonsdirektør ute hos oss så har han vært litt sånn, sånn har jeg lyst til å bli når jeg blir voksen. Det må jeg si. Også inspirasjonen min til å gjøre masteroppgaven min er jo niesen min. Hun er en liten jente på tre år som har CP. Så hun er absolutt inspirasjonen min.

SS: Så kult. Har du noe som du har lest eller sett i det siste som du vil anbefale oss som en liten inspirasjons gave? Det er lov å si din egen artikkel også.

TJ: Da sier jeg det. Les artikkelen min.

SS: Den dreier seg da om commercial motion-controlled video games as a training method for hand and arm function in persons with CP.

TJ: Ja. Løp og les.

SS: Løp og les. Veldig kult. Hva er din mest positive overraskelse fra korona?

TJ: Det vil jeg si er måten folk ha bare omfavnet muligheten for å bruke videokonferanse og sett at man ikke trenger å reise hele verden rundt for å ha et møte. Jeg ser på moren min og, hun har blitt veldig glad i Zoom og veldig stolt over at hun klarer å bruke Zoom. Det at teknologi ikke er farlig og er ganske enkelt å bruke er veldig positivt som jeg ta med meg.

SS: Og det er vi som er sjefer og ikke dem.

TJ: Ja, riktig.

SS: Siste spørsmål. Hva slags livsmotto har du når det blir vanskelig som du bruker for å komme deg videre?

TJ: Enten så går det over eller så går det bra.

SS: Det er sant. Du, Truls Sveløkken Johansen, det var utrolig spennende å snakke med deg om hvordan man kan spille seg bedre både når man har behov for rehabilitering eller når man bare har lyst til å opprettholde både rest evne og egentlig vanlig evne. Masse nye perspektiver på god bruk av teknologi for velferd.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online univeristet Lørn.University

Read full transcript

Hvem er du, personlig og faglig?
Personlig er jeg en kar fra skogen som er opptatt av idrett, spesielt fotball og golf, glad i å trene og sosialisere. Faglig er jeg engasjert i fornying og utvikling av fag. Jeg har vært opptatt i den tiden jeg har vært på Sunnaas å fremme bruk av spillteknologi i rehabilitering og ta ir buk nye metoder.

Hva kjennetegner velferdsteknologi for deg?  
Velferdsteknologi syns jeg for ofte er snakk om pilledispensere og gpser (det er absolutt viktige og nyttige ting – så misforstå meg rett), men for meg er velferdsteknologi all type teknologi som kan være med på å bidra til en enklere, tryggere og mer meningsfull hverdag for pasientene mine. Her kommer de nevnte pilledispenserne og gpser etc også inn, men for meg er det viktig å fremme spillteknologi inn i de ulike formene for velferdsteknologi. Teknologi for å fremme velvære, forenkle trening og muliggjøre sosial deltakelse.  

Hvordan kom du bort i velferdsteknologi?  
Jeg og 3 kollegaer begynte i 2013 å opprette en VR-lab på Sunnaas sykehus og det var vel her jeg først kom i gang med bruk av teknologi i min arbeidshverdag. 

Hvordan har det endret din hverdag?  
Det har endret min hverdag i form av at en del av min hverdag er nyttet opp mot VR-lab i en eller annen form. Jeg ser at teknologien kan gi en økt intensitet og iver i treningen og det gir muligheter til variasjon til tradisjonelle treningsmetoder innen rehab.  

Hvilke muligheter ser du?
Mulighetene  er uendelige med spillteknologi og teknologi generelt innen helse. Kun fantasien som stopper oss. 

Hvilke utfordringer ser du?
Utfordringen ligger i at helsevesenet vil og skal drive kunnskapsbasert og det er vanskelig for forskningen å henge med i utviklingen til teknologien. Det kan man se på den forskningen som er gjort på spill og VR det er mange pilotstudier med lav n og det er studier med stor variasjon i metodologien.

Hva tenker du om velferdsteknologi fremover i pleie- og omsorgssektoren?    
Bruk av teknologi vil kunne både lette og endre på arbeidsmetoder og tenkemåter innen pleie og omsorg som vi benytter i dag.

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre studentene våre med?  
Ta det i bruk når dere kommer ut i arbeidslivet og ikke vær redd for å tenke nytt eller prøve noe nytt. Teknologi er ikke farlig.  

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg?
Personvern er også noe som dukker opp til stadighet, kan man ta i bruk spillmaskiner med geo-tracking for personer som er hos oss med deres kontoer etc.  

Dine viktigste prosjekter siste året?
Mitt fokus de siste årene har vært å bidra inn mot å gi spillteknologi et bedre forskningsgrunnlag. Vi har de siste årene arbeidet mot å endre fokus fra innovasjon (Vi jobber fremdeles med det) til forskning for å bidra til å finne ut om "hypen" er berettiget. Jeg har også begynt å fokusere mer på den sosiale deltakelses biten med spill og mulighetene for å bruke det som kognitiv trening og ikke kun rettet mot fysisk trening.

Hva gjør vi unikt godt i Norge?
Innen bruk av kommersielle spill som treningsmetode har vi ikke sett noen som benytter det så systematisk som det blir gjort faktisk flere steder rundt i Norge i dag. Ja det blir benyttet men fokus i andre land er ofte på egenutviklede spill. Så jeg mener at det vi gjør bra her i norge er å bruke ting som allerede finnes å se etter andre måter vi kan bruke det på. Mer generelt opplever jeg at de Norge ikke er redde for å prøve nye ting innen helse. Det er alltid neon bøyger å komme over mtp personvern og liknende men det er mye spennende som bli forsøkt rundt omkring.   

Hva er din mest positive overraskelse fra Covid-krisen?  
Hvor godt ting funker med digitale løsninger for møter og liknende.  

 

 

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Truls Svelokken Johansen forteller om utfordringen med at helse-teknologisk utvikling må være forskningsbasert, og at det gjør at sektoren blir hengende etter andre samfunnsområder. Hva kan vi gjøre for å organisere samfunnet slik at sektorer som er nødt til å legge forskning til grunn for sin innovasjon, også kan holde samme fart som de hvor dette ikke er like nødvendig?  

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
PUBLIC SECTOR

This is what you will learn:

E-Spill for rehabilitering

Robotisering 

Velferdsteknologi 

VR

Husk at det alltid er en balansegang mellom varme hender og teknologi.

- Truls Sveløkken Johansen

Recommended literature:

Jeg må anbefale en artikkel jeg selv har fått publisert. Commercial motion-controlled video games as a training method for hand and arm function in persons with CP – a systematic review and meta analysis. Ellers er de ten review av Bonnechere og kollegaer fra noen år tilbake som er god lesning. Ellers dersom man er veldig interessert så kan folk ta kontakte med meg.   

This is Sunnaas Sykehus HF

Sunnaas sykehus HF tilbyr høyspesialisert rehabilitering til mennesker som har vært utsatt for alvorlig sykdom eller skade. Sunnaas sykehus er Norges største spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering og ett av elleve helseforetak i Helse Sør-Øst. Foretaket har hovedsakelig regionale, men også nasjonale oppgaver, og er et foretak med universitetsfunksjone