<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: LØRNSOC

#0884: Gammel dame er lett å vende

Gjest: Mette Bugge

Journalist of Aftenposten


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Mette Bugge som har vært journalist i Aftenposten i snart 43 år. De snakker om det å være senior i arbeidslivet og veien til et lykkelig og langt liv for seniorer. Bugge sier at jobb er og har alltid vært en viktig del av livet hennes. Bugge sier selv at hun aldri har vært så god som nå og heller ikke like motivert som nå. Så hva er det som «driver» Bugge og hvorfor er hun så glad i jobben? Og hva kan andre seniorer lære av Bugge?

 

Full transcript

Med Mette Vugge og Silvija Seres

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

SS: Hei og velkommen Lørn podkast i samarbeid med Senter for seniorpolitikk. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er gode Mette Bugge som er en jounralist i Aftenposten. Velkommen Mette.

MB: Tusen takk.

SS: Vi har hatt litt med hverandre å gjøre før i litt marginale profesjonelle settinger og jeg vet at jeg går alltid fra et møte med deg med et smil og har ikke kommet gjennom oppvarmingen en gang også klarer jeg ikke slutte å smile. Så dette blir en fin samtale Mette og den kommer til å dreie seg i stor grad om deg og din personlighet og din måte å tenke på for å være en så aktiv, men også så inspirerende senior i arbeidslivet. Det vi prøver å gjøre nå er en mini serie med Senter for senior politikk som ønsker å vise frem noen nye forskningsrapporter om hvordan Norge skal utnytte bedre denne enormt viktige ressursen vi har i våre seniorer. Etter at vi har begynt serien har jeg også blir mer bevisst på at vi har ikke bare mer seniorer i fremtiden enn det vi tror, men allerede nå er det mange flere av oss som er seniorer uten å helt ville innse det selv. Jeg har blitt 50 i sommer og uansett hvor bra medisin er så er jeg definitivt i andre halvdel i mitt liv og i andre halvdel av mitt arbeidsliv også. Og det store spørsmålet er kommer den andre halvdelen faktisk til å bli utnyttet så godt som den burde og kanskje bli bedre enn den første halvdelen også. Kari som leder senter for seniorpolitikk sier at på mange måter så er senior arbeidstakere mye bedre arbeidstakere enn de som er yngre og sitter midt i tidsklemme også videre. Men det forutsetter at de er villig til å lære.

MB: Det er jeg også enig i.

SS: Så vi har egentlig tre hovedspørsmål som vi ber folk tenke på mens de hører på vår samtale. Og den første er egentlig prøve å se etter hva det er som driver Mette i å utvikle seg og egentlig kanskje være så glad i jobben sin. Det andre er mediebransjen. Du jobber i Aftenposten i Schibsted-konsernet og dere har sett en disruptiv endring i alle prosesser. Kanskje før mange andre industrier. Hvordan har man håndtert det på gode måter? Hva kan vi andre lære fra det dere har gjort? Og det tredje er seniorer i journalistikk fremover. Hvilke muligheter ser du og hvordan burde flere gripe de mulighetene. Okey?

MB: Ja, bare begynn med det første du.

SS: Ja, så bra, men da stiller jeg et annet spørsmål først og det er om du kan fortelle oss litt om hvem er Mette?

MB: Ja, jeg er en Sandefjordjente som etter hvert er blitt bestemor til fire, men i full jobb. Nesten 150%. Jeg digger jobben min. Og jeg har vært i Aftenposten i 43 år og jeg pleier å si at jeg skal aldri slutte, men jeg skjønner jo at det en eller annen dag så vil arbeidsgiver si nå er nok nok. Men da skal jeg finne på noe annet å gjøre. Jeg har tro på at jobb er en viktig del av livet. Jeg ser ikke for meg - selv om det helt sikkert er fint å gå på cafe og drikke kaffe og sånn. Det skal jeg også gjøre. Men jeg vil ikke gjøre det, jeg vil ikke spille golf, jeg vil ikke gjøre mange andre ting. Jeg vil faktisk bruke de evnene og det jeg har opparbeidet meg gjennom veldig mange år. Og det er der jeg føler at seniorene kommer til sin rett fordi man får veldig god erfaring. Og har gjort noen tabber og sikkert veldig mange andre yngre også. Men man kan ta med seg det og jeg tror vi kan være gode støttespillere også for de yngre på jobben.

SS: Du Mette jeg ser at du nesten er cand.polit. Altså du hoppet av til NRK før du skulle skrive oppgaven. Du var så utålmodig på å begynne å jobbe også har du vært sportsjournalist hele livet også vil du ikke slutte.

MB: Nei, helt riktig.

SS: Hvor kom den arbeidsgleden fra?

MB: Jeg har bestandig vært veldig ivrig. Jeg har høyt energinivå og det er jeg faktisk veldig glad for. Noen kan si at it's to much, men jeg er veldig glad for at jeg bestandig har vært veldig interessert i mange ting. Og når jeg da ble pendlet inn på journalistikken som egentlig var veldig tilfeldig. Jeg ble spurt av lokalavis i sin tid i Sandefjord om jeg kunne være sommervikar hos dem, og da var jeg begynt på Universitetet og hadde tatt historie, sosiologi og statsvitenskap. Men så trigget det meg veldig det å komme ut og prate med mennesker, lage saker og etter hvert bli bedre i jobben min. Så når jeg da så en annonse i NRK om at du måtte ha akademisk utdannelse og journalistisk erfaring så tenkte jeg at oi, det er noe for meg. Så ble jeg en av de som ble valgt til et års opplæring i NRK og da var jeg hektet. Det var utrolig morsomt, og jeg tenkte dette vil jeg fortsette med.

SS: Men hva gjør du nå? Hva er jobben din nå?

MB: Jobben min er å være skrivende. Det vil si jeg er ute og snakker med folk. Nå har jo vi hatt mye hjemmekontor som mange andre i denne tiden. Men jeg er ute og lager saker. Jeg er veldig glad i temaer. Det er litt slutt på det at man dro ut og dekket en håndballkamp, også skyndet du deg hjem og skrev en sak på skrivemaskin i gamle dager. Jeg begynte jo der med skrivemaskin. Nå sender du fra Halden og sånn, men det er ikke så mye det som å prøve å finne gode innfallsvinkler til sporten. Og det kan være om foreldre og barn, overgrep i idretten, vinner hodene til de beste. Det interesserer meg veldig og mye mer nå enn det gjorde den gangen jeg startet opp.

SS: Jeg må komme med en liten digresjon og det er at i en av mine andre roller så er jeg involvert i hestesporten. Jeg synes hestesport journalistikken er litt for mye enten fokusert på vanskeligheter og konflikter som er politiske, ellers er de fokusert på ekstremt teknisk rapportering. Og det bygger de gode historiene som gjør folk motiverte til å bidra eller delta i sporten. Det tenker jeg må være veldig mye rom for i egentlig alle de gode sportsgrener i dette landet.

MB: Ja, og du kan si at på mange måter har jeg tidlig funnet en nisje der med å interessere meg for det som veldig mange andre ikke interesserte seg for. For jeg begynte i Aftenposten så langt tilbake som til 1978. Jeg har stort sett hele tiden vært den eneste fast ansatte kvinnen i redaksjonen, men nesten alle mennene ville ha fotball. Og det var ikke sånn at de sa til meg at du kan ikke få fotball for du er jo kvinne. Nei, jeg var ute og dekket noen fotballkamper. Så fant jeg ut at det var litt dumt hvis alle skulle gjøre det og ikke noen skulle bry seg om alle de andre idrettene. Så jeg ble godt kjent i veldig mange andre idretter og har jo sett de siste årene at gode historier trumfer alt. For finner du en god historie så pleier jeg å si blås i leseren.. Gode historier om det er hestesport, bilsport eller bowling eller friidrett eller hva det er. Gode historier vil jeg si at jeg også jakter på.

SS: Og Mette du er snart 69 år hvis jeg forstod det riktig? Også har du sett enorme endringer gjennom yrket ditt. Som du sier at du begynte med skrivemaskin og nå er det sikkert multimedialt du går rundt med og er både din fotograf og din publisist i hvert fall. Og i bransjen deres som da har opplevd veldig store tidligere endringer. Omveltinger, distribusjon, så var det noen som sa at dette er ikke bra og vi må beskytte gamle yrker. Men så har jeg inntrykk av at du var en av de som gikk foran. Egentlig hoppet over barrikadene og sa at dette skal vi finne ut av.

MB: Ja jeg tenkte det var utrolig kjedelig å bli sett på som en gammel kjerring som sitter borti hjørnet og ikke makter å ta til seg det nye. Så jeg bestemte meg for med en gang at dette vil jeg være med på. For ellers blir du som sagt en som ikke får lov til å gjøre de morsomme oppgavene. Og vi hadde jo folk. Jeg husker fotografer som ikke ville ta i bruk den nye teknologien og det endte jo med at de slutte. Og det synes jeg er utrolig trist. De fikk ikke reise ut fordi de kunne ikke levere ferske bilder fra utlandet for eksempel. Så jeg tenkte at vil du være med så må du henge på. Det er jo ikke noe hokkus pokkus. De fleste blir veldig redd hvis de bare hører ordet digitalt eller mange gjør det da. Og da tenker jeg spesielt på pressen. Men jeg holder også en del foredrag om det å være senior i arbeidslivet og det er jo mange som bare de hører ordet digital så blir de å herregud, nei det vil ikke vi. Vi fortsetter på gamle måten. Men jeg tenker det er viktig å tenke nytt og tenkte at dette får vi til. For vi klarer det vi vil hvis vi bare vil sette oss inn i det.

SS: Og Mette, husker du om det var noen viktigste endringspunkter for deg underveis? Husker noen eksempler hvor du tenkte at dette kommer jeg hvert all ikke til å kunne også gikk det bra? Jeg vil bare ha noen anekdoter hvor du hadde noen aha opplevelser underveis.

MB: Ja, det første jeg gjorde når jeg stod om morgenen var å løpe til postkassen og hente Aftenposten også sier jeg åh, har jeg fått på saken min. Æsj, jeg har bare fått på en to-spalte. Oj, i dag er det blitt to sider. Så det var det første jeg gjorde om morgenen etter å ha stått opp. Også kom jeg med i noe som heter Spydspiss prosjektet til Aftenposten. Det var da vi fikk ny administrerende direktør eller sjefsredaktør. Espen Egil Hansen. Han starter Spydspiss prosjektet. Så var jeg så heldig at min sjef på sporten ville at jeg skulle være med der. Og da fikk vi mer innblikk i hva kreves av det digitale i journalistikken. Og jeg fikk informasjon og vi fikk snakke med ungdom om hva ønsker de av oss digitalt. Og når jeg hørte det så tenkte jeg at oi, den måten vil jeg skrive på. være mer poengtert. Finne noen gode historier også videre. Og da gikk jeg inn på det og det viste seg at det lyktes jeg med. Og det er klart at noe du lykkes med og du ser at dine saker blir lest veldig mye da er jo det utrolig inspirerende. Så jeg tenker at man må ta de utfordringene man får. Og ikke bli stoppet av et gjerde, men klarte over å tenke dette vil jeg være med på.

SS: Og der er det det utforsker genet ditt kombinert med den positive energien din som blir så spennende fordi det er ikke sånn at bare seniorer ikke vet om digitalisering. Det er ingen som vet hvordan dette egentlig skal spilles ut og brukes. Så det er de som finner ut av det først som definerer hvordan digitale medier egentlig skal brukes. Jeg har lagt merke til at du er veldig flink med sosiale medier.

MB: Ja, det ser jeg på som en del av journalistikken. Hvis du er journalist så kan du ikke gjemme deg bort. Du må vise frem hva du har av varer. Av artikler. Holde kontakten med leserne og det er utrolig mange historier jeg oppdager bare fordi jeg er på LinkedIn og på Facebook og Instagram og alle disse tjenestene for å si det sånn. Hvor folk kan ha lagt ut en post hvor jeg tenker hmm. Hva betyr det. Og da skynder jeg meg. Jeg kan ligge i sengen og jeg skynder meg og sender en mail og sier hei, jeg ser du har skrevet dette på Facebook. Er det noe du kunne tenke deg å dele med Aftenposten og snakke med meg om. Og da er jeg først ute og da sier de ja, ja, gjerne. Det kan jeg gjerne tenke meg. Så viser det seg at da får jeg en veldig god historie på den måten.

SS: Veldig gøy Mette. Og det er hovedsakelig sports tema nå, men jeg tenker bare dette med gode historier om seniorer i arbeidslivet er også en type - ikke journalistikk, men ganske litterær sjanger som jeg håper jeg kan lese mer om gjennom deg.

MB: Ja. Og jeg holder jo på nå med en bok som jeg er i avslutningsfasen. Den skal leveres om bare få dager før jeg skal dra til Danmark og dekke håndball EM. Og den skal hete senior og kanskje noe ala sånn veien til et langt og lykkelig arbeidsliv. Altså for oss 50+. Du er med der. 50+ der hører du til.

SS: Jeg er stolt jeg.

MB: Ja, og jeg tror jeg har intervjuet 70 mennesker og 60 av dem er med i boken for å høre om gründere, snakke med ledere, med seniorer som er ute i arbeidslivet, men også de som valgte å gå fra arbeidslivet og det kan være mange grunner til. En kan være at de har følt at lederne ikke har tro på dem. Og hvis vi får dårlig selvtillit blir vi også dårlige arbeidstakere. Så jeg har så utrolig tro på ledere. Jeg tenker at når jeg begynte med den boken, så hadde ikke jeg tenkt så mye på ledere og deres rolle, men det ble jeg så utrolig klar over underveis med jobbingen, og den har foregått i flere år. Hva slags trykk kan sette på dette med seniorer. Du kan velge å virkelig dra dem med inn og ikke minst sette krav til seniorer. Og vi må sette krav til oss. men ledere har en nøkkelrolle sånn som jeg ser det.

SS: Jeg skal bare kommentere litt personlig der. Som sagt, jeg ble 50 i juni og lurte på om det er litt sånn over hekken downwards nå, men egentlig så tror jeg at 50 er ingen alder i dag. Det er ikke 70 heller. Det er noe med både livsstilen vår og helseteknologien og at vi kommer til å ha mulighet til å jobbe på nye måter kjempelenge så lenge vi selv bestemmer oss for å være relevante. Og der tror jeg det er litt viktig at vi angriper litt en ungdomsarroganse som jeg tror samfunnet vårt har. At unge ses på som den unike ressursen for innovasjon, mens de eldre ses bare som en kostnadspost. For det er noe med den livserfaringen, men kanskje også de lange linjene. Evnen til å prioritere som jeg tror vi må nesten presse de seniorene til å fortsette å gi til samfunnet og skape rom for at de skal ha sånne sjefer som det du har. Som ser nødvendigheten av det.

MB: Ja, og jeg sier bestandig at det skal jo ikke bli en kamp mellom ungdom og de godt voksne. Det må det jo ikke bli. For jeg lærer så mye av de unge som kommer inn på min jobb. De er utrolig flinke, og de har masse ting de står for. Også vet jeg at jeg har mye å tilføre dem også. Ikke minst et unikt kildenettverk. For som journalist er det utrolig nødvendig hvis det er noe som skjer, så kan man ikke klø seg i hodet og tenke hvem vi skal ringe nå. Da ringer de til meg og sier Mette har du det telefonnummeret. Og det har jeg nesten alltid. Så jeg tror det nettverket vi har fått gjennom et langt liv og det gjelder ikke bare i journalistikken. Det gjelder i utrolig mange yrker, kan vi bruke for alt det er verdt. Og vi kan gi noen gode råd også, også kan vi på mange måter også være limet i organisasjoner fordi vi har kjennskap til hva som har skjedd. Og det betyr jo ikke at vi skal ikke være åpne for nye tanker og si at nei, men det gjorde vi for 10 år siden så det funker ikke nå. Det tar jeg også helt avstand fra. At man skal sette seg på sin høye hest og tenke at jeg vet best. Det er kjempedumt. For det er hele tiden noe å lære og dette med livslang læring er jo ikke noe jeg har funnet på, men det tror jeg virkelig på.

SS: Det tror vi på i Lørn. Det er selve essensen. Men jeg tror at dette med ikke by og land hånd i hånd, men ung og gammel hånd i hånd. Vi må finne noe som rimer der. Jeg tror virkelig fordi vi skal leve så lenge så må vi finne en god og balansert måte å bruke disse to styrkene vi har sammen i stedet for at det blir en generasjonsregnskap hele tiden. Så helt 100% enig med deg. Men jeg digger måten du sprudler av energi. Du har ønsket deg en overskrift for denne podkasten som vi må bruke og det er gammel dame er lett å vende.

MB: Ja, og det tror jeg på. Og helt sikkert gamle menn også hvis de vil. Hvis alle som vil, så tror jeg det er mulig. Og jeg pleier noen ganger å ta noen eksempler. Jeg er sikker på at jeg er ikke interessert i å brodere og sy og sånne ting. Og strikke har jeg alltid vært kjempedårlig på. Men hvis noen kommer med et sånt avansert broderi greier så ville jeg tenkt at å herregud det orker jeg ikke bare å sette meg inn i. Mens veldig kvinner for å ta det, er kjempeflinke til dette. De syr og strikker og lager ting og samme med menn, de kan gjøre all verdens ting. Det er jo ikke noe vanskeligere å sette seg inn i et avansert broderi enn det er å sette seg inn i avansert teknologi, og den er ikke så avansert. For hvis den var så avansert at ingen skjønte den kunne man jo ikke ta det i bruk verken på sykehus eller i rettsvesenet eller noe som helst. Det må jo bare følge med opplæring. Det må følge med opplæring og det kan hende - og det tror jeg på, at seniorer noen ganger krever en litt annen oppfølging, enn kanskje de unge som kommer rett fra skolen og er veldig vant til dette. Kanskje må seniorer følges opp litt tettere og få sin egen vei inn i dette. Men at det skulle være umulig har jeg ingen tro på. Jeg har veldig troen på at vi klarer absolutt det vi vil.

SS: Du Mette, si litt om det du skal nå. Jeg synes bare det er et kjempefint eksempel. Vi er i korona og du skal til Danmark og dekke EM i håndball. Og mitt førstespørsmål til deg er om det er mulig også sier du ja, selvfølgelig og jeg har vært ute og kjøpt meg visir.

MB: Ja helt korrekt. Jeg har ansvar for meg selv først og fremst så jeg kan jo ikke bare komme dit og late som om ingenting. At vi ikke er omgitt av en pandemi. Så jeg må være veldig bevisst på avstand, vaske hender, beskytte meg med munnbind, et lager av munnbind jeg skal ha med meg. Og i går kjøpte jeg faktisk visir. Og jeg kommer til å føle meg veldig dum når jeg tar det på. Akkurat sånn som du ser de har på sykehusene, men så tenker jeg det at jeg tar det hvert fall med også skal jeg se når jeg får bruk for det. Så vet jeg jo heldigvis at når jeg kommer til Danmark så er det ikke helt annerledes enn alle de mesterskapene jeg har dekt tidligere. For da har jo vi kunnet være sammen med utøverne, vi kan intervjuet dem i det som heter mixed zone etter en kamp og sånne ting. Nå vil veldig mye komme på Teams-møte med utøverne og de som er der får lettere tilganger enn de som ikke er det. Men bare det å være i en hall, være i byen. Dette er en holdning hvor Norge skal spille i starten. Og observere det er noe annet enn å sitte å gjøre alt hjemme og bare se på TV. Så jeg tror likevel at jeg skal klare å bringe frem noe mer. Så må jeg ta koronatest på lørdag for jeg må ha med en koronatest som ikke er eldre enn 72 timer. Men det skal jeg få til.

SS: Veldig bra. Og da ser du kanskje også gode historier om hvordan Danmark forholder seg annerledes til korona enn det Norge gjør som veldig få av oss gjør fra vår lille boble her. Så jeg tenker at nettopp det at du kaster deg ut i og prøver å utforske dette fra flere perspektiver er igjen innovasjon.

MB: Ja, jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre når jeg kommer dit. Jeg skal prøve å snakke med folk som er i byen for eksempel og bare høre hvordan det er å få et mesterskap når de nesten ikke kan se på det. De kan jo se på TV. Jeg skal prøve å finne ut hvordan det er i gatene. Jeg regner med folk går med munnbind. Jeg må følge med på avisene og se hva de skriver om dette. Så jeg møter nok andre danske journalister som helt sikkert kan gi litt mer innputt. Så det gjelder å samle og observere ikke minst. Fordi det du ser ofte på en telefon, så er det mange spørsmål du ikke kunne tenke deg å spørre fordi du ikke ser folk. Men hvis du ser noen ser skadet ut - la meg si en utøver som ser skadet ut, så vil du komme til å si hva har skjedd med deg? Du trekker på benet ditt, jeg ser du har armen i fatle. Men du spør liksom ikke et menneske du intervjuer, du har du skadet deg i det siste. Det er jo litt sånn du må ut for å observere. Så jeg tror tilstedeværelse har litt å si.

SS: Så tenker jeg også at det kan gi deg noen unike bilder. Noen unike videoer. En sånn type EM mesterskap tror jeg ikke vi får igjen. Håper vi ikke får det igjen.

MB: Det har du helt rett i og det som jeg kom til å tenke på var at for ett år siden var det i Japan og da var det VM i håndball for kvinner i Japan og da var jeg der. Og ofte når jeg er ute på mesterskap så synes jeg det er så gøy å lage sånne små snutter til min egen Facebook-side. For jeg har to. Jeg har sånn 7300 følgere eller noe sånt og da må de deles i to. Og da husker jeg at jeg gikk bort til en dame som jeg så, og veldig mange japanere har munnbind, så gikk jeg bort til en dame og spurte om hun kunne fortelle litt om hvorfor hun går med munnbind. Det var liksom sånn haha, det ser jo så rart ut. Jeg skulle bare visst at vi noen måneder senere var akkurat der. Og aldri tvilte på at det var lurt å ha på seg munnbind. Og hun fortalte jo og sa det er mye polution her og ellers er jeg litt forkjølet og sånn. Og jeg tenkte forkjølet? Jeg går jo alltid på jobben når jeg er litt forkjølet. Hun kan ikke være borte fra jobben på grunn av det. Og nå vet jeg litt bedre.

SS: Kult. Du Mette, jeg har et spørsmål som vi lovet at vi skulle diskutere og det er hvordan håndterte mediebransjen og du overgang fra papir til digitale formater? Jeg tror at når man stiller det spørsmålet nå så hørs det nesten ut som at det var en dag så hadde man skrivemaskiner og papirpaller, og neste dag så var alt digitalisert. Men det var ikke sånn det var. Hvordan var det?

MB: Jeg følte det skjedde mye da vi fikk sjefsredaktør som heter Espen Egil Hansen som kom fra VG og ble sjef hos oss. Han kom inn med mye energi og noe av det første han sa var at vi må løfte oss digitalt. Og det var da dette spydspissprosjektet kom inn, men også veldig mange andre prosjekter. Vi skulle lære å lage video på mobil, vi skulle lære å lage kart og benytte digitale flater på en annen måte. Og det var ikke sånn at vi måtte reise bort i tre dager for å lære dette. Det var korte, en halvtime, en time, som man kunne melde seg opp på kurs. Det synes jeg var en fin måte å tilnærme seg på. Sakte, men sikkert. Vi hadde jo forstått at det digitale absolutt var på vei inn, men vi var nok litt trege i forhold til noen andre aviser samtidig som vi veldig tidlig hadde opprettet en nettavdeling og så at det ikke kunne være dem og oss. Det kunne ikke være de som var på papir og de om var på nett. Den ble veldig tidlig gjort om til en. En avdeling der hvis du var ute på jobb så leverte du også til nettet. Mens jeg vet noen andre aviser, hadde veldig klare skillelinjer mellom nettgjengen der og avisgjengen der. Så der var vi tidlig ute, men det var absolutt mer å hente på den nye teknologien. Og få folk med seg. Og jeg husker så godt Espen Egil, han som sa at han har ikke svaret. Det er ikke sånn at jeg bare tar med dere og jeg ha svaret og dere må bare føle at dere er med. Han hadde ikke svaret, så vi var med på å utforme svaret. Hva ønsket vi og hvordan skulle vi få til dette.

SS: Utrolig godt eksempel på ledelse. Dette er noe vi diskuterer som tvihending ledelse når du skal inn i en fremtid som er i grunnen ukjennelig. Ingen av oss har vært der og den kan ikke fremskrives fra det som var i fjor og to år før det igjen. Vi går inn i noe som er litt tåke og for meg er dette en ledelse som ligner på gamle vikingkapteiner. En som står på toppen av et stort fjell og ser alt på grunn av sine data og sine modeller. Og disse store kapteiner på sine små treskip skulle inn i tåken og i stormende hav. Og de skulle langt og de visste ikke heller hvor, men de hadde noen solur og sånt å forholde seg til. Også var de veldig flinke til å flekse underveis. De justerte, de hadde unike skip. Utrolig robuste. Også kom de frem til noen spennende steder selv om de kom til et helt annet sted enn det de trodde de skulle til. Og det er litt sånn jeg tenker på ledelse av selskapene våre nå. Vi må frem og vi må inn i stormen og tåken også håper vi at vi kommer til et sted som blir bra for oss uten at vi har alle svar på forhånd. Men dette er et litt annet tema i forhold til hva folk tror ledelse bør være. For der skal du ha 5-års plan med budsjett som du holder på krone hver måned fremt il dit. Det er ikke så lett.

MB: Nei, det er ikke så lett. Og jeg tror ledelse i dag selvfølgelig er noe annet enn det var for noen år siden for da var det kanskje sånn at man så for seg de lange linjene og sånne ting. Men nå forandrer samfunnet seg så veldig fort. At du må være på hugget hele tiden. Han forteller en litt morsom historie fordi jeg husker jeg dekket Oslo Maraton og da plutselig ser jeg kronprinsen komme løpende over mål. Og de melder seg aldri på så jeg visste ikke det på forhånd. Så tenkte jeg at oj, han må jeg intervjue. Så jeg løp bort til han og sa hvem jeg var og spurte pent om jeg kunne få lov til å intervjue han. Og det gjorde jeg, og jeg skrev saken på mobilen og sendte den til nettet umiddelbart. Tok bilde med mobilen og fikk den ut. Men det morsomme her er at han kom litt senere til Aftenposten hvor han skulle lære om hvordan de jobbet i Aftenposten. Og da holdt jeg foredrag for han og da husket jeg at jeg sa følgende at det som er den store forskjellen på Kronprinsen og Aftenposten er at Kronprinsen kom faktisk i mål, men Aftenposten og andre bedrifter kommer aldri i mål. For når vi tror at målet er et halvt år eller to år frem i tid så har det faktisk forandret seg når vi kommer dit. Så det målet er ikke der lengre. Vi må hele tiden tenke at det er egentlig ikke noe endelig mål. Vi må hele tiden prøve å sense hva som skjer i samfunnet og hvilken retning og hvilken vei vi skal gå. Det forandrer seg hele tiden. Og det må vi være obs på og det tror jeg ledere er obs på. Men mange ledere som har holdt på med sin strategi i årevis synes kanskje det er vanskelig å endre seg. Men det må til. De som ikke endrer seg, tror jeg virkelig kommer til å slite.

SS: Mette vi har også dette spørsmålet om hvilke utfordringer du ser for journalistyrket i fremtiden og hvor er det plass til seniorene. Jeg vil omformulere spørsmålet litt fordi du er en sånn person som ser først muligheter eller kanskje til og med klarer å vri en utfordring til en mulighet. Jeg leser noe av det som du skrev også at du liker å snakke med folk, finne gode historier, sportsjournalist nummer en i Norge. Det vil si som medlem i sportsjournalistenes forbund. Jeg synes det er fantastisk. Første kvinne som kom helt opp.

MB: Jeg må bare si - og det gjør du når andre gir seg eller det er ikke at jeg er den beste og alt sånn, men hvis du hadde begynt som sportsjournalist så ville du vært nummer 600 kanskje og hvis fire gir seg så går du ned og ned og fordi jeg har holdt på så lenge nå så kom jeg faktisk i januar opp som nummer 1. Så der er jeg helt til jeg legger opp. Da vil han som er nummer 2 rykke opp. Så sånn er systemet.

SS: Ikke sant. Men det er forresten litt stor bit livsvisdom der også at jeg tror de som klarer seg bra er de som ikke gir opp. Det er bare å holde ut de ekstra 5 minuttene, den ekstra turen og den ekstra timen når det er krevede eventuelt på kvelden. Og ikke hver dag heller, men det er å holde ut litt mer. Og da er mitt spørsmål til deg okey, hvor er utfordringene fremover? Hvor er det plass til seniorer, men hvor kan andre som ikke nødvendigvis har det optimistiske, energifulle synet som du har?

MB: Ja, jeg tenker at hvis man på en måte føler at man er litt utenfor på jobben sin hvis det innføres mye teknologier, og det gjør det jo i mange yrker også. Ikke minst hvis man jobber i helsevesenet så må man ta til seg nye ting. Hvis man føler at man ikke forstår helt så ville jeg snakket med sjefen min eller kollegaer og bedt om opplæring fordi jeg tror at hvis vi mestrer en jobb så tviler vi ikke på om vi vil være der. Det er den mestringsfølelsen, eventuelt mangel på mestringsfølelse som gjør at vi begynner å tenke at nå er det kanskje på tide at jeg slutter nå. Også tenker jeg for meg så føler jeg at det å være i jobb gir så utrolig mye. Du er enda mer oppegående innbiller jeg meg enn du ville vært hvis du var ute av arbeidslivet. Så sier ikke jeg at det er noe feil med folk som velger den løsningen fordi helsen vår og livssituasjonen vår og jobbaalternativene er ikke det samme over hele landet eller som privat. Vi har ulike utfordringer. Så vi kan overhodet ikke shame noen som sier de skal slutte når de er 62 eller 65. Men det er også blitt sånn i dag at desto tidligere du slutter, desto mindre pensjon får du. Det lønner seg faktisk å jobbe. Og muligheten i dag er mer enn det veldig mange tror fordi noen tror nesten at avgangsalderen er 62 år, andre tror det er 67. Men det er jo faktisk blitt høynet til 72 mange steder i det private, mens noen bedrifter har bedriftsinternt 70 år samme som i det offentlige. Og det er flere muligheter, men man kan ikke bare surfe inn på slutten av arbeidslivet. Man må ta lit tak og tenke er det noe jeg ikke skjønner må jeg faktisk lære det.

SS: Veldig bra. Og jeg tror dette også med å tenke at det finnes alternativer, muligheter og mestringsfølelse kan også bygges opp. Kunne seniorene hjulpet hverandre litt mer?

MB: Ja, det tror jeg, men i mange jobber så blir det også færre seniorer. Og det er jo litt trist synes jeg fordi jeg tror så veldig på det å stimulere folk. Det er så mye mer å hente hvis man har gode sjefer som stimulerer i stedet for å støte ut. Så jeg tror det må jo være veldig kjedelig for en jobb å ha noen seniorer og andre også som ikke fungerer. Og da kan man ikke bare si at det ikke er plass til deg. Man må finne ut hva skal til for at du skal føle deg komfortabel i denne jobben og for at du skal mestre den fult og helt. Man må rett og slett finne ut hva motiverer deg. Og det husker jeg så godt han Espen Egil Hansen sa. Jeg har snakket mye med han om det. Et godt spørsmål til medarbeider samtaler for eksempel, hva motiverer deg? Hva skal til for at du virkelig har lyst til å være i denne jobben? Det er mye bedre enn å spørre når du har tenkt å slutte, da? Har ikke du mange barnebarn? Er ikke du litt sliten nå? Det burde jo være forbudt å si noe sånt.

SS: En av de tingene som vi kom frem med Kari er at mye av det som man skal gjøre nå for alderslikestilling tror jeg ligner på det kvinnekampen hadde rundt kjønnslikestilling. Og det at man skal gjøre det mulig for folk å være effektive i jobben uavhengig av livssituasjon for eksempel har mye med å hjelpe kvinnene. Om det er barnehageplasser eller hva. Det er mulig man må tilrettelegge litt for å få ekstrem stor effektivitet ut av folk likevel. Og at det ikke skal være noe krevende at den tilretteleggelsen er faktisk en veldig positiv innovasjon både for individer, organisasjonen og samfunnet.

MB: Ja, altså jeg tror at for noen så vil tilrettelegging være det riktige. Men jeg ha sagt hele tiden at jeg vil bli behandlet som folk flest. Jeg vil ikke være en spesial person som man må ta hensyn til. Jeg ønsker å gjøre det som tjueåringen gjør og det som tredveåringen gjør. Men jeg ser absolutt at i mange jobber som er mye tyngre enn en sånn jeg har, så kan det hende at det faktisk kan tilrettelegges ved at man går ut av den tøffe produksjonen og kanskje over på en annen del av arbeidslivet og at man kanskje for noen må tenke på det når man er 50 eller starten på 60 årene. Ønsker jeg å jobbe til jeg er 70? Hva skal til for at jeg får til det? Kanskje er det tiden for å endre litt og komme inn på litt annen vei. Så jeg tror det er noen muligheter her som man bare må vise frem.

SS: Jeg sitter og tenker på at særlig i helsefagsyrker så er det mye fysisk tungt arbeid. Men samtidig noe av det som mennesker alltid kommer til å gjøre bedre enn roboter som etter hvert kommer til å gjøre noe av det fysiske arbeidet for oss er det å ha en god samtale i sengekanten for eksempel. Og det er det folk savner oppi alle disse fantastiske tjenestene vi har. Om man ikke kunne hatt flere senior helsefagarbeidere som faktisk brukte litt av sin tid til å ta en god samtale med et menneske hvor de kanskje til og med forstår det mennesket bedre enn det yngre medarbeidere gjør.

MB: Ja, jeg tror den livsvisdommen som man forhåpentligvis får når man er eldre er viktig å ta med seg inn i mange yrker og ikke minst i helsevesenet. Og det er jo et stort vesen og jeg ser jo senest i går og i dag hvor jeg leste hvor mangel det er på erfarne sykepleiere og helsefagarbeidere i samfunnet vårt. Man greier ikke en gang å fylle opp med unge som er der, men det å kunne fylle opp disse rollene er utrolig verdifullt. Og vi må sette mer pris på den type roller og omsorg vil aldri gå av moten uansett hvor mange roboter og maskiner og den slags læring vi har. Så vil det å bry seg om andre ha stor verdi. Og da tror jeg at et senior menneske som har lang erfaring vil kunne fylle en sånn rolle.

SS: Jeg tenker også innenfor journalistikk for eksempel. Det er godt mulig at du som har din utdanning fra en annen tid er mer klassisk belest enn unge folk. Og det har sine fordeler i forhold til hvordan man skriver og kanskje i en kombinasjon med folk som bruker Twitter som største læringskilde. Jeg vil spørre deg veldig kort om noen rollemodeller og du har nevnt allerede Espen Egil Hansen, men du nevnte også Kristin Langness som er en gründer i voksen alder. Dame, og derfor på en måte krysser alle disse check-greiene i min verden. Og Marit Breivik i Olympiatoppen som bruker Teams som metode. Det er også en utrolig fin viktig historie. Kan ikke du si litt om de to damene.

MB: Jo, jeg skal gjøre det. Jeg begynner med Kristin som jeg traff tilfeldig. Det var en dame som kom bort og sa at dere må snakke sammen og dere har sikkert mye å snakke om. Og de viste seg at vi var veldig like. Og hun hadde tatt en utfordring på jobben sin. Der skulle de gjøre forandringer også ble hun tilbudt en jobb hun ikke var særlig interessert i, også starter hun for seg selv med gründervirksomhet, og det å få 50+ på banen i innovasjon, i entreprenørskap. Og hun har virkelig stått på for å få frem det. Og vi ser jo at gründere kan gjøre veldig mye. Der er jo seniorer utrolig viktig både med penger og med sine kilder. Og mange gode ideer som vi kan bruke. Så jeg beundrer henne for at hun faktisk hoppet over på noe helt nytt og har fått det til. Så har vi Marit Breivik som jeg spilte håndball med på Nordstrand i gamledager, på samme lag i håndball. Så blir jo hun landslagstrener og landslagsjef. Så ser jeg at hun går virkelig sin egen vei med å inkludere spillårene på en helt annen måte enn det som er blitt gjort før. Og bruker det teamets virkningsfullhet, det bruker hun på laget hvor alle står opp for hverandre og sånne ting. Og det tenker jeg er noe vi kan trekke med oss på jobben. Det at vi får til det å være team. Vi bryr oss om hverandre, gir hverandre og deler kunnskap. Delingskultur er jeg veldig for. At man ikke setter seg på sin høye hest og sier at jeg vil ikke dele noe for du er jo konkurrenten min. Vi er på samme arbeidsplass. Jeg blir ikke noen dårligere journalist at jeg forteller en annen noen ideer som jeg har. Så akkurat det på arbeidsplassen og få frem teams som metode, delingskultur, det gir en fantastisk trygghet som folk også vil lære mye av.

SS: Du er også en rollemodell for mange. Du ble kåret til årets seniorprofil i 2016. Hvem står bak kåringen Mette?

MB: Jeg hadde ikke hørt om den kåringen, det må jeg bare innrømme. Når jeg fikk høre at jeg var foreslått, jeg aner fortatt ikke hvem som foreslo meg. Men så fikk jeg høre og da måtte jeg undersøke og det viste seg at det var veldig mange organisasjoner som stod bak og det var LO, NHO, og jeg tror det var 13 organisasjoner, men det var senter for seniorpolitikk som holder i det. Så jeg var inne til intervju husker jeg også fikk jeg høre at jeg blant de tre som var i finalen og de andre var kjempeflinke. En lærer og en bankmann som virkelig hadde bidratt på jobben sin. Så fikk jeg høre at det var meg som fikk den og da jeg fikk den prisen så var det 600 mennesker som var der da jeg fikk den prisen på Oslo Plaza hotell, og det var ikke fordi de kom på grunn av meg, men det skjedde der. For det var en IA-konkurranse. Inkluderende arbeidsliv, og da ble jeg tildelt den prisen og det var utrolig morsomt. Og det var i den forbindelse jeg ble spurt av Cappelen Damn om jeg kunne skive bok. Og jeg sa ja, det høres jo lett ut, men det var ikke lett.

SS: Nei, men som du sier selv både om bok og livslang læring. Den som står stille, kommer ingen vei.

MB: Det er helt korrekt. Vi må bevege oss fremover og se etter mulighetene tenker jeg. Og det er ikke bare en vei. Det er ofte mange veier og kanskje skal vi ta noen avgjørelser når vi er rundt 50 år. Er det dette yrkeslivet jeg ser for meg når jeg blir 70 eller skal jeg ta noen grep nå for å kunne ha det yrkeslivet jeg ønsker når jeg er 65 og 70. Og mange gjør jo det. jeg kjenner mange mennesker, en jeg spiller basket med som er noe og 50 år. Hun var siviløkonom og gikk over til å ta barnehageutdannelse når hun var over 50 år. Og det synes jeg er utrolig flott. Hun er akkurat på den hyllen hun i dag ønsker å være. Så man må bare se at det finnes varianter av et arbeidsliv.

SS: Bare for å besvare det spørsmålet som vi stile om utfordringene i journalistyrket, det er helt sikkert veldig mange utfordringer fordi det blir nye prosesser og nye verktøy. Men igjen så svarer du at du ser på det som en utviklingsmulighet og du skriver at du skal ta mer grep om fortellende historier. Og bare for å si hvorfor jeg synes det er et kjempegodt svar er at jeg tror du er inne på noe helt sentralt og det er hva kan mennesker gjøre som ikke roboter kan gjøre også i journalistikk.

MB: Ja, og da har jeg gått på et kurs som har vært i Bergen de siste årene som heter fortellingens kraft hvor du har fått masse input fra skikkelig gode journalister fra USA som har vunnet Pulitzer prisen, også videre. Og før jeg visste jeg skulle være med her så må jeg bare si at jeg har kjøpt denne boken her som heter fortellingens tid og den er av en dansk kvinne som heter Line Vaaben. Og den gleder jeg meg til å lese. Styrken i fortellende journalistikk. Og den har jeg kjøpt og jeg tar den med meg Danmark og skal lese med iver.

SS: Gjennom visir?

MB: Ja, gjennom visir. Men er jeg på hotellrommet så tar jeg det av. Både det og munnbindet. Men jeg er ikke utlært. Jeg blir aldri utlært, og jeg må se hva kan jeg finne på som er nytt nå. Hva kan jeg lære mer.

SS: Veldig bra. Mette vi går mot slutten og jeg har mine fire korte personlige spørsmål til deg og det første går på dette med rollemodeller. Det har vi for så vidt besvart. Det andre er om du har lest noe skjønnlitterært eller faglig som har virkelig røstet i deg de siste 12 måneder som du kunne anbefalt til våre lyttere.

MB: Jeg er veldig glad i å lese. Jeg har masse bøker og de siste året nå så har jeg holdt veldig mye på med alle bøker innen ledelse og dette med seniorer i arbeidslivet. Og jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har. Her har jeg en, den er «Glitrende grå» av Per Halvorsen og den er noen år siden. Men det er litt gøy å lese hvordan man har sett på seniorarbeidsliv. Så jeg har jobbet veldig mye med ledelse. Jeg har lest Dagens Perspektiv ut og inn, DN, Aftenposten og prøver å få med meg artikler om ledelse. Så har jeg en og han husker jeg var landslagstrener i skøyter. Hans Kristiansen, han har gitt ut en bok som heter «Det skjer under din ledelse». Og han driver med ledelsesutvikling i dag. Så bøker om ledelse, selv om jeg aldri har hatt ambisjoner om å bli leder. Men jeg synes det er så veldig viktig å forstå hvordan ledere tenker. Og hva som er det siste nye innen ledelse. Så der vil jeg nesten si jeg har satt inn støtet nå de siste årene for å forstå mer av det.

SS: Også lurer jeg på hva var den mest positive overseelsen du fikk under korona?

MB: Det var hvor godt jeg likte hjemmekontor. Og det har også vært forskning på det. For mange trodde at seniorene, oi, hvordan skal de takle dette. De kommer jo seg verken på Teams eller Meet, hvordan skal de få til dette. Så viste det seg at alle har fått det til veldig bra. Og det mest morsomme i denne undersøkelsen som har kommet er at de eldre altså seniorene er de mest motiverte. Tilbake til det nettverket, jeg sitter ikke hjemme og klør meg i hodet og tenker hvem jeg skal ringe i dag og hva skal jeg finne på i dag. Jeg har jo så mye og folk jeg kjenner som faktisk ringer meg om tips. Jeg får 3-4 tips hver dag. Hei, kunne du tenke deg og lage det og det. Så må jeg sile ut litt. Men hvis du er fersk og 22 år gammel og er kommet inn i en avis i mediebransjen så er det kanskje vanskeligere å sitte hjemme og finne på noe. Da må en veldig god ledelse til for å få folk opp og stå. Men jeg kunne greid meg helt alene på mange måter. Selv om jeg elsker jo kollegaene mine så det er ikke noen forskjell der. Jeg gleder meg til vi kan åpne opp, men jeg ser hvor mye tid jeg har spart på bare det å komme meg til jobben.

SS: Siste spørsmål Mette, hva bruker du som ditt personlige triks for å komme deg videre når det er litt sånn trått og vanskelig?

MB: Jeg tenker det at jeg aldri skal gi meg, fordi jeg tenker det er alltid muligheter. Jeg tenker at hvis du bare prøver så vil du se et eller annet. Det vil komme til å ta deg et steg videre og vi må aldri gi opp. Jeg pleier bestandig å si litt flåsete stå på, også kan mange si at ja det er lett for deg å si, men jeg tenker det handler om tankegangen vår og mindsettet vårt. Hvis vi tenker det ikke går så går det i alle fall ikke. Hvis vi tror det går, så vil vi klare det.

SS: Jeg husker min svigermor som nå er dø, men har også vært en dame med utrolig mye energi og egentlig sånn personlig styrke. Hun pleide å bruke et sånt eksempel med noen to mus som falt i en fløtebøtte også sa han ene det går nok, det går nok, det går nok, til fløten ble til smør også kom de seg opp.

MB: Den var god. Veldig god.

SS: Mette det var veldig lærerikt og inspirerende å snakke med deg om seniorer og muligheter både for individene, men også samfunnet med å utnytte seniorer i arbeidslivet. Tusen takk.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online univeristet Lørn.University

 

 

 

 

 

 

 

 

Read full transcript

Hvem er du, personlig og faglig?
Sportsjournalist, jobbet snart 43 år i Aftenposten, brenner for jobben, aldri vært så motivert som nå (Men jeg har alltid vært svært motivert).  Eller ivrig, liker å snakke med folk og finne gode historier. Sportsjournalist nummer 1 i Norge, det vil si som medlem i Sportsjournalistenes forbund. Første kvinne som kom helt opp (he-he-du rykker frem når andre gir seg eller dør)

Hva er det viktigste oppdraget i din organisasjon, og hvorfor trigger dette deg?
Å kunne bidra til samfunnsoppdraget, sette søkelys på mange viktige hendelser i samfunnet vårt. Det gir mening og mulighet til å være med på å endre noe. 

Hva bidrar du med på en unik måte, hva bør vi alle lære fra deg?
På jobben ble jeg plukket ut i Spydspissgruppen for å bidra i overgangen fra papir til digitale flater. “Så lyset”. Syntes det var veldig gøy å få den utfordringen, og har senere alltid tenkt digitalt først.

Jeg ønsker å bidra til å knuse noen myter i synet på seniorer. Ønsker å henvende meg til ledere, slik at ikke seniorer blir oversett, men får samme mulighet som yngre. Vi må bli stilt krav til, men også stille krav til oss selv. Mangfold på jobben er viktig, og det inkluderer forskjell i alder.

Hva tror du er relevant kunnskap eller evner for fremtiden?
Teknologi, forståelsen av det. Det å kunne se ting i sammenheng.
Men omsorg vil alltid bety mye når det gjelder evner. Det å ha omtanke og bry seg om andre. Det blir et fattigere samfunn hvis alt skal overlates til maskinene. Men de blir også viktige.

De nye jobbene – alle skal med eller jakt på nye hoder?
For samfunnets del tror jeg på at alle skal med. Utenforskap skaper så mange problemer både for den enkelte og for samfunnet. derfor må fanen for utdannelse og kompetanseheving holdes høyt, men det betyr ikke lenger årevis på høyskoler og universiteter. Flere muligheter til å finne veier som unge vil trives med, mener jeg er lurt.

Dine beste tips til lignende selskaper?
"Utnytt" de ansatte “for alt de er verdt”. Det vil si - gi folk muligheter til å vokse. Det tror jeg en bedrift vil få mye igjen for.

 

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Hva mener Mette Bugge med team som metode på arbeidsplassen? 

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
PUBLIC SECTOR

This is what you will learn:

Seniorpolitikk
Digitalisering 
journalistikk
Deltagelse 

Du må henge med og ikke være redd, det er ikke noe hokus pokus, selv ikke digitalisering.

- Mette Bugge

Recommended literature:

Artikkel på hjemmesiden til SSP skrevet av Tora Herud fra 28. april 2017 hvor Bugge snakker om digital omstilling i sitt foredrag i serien Seniorer om seniorer.

Bugge skal også gi ut bok i første kvartal neste år, trolig mars, om det å være senior i arbeidslivet. Forlaget er Cappelen Damm. De spurte Bugge etter at hun ble kåret til Årets seniorprofil i Norge i 2016.

This is Aftenposten

Aftenposten er en norsk dagsavis med riksdekkende distribusjon. Avisen er basert i Oslo. Den er Norges største avis målt i opplag. Avisen var i nyere tid den eneste norske avisen som kom ut med to daglige utgaver. Morgenutgaven var riksdekkende, mens ettermiddagsutgaven, Aften, var lokalavis for Oslo og omegn.