<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: HEALTHTECH

#0893: Smittevern i helsetjenesten

Gjest: Arnold Måsøval-Jensen

Leder of styret for NSFs faggruppe for smittevern


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Arnold Måsøval-Jensen. Arnold har vervet som leder av styret for NSFs faggruppe for smittevern og minner oss på at smittevern er basis for all sykepleie. Til tross for dette sier han at vi fort kan bli opphengt I de tekniske tingene og glemme både smittevern og pasienten. Smittevern er et sterkt forebyggende tiltak  og Arnold sitt beste tips for å sikre en bedre smitteverns beredskap til neste pandemi er å huske på at godt smittevern alltid vil være avhengig av god ledelse, et godt kunnskapsgrunnlag, digital infrastruktur og gode helseregistre.

Full transcript

Med Arnold Måsøval-Jensen og Silvija Seres

Velkommen til Lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

SS: Hei, og velkommen til Lørn Podcast i samarbeid med Norsk Sykepleierforbund. Jeg er Silvija Seres, gjesten min i dag er Arnold Måsøval-Jensen, som er seniorrådgiver for smittevern i Helse Møre og Romsdal helseforetak. Han jobber ved fagavdelingen seksjon for helsetjenesteutvikling, og vi skal fokusere i dag på smittevern i helsetjenesten. Velkommen, Arnold!

AJ: Takk skal du ha!

SS: Jeg tror egentlig skal la deg introdusere tema etter at du har introdusert deg selv. Kunne ikke du fortelle oss litt om hvem er Arnold, og hva gjør han, og hvorfor synes han at det er kjempespennende?

AJ: Jeg heter Arnold, som sagt, jeg er også leder for NSF-faggruppe for smittevern. Har hatt interesse for dette faget i mange år, og har arbeidet som det vi kaller for hygienesykepleier, eller smittesykepleier, siden 1997. Starta for så vidt som sykepleier på infeksjonspost, pasienter som hadde smittsomme sykdommer, og gikk etter hvert som sagt over til smittevern. Har arbeida for så vidt ganske mange plasser, jeg har arbeidet på gamle regionssykehuset i Trondheim, jeg har arbeidet i Hammerfest som hygienesykepleier, har arbeida nå på Sunnmøre i Helse Møre og Romsdal de siste 17 årene. Ja, og har vært i den gamle hygienesykepleierutdanninga som Folkehelseinstituttet arrangerte i sin tid fram til 2003, og har en nordisk smitteutdanning i Gøteborg, og har en master også innenfor folkehelsevitenskap og smittevern. Så, sånn sett har jeg jobbet lenge med smittevern, og har fylt på med fagkompetanse og synes smittevern er riktig, som en basis for egentlig all sykepleie. Blir lett opphengt i tekniske ting, og glemmer pasienten og de basale smittevernrutinene. Litt sånn, og vi driver rett og slett med forebygging; smittevern er utgangspunktet for forebygging, og selvsagt overvåking av smittsomme sykdommer selvsagt i tillegg.

SS: Du, jeg ser også at du er en håndballdommer?

AJ: Ja, noen hobbyer må man ha, og min hobby har vært nå i snart 30 år, at jeg har vært håndballdommer. Begynte som student i Trondheim, og det med som sunnmøring var det alltid kjekt å få litt ekstra penger i lommeboka, så bruker å spøke med at jeg får betalt for å holde meg i form halve året når håndballsesongen er, selv om det har blitt litt dårlig nå i disse coronatider; det har blitt mange avlyste kamper og slikt.

SS: Det er ikke sånn at du liker å blåse i fløyta og sjefe?

AJ: Det kan jo være litt greit å kunne gi tydelig og klare og kjappe avgjørelser innimellom, smittevern kan være tydelig, men er også mange gråsonetilpasninger slik i jobben må man gjerne gjøre risikovurderinger, og tilpasse ting slik at teori og praksis kan stemme så godt som mulig i lag. Og da blir det av og til litt gråsoner!

SS: Og dette er noe av det jeg synes er mest vanskelig og mest spennende egentlig med hele politikken og ledelsen rundt corona. Fordi befolkningen ønsker så gjerne noen veldig sånne noen enkle svar, men dette er egentlig bare lek med sannsynligheter hvor vi prøver og klare å løse en problemstilling som det ikke finnes noen optimale løsninger for, med minst mulig skade for hele befolkningen, og for forskjellige grupper.

AJ: Og utfordringen er sånn som det for så vidt alltid har vært i den hygienen; at du ser ikke fienden, for å si det sånn, du ser ikke viruset, du ser ikke bakterien, og da, hvert fall sånn i det daglige utfordringer å få folk til å ha en praksis, eller etterleve det vi kaller de basale smittevernrutinene som altså håndhygiene til hostehygene, pasientplassering, sånne ting. Det blir litt kjedelig i lengden, når du ikke ser den du kaller kjemper mot. Men det har for så vidt vært helt siden Semmelweis sin tid, eller Florence Nightingale for den en saks skyld.

SS: Også er det noe med at vi tror ... altså vi vet at vi ikke forstår immunsystemet, men vi tror at vi har forstått, hvert fall noen sånne vanlige influensalignende virus, også har vi truffet av noe som er mer nytt enn det vi aner, i dette tilfellet?

AJ: Ja, vi har jo for så vidt vært borte i coronavirus før, ikke sant, det har jo vært SARS-COV-2, og vi har vært borte i SARS-COV-1, som var den SARS-epidemien som absolutt var mindre omfang som var i 2003, men som berørte for så vidt en del helsepersonell, og en del opplevde for eksempel i Canada at det var ganske mange helsepersonell som ble smitta, og noen døde. Men det var i et veldig lite omfang i forhold til det vi har i dag.

SS: Hvorfor er det så annerledes denne gangen?

AJ: Fordi at denne her er mye mer smittsom, også har jo den også utviklet seg og det har kommet flere varianter som er enda mer smittsomme enn det den opprinnelige varianten var. Slik at det selvsagt har vært litt usikkerhet hvordan man skal forholde seg til. Vi kjenner til de vanlige smitteveiene, vi har smitteverntiltak, du skal bruke hansker, og smittefrakk, og vi kan bruke munnbind, og vi kan bruke øyevern, og vi kan bruke åndedrettsvern hvis det er snakk om luftsmitte og sånn forskjellig. Slik at her har det vært noe som har utfordret, og utfordrer oss i den nye situasjonen der vi har vært litt usikker på; er dette her dråpesmitte? Er det litt verre enn dråpesmitte? Og kontaktsmittebiten, ikke sant, og da har det skapt usikkerhet, og et ekstra element som kom inn her var det her med beredskapen vår, og det at vi faktisk hadde mangel på smittevernutstyr. Og da måtte man komme med råd om å spare på utstyr, og det ødela egentlig de rutinene som folk hadde, og måtte utføre nye rutiner, vi måtte lage nye rutiner for å spare på utstyr de første månedene.

SS: Jeg bare sitter og lurer på fortsatt tilbake til dette medSARS-1 og SARS-2. Hvis vi hadde tatt oss sammen, hvis noen hadde klart å formidle til oss hvor ille dette blir, særlig mutasjonene, kunne samfunnet reagert raskere eller er dette noe her noe som på en måte, hvis virus «se her». Jeg husker ikke hva disse her koeffisientene kalles lenger, men hvis det er smittsomt over en viss terskel så sprer den seg bare. Det er ikke mulig å styre samfunnet strengt nok.

AJ: Det er nå det såkalte det her berømte R-tallet, ikke sant, som Helsemyndighetene snakker om, at hvis du har en R på over 1, eller blir mer enn 1 smitta, da øker smitten i samfunnet. Og hvis det er under 1, så minsker den. Og det er klart, vi har vært borti andre virus som er mye mer smittsom, og som trenger færre mottakelige personer, meslingvirus for eksempel, men som ikke har gått sånne pandemier, eller sånn pandemi som vi ser nå. Vi har borti influensapandemi, ikke sant, sånn som spanskesyken der det var mange døde, men da hadde vi heller ikke helsevesen som, hvert fall i Norge og den vestlige verden, på det nivået vi har i dag, som kan håndtere mye sykere personer.

SS: Kan jeg spørre deg også om dette med dødeligheten bak et virus? For jeg tror vi ble lurt litte grann av dette virket så uskyldig. Jeg var en av de mange som tenkte at «ja, men dette er egentlig bare som å bli smitta av en influensa, kanskje enda mildere. Er det ikke bare å bli smitta og bli ferdig?» Men det viser seg at det er noe helt annet enn influensa, noe med disse langvarige skader, og seneffekter, altså, hvordan skal man tenke om det neste gang? Hvordan skal man tenke om det nå?

AJ: Nei, altså det vi ser nå hvert fall, selv om det ikke er så stor andel som blir alvorlig syk, så er det bare så mange som blir smitta at det belaster helsevesenet vårt. Det gjorde det for så vidt også med svineinfluensa i 2009, da var det også en god del alvorlige syke, men det var ikke noe som du merket ute i samfunnet, men du merket det på intensivavdelingene. Det var mange intensivavdelinger som var sterkt presset på grunn av det var mange alvorlige syke pasienter. Hvis vi ser på SARS nå, SARS-COV-2, så er det rett og slett det at det er så mange som blir smitta, og de få som blir alvorlige syke blir i sum så mange at det overbelaster helsevesenet. Det er litt skremmende å se på, og oppleve for mange, og tenker spesielt for helsepersonell som står i første linje, tenker intensivsykepleierne, men har også hatt mange såkalte covid-kohortavdelinger som har hatt mange syke pasienter som ikke har noe på intensiven, selvsagt, men det er andre avdelinger som har hatt store belastninger.

SS: Usikkerheten, og egentlig manglende kunnskap generelt som må være veldig skummelt. Jeg har lyst til å spørre deg sånn i forhold til; hva bør vi gjøre annerledes? Hvordan forbereder vi oss for neste pandemi? For det kommer en ny en, om noen år. Jeg har inntrykk at det er noe man kunne gjøre på å skaffe mer smittevernsutstyr, sånn at det i hvert fall ikke er en problemstilling, også er det noe med å ha veldig tydelige rutiner og prosesser og planer for logistikk; hva ville dine tre viktigste anbefalinger vært?

AJ: Vi må ha nok smittevernsutstyr, og godt nok smittevernsutstyr, og vi må være trent til å bruke det. Nå tenker jeg spesielt på sykepleierne, en vanlig sykepleier er faktisk relativt sjeldent borti de mest smittsomme sykdommene, og ikke så godt drilla nødvendigvis på å bruke verneutstyr. I denne pandemien her så har mange, mange blitt vært nødt til å bruke utstyr, og det da å ha nok og godt nok utstyr, og kunne bruke det, og være trygg på utstyret, det er viktig i en ny pandemi. Nå tenker jeg spesielt på helsepersonell, i denne settingen.

SS: Er det noe nytt når det gjelder utstyr? Med all respekt for visirer, og munnbind, og dress, drakter, dresser, hva de nå heter, så er det litt sånn middelalderteknologi.

AJ: Strengt tatt ikke det, for på sitt vis har det fungert relativt godt i mange år, så lenge du kan bruke utstyret, men klart vi har opplevd, spesielt i fjor og i starten at det var mye annerledes utstyr som vi fikk inn, som kanskje var på papiret god nok, men når brukerne skulle bruke det så var det ikke komfort, og ikke som de var vant til. Da det rett og slett skapte usikkerhet for det var utstyr de ikke var vant å bruke. Også ser vi det at man har tatt i bruk litt andre løsninger. I det vanlige isolasjonsregimet vårt var vi ikke vant til å bruke dresser for eksempel, bortsett fra i såkalte ebolaberedskap, eller disse SARS, nei, disse her CBRNE sentre, der det er mest med høy smitteavdelingen, og en del i ambulansetjenesten; de har vært vant til å bruke dresser. Men vanlige sykepleiere har ikke vært vant til å bruke dresser, og det har vi sett vært brukt masse av nå, også i kommunene. Og når du ta tar i bruk, kaller det nytt utstyr, så er det alltid utfordring med å unngå og ikke smitte seg selv, altså det å kunne bruke utstyret, det å ta det på er som regel greit, men det å ta det av uten å smitte seg selv igjen, kan være utfordrende. Du snakket om det var noen andre typer utstyr, det var i tatt i bruk. For eksempel en del sånne ventilasjonsmasker eller flergangsåndedressvern, sånn heldekkende hette med overtrykk. Alt dette er utstyr som den vanlige sykepleier ikke er vant til å bruke, og som krever egentlig en infrastruktur på brukersted, og for å kunne håndtere det rett, spesielt det som skal brukes på nytt igjen. Og det har vi sett mange utfordringer, når vi tar i bruk nytt utstyr som vi i utgangspunktet ikke er trent på å bruke.

SS: Men du, vi har en serie i Lørn med Sundvollen hotell, og de har eksperimentert ganske hardt på veldig spennende måter, med ting som gjør smittevern, på et veldig høyt nivå innenfor samlinger og konferanser og sånn, så de snakker om neonisert luft og lufteanlegg som gjør et eller annet med luften som gjør at den blir mye renere. De snakker om noe ultrabelysning på vann.

AJ: Ultrafiolett, ja.

SS: Og kobber på alle håndtak og sånt. Burde ikke vi ha dette som standard i alle våre helseinstitusjoner?

AJ: Hvis du tar det med neonisering, hvis jeg husker rett, så blir nå nesten samme prinsipp hvis du har en varmepumpe med en innerdel, så har du gjerne filter der som filtrerer luft, men det er klart at må du tine da for å bytte ut de her filtrene, for de må samle opp smittestoffer, så vil det nå en viss kapasitet. Hvis du har problemer i vannanlegget, så kan du bruke for eksempel klodioksidbehandling av vannet, vi har drikkeautomater som har ultrafiolett stråling. Men hvis vannet er forurenset nok, så klarer ikke de ultrafiolette strålingene å rense vannet godt nok. Det kommer ikke rundt en sving, eller kommer ikke på baksiden av smusset. Og hvis du tenker på kopper, altså kobber, og sølv er sånne metaller som for så vidt er tenkt å bruke innenfor smittevern og i umulige tider, men det at du har et kobberhåndtak på en dør, den har ikke så rask drapseffekt. Den rekker å drepe virus og bakterier fra at jeg har tatt i håndtaket til at du tar i håndtaket etterpå. Ja, det kan være med på å redusere bakterier og virus over tid, men det vil ikke redusere risikoen med noe mer enn kanskje noen promille, nei, fort nok da. Det er avhengig av hvor ofte folk tar i det utstyret, og vi hadde for eksempel noen som prøvde seg med kobberimpregnerte munnbind, som man skulle kunne bruke flere ganger. Men det var stoppa av Legemiddelverket og europeiske helsemyndigheter, på grunn av at det var fare for at man kunne puste inn kobberioner, som kan være skadelig for mennesker, i tillegg til at det er et miljøproblem, selvsagt. Når folk kaster sånne kobberimpregnerte munnbind ut i naturen, så blir det et miljøproblem.

SS: Åja, okay! Men interessant, også lurer jeg på. Nå driver jeg og foreslår masse løsninger som jeg kan ingenting om, men det jeg hører fra folk som har reist østover, altså type om det er Malaysia, eller om det er Thailand, eller Kina, eller Singapore, at de har veldig mye sånne typer kameraer på flyplasser som kan se om du har feber eller ikke. Er det noe vi kunne installert ved inngangene til alle sykehus?

AJ: Altså, med all ny teknologi trenger du en menneskelig faktor, for du skal vurdere disse opplysningene, og gi tiltak, ikke sant, i forhold til hvis du skal bruke feberkamera. Og det er ikke sikkert det har noen praktisk betydning, og det kan hende at den pasienten kommer til den poliklinikken for å få utredning får feberukjente årsaker som en diagnose, for eksempel. Du har feber, men vet ikke hvorfor du har feber, og kommer til utredning. Slik at her er det nok teknologi som kan gi mange muligheter, men man må ha et apparat for å følge opp den teknologien, slik at det blir fornuftig resultat av det.

SS: Men du, Arnold, tilbake til helsepersonell. Hvis jeg skal oppsummere viktigste læringer fra denne serien, sånn veldig overordnet. Første læring er at sykepleiere har virkelig ikke noe sånn greie med varme hender lenger, men de skjønner at man må bruke teknologi i sine mange forskjellige former for å kunne eskaleres opp. De er den største mangelen vi har i dette samfunnet fremover, men de sier at det er vanskelig å få tak i nok kunnskap, både om teknologi og den nye kunnskapen er ikke så lett å spre til alle som trenger den profesjonelt. Hvordan burde vi samle og strukturere pandemikunnskap etter denne pandemien, slik at sykepleiere ikke føler seg så lite informerte som de kanskje var i begynnelsen av denne pandemien?

AJ: Folkehelseinstituttet som kunnskapsinstitusjon vil jeg egentlig trekke frem her for å koordinere og samordne informasjon på smittevernområdet, og de har for så vidt laget veldig mye god informasjon om pandemien og tiltak, og råd for hvordan man skal håndtere ting. Så må dette her bakes inn på de ulike arbeidsplassene, enten på sykehus eller kommunehelsetjeneste eller lignende. Det vi har sett i pandemien er at det har hvert fall blitt et veldig stort tilbud av aktører som kommer med webinar, og seminar, altså elektronisk undervisning, kunnskapsformidling som er tilgjengelig for de som sitter på hjemmekontor, men det er ikke like lett tilgjengelig for sykepleiere som har pasienter hele tiden. Altså hvis du vil kan få tak i informasjon, men det som vi gjør til vanlig er hvert fall å ha kunnskapsbaserte retningslinjer og prosedyrer på ulike arbeidsplasser. Men selv det kan være utfordrende innimellom, at alle får med seg. Slik at en ting er hva vi har skriftlig, en annen ting er at vi må øve, og øve, og simulere, og hvis du ser spesielt på dette her med å være trygg på smittevernsutstyr, så tror jeg det er veldig viktig, spesielt for de sykepleierne som til vanlig ikke er borti smittede pasienter, men som i en pandemi kommer borti det. Så, ja.

SS: Og hvordan tror du sykepleierfaget endres etter pandemien?

AJ: Jeg tror nok ikke det er nødvendigvis så store endringer, for sykepleierne er i utgangspunktet gode på det de gjør, og de gjør egentlig mye av det de gjør til vanlig. Elementet her er nå er egentlig at mange må bruke smittevernsutstyr, man må plassere pasientene for å unngå smitte andre pasienter, og også er det det her med smittefrykt selv; det å smitte seg selv og familie, som egentlig har vært veldig sånn stressmoment, tenker jeg, for sykepleiere som behandler coronapasienter. Det har nok vært en utfordring, og fra vårt sitt ståsted er det viktig at de også, som sagt, tar med seg det vi kaller de basale smittevernsrutinene, og har det ved siden av all den teknologikunnskapen, for det er basisen i forebygging av smittsomme sykdommer, og også den coronaen som er nå.

SS: Og så har jeg lyst å be deg egentlig hjelpe oss å forstå litt bedre muligheter for forebygging generelt, og spesielt da for sykepleiere. Også kan du snakke litt om dette begrepet med infeksjonsovervåking.

AJ: Ja, altså vårt arbeid er i utgangspunktet styrt av smittevernforskrifter, og den pålegger alle institusjoner ha et infeksjonskontrollprogram. Og den består av to deler; infeksjonsforebygging og infeksjonsovervåking. Infeksjonsforebygging er de generelle smitteverntiltakene, alt fra håndhygiene, til pasientplassering, hostehygiene, til spesielle tiltak for å forebygge de vanligste sykehusinfeksjonene. Som vi påstår at er infeksjoner, det er urinveisinfeksjoner, det er blodbehandlingsinfeksjoner, og det er nedre luftveisinfeksjoner. Også er det at man skal ha rutiner for å håndtere antibiotika resistente bakterier, bruk av antibiotika, og isolere pasienter; det er en del av forebygging. Så du må da ha en pakke med skriftlige retningslinjer som er pålagt, du må ha undervisningsopplegg, og du må ha øvingssimulering på det her området. I tillegg så driver vi på med forebygging i form av at vi er med på anbud, slik at vi får tak i utstyr som er lett å bruke, vi er med på å planlegge nye sykehusbygg, ombygginger, funksjonsendringer, at vi har teknikken på plass, slik at det skal være enkelt å utføre korrekt praksis, og korrekt hygiene for de sykepleierne ute på avdeling, og det er ikke alltid like lett. Også har vi infeksjonsovervåking, det er at vi skal ha oversikt over de smittsomme sykdommene, og de infeksjonene som blir påført pasientene. Og det gjør vi med blant annet med noe vi kaller prevalensundersøkelser, som vi gjør fire ganger i året, som vi rapporterer til Folkehelseinstituttet og sammenligner sykehus, i tillegg til at disse dataene blir brukt som lokale kvalitetsverktøy. Også har vi en spesiell oppfølging av postoperative sårinfeksjoner, som vi rapporterer kontinuerlig gjennom hele året. Det er for eksempel keisersnitt, og hofteoperasjoner, og da følger vi pasientene 30 dager etter operasjonen også. I tillegg skal vi ha oversikt over utbrudd på institusjonene våre, og det inkluderer både ansatte og pasienter, og der hygienesykepleiere eller smittevernsykepleiere samarbeider gjerne tett med seksjonslederne som er aktuelle, og gjerne bedriftshelsetjeneste i forbindelse med sånne utbrudd. Og de blir også rapportert inn i noe som vi kaller Vesuv, en database som Folkehelseinstituttet har, slik at du har oversikt lokalt og du har oversikt nasjonalt.

SS: Kan jeg utfordre deg litt som en datadame. Jeg lurer på om det ligger noen nye muligheter i forhold til dataoversikt over alle disse nye infeksjoner, altså Google kan finne ut om nye smittebølger, ut ifra folks reaksjonsmønstre og hva de søker på, typisk i deres søkemotorer og så videre. Går det an å finne noen modeller hvor vi får litt mer sanntidsinformasjon, og litt mer sånn just in time-forskning også kanskje, rundt temaene?

AJ: Jeg mener at Folkehelseinstituttet har drevet og testet ut noe de kaller Sykdomspulsen, men det går litt på det her med Google, og hva man kan ha oversikt over, eller prøver å kartlegge som rører seg i sosiale medier. Da går det an å få et visst bilde, men ellers sliter vi egentlig med mye gammel programvare i helsevesenet, programvare som ikke snakker i lag, også har vi selvsagt krav om personvern, som gjør at det er mange utfordringer med å ta i bruk teknologi som kan gi sånne just in time-svar. Jeg sitter som fagekspert i noe som heter Helseplattformen, for eksempel, i Helse Midt-Norge, som skal innføre et nytt felles journalsystem for sykehus i kommunene, og der ser det ut som at vi kan få mange muligheter til å hvert fall ha en mer just in time-oversikt lokalt i hvert fall, ikke nasjonalt, men av de som bruker dette systemet.

SS: Jeg tror det er kjempeviktig og spennende, og jeg tror det er veien det går, også har jeg et sånt personlig og privat sukk på dette med personvern. For jeg synes vi bruker det som unnskyldning, for det vi ikke er sikre på, det kan vi hvert fall ikke tukle med når det gjelder personvern, mens de store datagigantene samler enda mer data om oss enn de norske myndighetene gjør, og de har ikke tenkt å vente og se; de har tenkt å monetisere så fort de bare kan. Så håper vi kan utvikle våre egne fantastiske helsetjenester videre i den digitale retningen så fort som nødvendig, for å kunne være relevante.

AJ: Jeg tror nok pandemien og det her med etterspørselen etter mer nøyaktig data kanskje kan presse på litt, i forhold til både ressurser til å oppdatere system, og også å få systemer til å snakke bedre sammen gir framtid - forhåpentligvis en nær framtid!

SS: Ja, ikke sant, nei, altså det at man har gamle IT-systemer. Det var kanskje unnskyldning nok for 10 år siden når politiet sa det og så videre, men nå må vi fikse og bruke!

AJ: Ja, men det er faktisk ganske komplisert å lage eller få et nytt journalsystem, faktisk. Der er det en del utfordringer, og i hvert fall både når det gjelder økonomi og få ting til å passe, og når du skal ha et system som omfatter mange aktører, så blir det alltid diskusjoner om hvert minste felles multiplum, for å kalle det det.

SS: Enig! Og de der politiske diskusjonene om minste felles multiplum, og hvem som får sine ønsker oppfylt, og hvor og budsjetter og sånt - alt det kjøper jeg, men likevel, her er et lite etisk dilemma, Arnold; at vi har fiksa dette her innenfor finans, for det systemet vi har med Altinn og Brønnøysund og skatt og det er helt fantastisk, og ingen andre land har det i verden. Men er det mulig at man klarte å finne budsjetter for dette her, fordi man visste at i andre enden så ville dette systemet bringe inn mer inntekter, fordi det ville være vanskeligere å lure seg unna og så videre, og at vi ikke finner de samme budsjettene for et system som kan i andre enden egentlig bare spare liv!

AJ: Ja, det som er utfordringen når du setter ting opp i et budsjett; det teller som regel penger, ikke sant, og ikke like lett de andre verdiene. Det er gjerne en utfordring, men nå har jeg jobba i helsevesenet siden 91, og for så vidt sett en rivende utvikling på enkeltting, men når ting skal snakke i hop; det er gjerne det som utfordringen. Men det har gått fremover, heldigvis!

SS: Men du, i dag er det 14.april, og jeg tror du var veldig spent på en rapport som skulle komme ut i dag?

AJ: Ja, det var coronakommisjonen sin rapport om pandemiberedskapen.

SS: Hva er det viktigste som du tror står der, hvis du skal gjette helt uinformert?

AJ: Det går nok litt på koordinering og samarbeid mellom de overordnede helsemyndighetene, også tenker jeg på, for vår sin del og fra vårt ståsted, som hygienesykepleiere eller smittevernssykepleiere, så er det her med utstyr, og den beredskapen der. Og jeg tror nok den vil si noe om at den ikke var god nok; at her har markedet har fått styrt altfor lenge og altfor mange år, og at den beredskapstanken som vi hadde. For meg så begynner det å bli litt gamledager, det å ha troa på markedsøkonomien akkurat i denne sammenhengen, den fungerer ikke når hele verden har en pandemi.

SS: Det ser vi med vaksiner også!

AJ: Det ser vi også, ja.

SS: Men du, hvis vi tar til dette med kjernen i samtalen vår, så skrev du et sånt uttrykk som jeg har lyst til at du bare skal pakke ut for våre lyttere, og det er basale smittvernsrutiner i heletjenesten. Hva er det, og hvordan skal vi sørge for at alle har dem?

AJ: Det som vi kaller de basale smittevernsrutinene i helsetjenesten er, det har hatt mange navn opp igjennom årene, men det det består av i dag, det; god håndhygiene, det er hostehygiene, det er pasientplassering, og da tenker vi spesielt på institusjoner og sykehus som ikke bare har ett rom, det går på personlig beskyttelsesutstyr, at vi har nok og rett personlig beskyttelsesutstyr, som hansker og smittefrakk og munnbind og lignende. Det er hvordan vi håndterer det pasientnære utstyret, altså utstyr som er flergangs, og at det blir desinfisert og sterilisert, det som er nødvendig slik at vi ikke tar smitte fra en pasient til en annen. Det går på renhold og restriksjon, det går på avstandshåndtering, og det går på håndtering av sengetøy og tekstil, at trygg injeksjonspraksis, unngå stikkskader og stikkuhell, og at vi desinfiserer hud før vi bryter hud, og det går på de basale smittvernsrutinene. Og hvis du er god på det, så håndterer du både kjent smitte og ukjent smitte, også legger vi gjerne på kontaktsmitteregime, eller dråpesmitte, luftsmitte i tillegg når vi vet at en pasient er smittsom. Så det at vi har gode arbeidsrutiner, det vi kaller basale smittevernsrutiner, uavhengig av hva teknologi du ellers bruker, om du bruker en respirator eller om du bare bruker EKG-apparat; hvis du er god på de basale smittevernsrutinene, da håndterer du masse også ukjent smitte, og du er med på å ikke spre videre, og det her er også viktig i forbindelse med å unngå spredning av antibiotikaresistens. For det er ikke bare COVID-19 virus vi snakker om, vi snakker også om andre bakterier og virus som vi ikke vil ha i sykehusene, og skape sykehusinfeksjoner, eller helsetjenesteinfeksjoner som det heter fint.

SS: Men litt sånn for å være litt morsom, men kunne man lagd en sånn type fjellvettregler rundt dette her. Jeg har veldig sansen for han doktoren i USA som har laget disse her, nesten sånne flyversjekklister i forbindelse med operasjoner; at dette burde være en sånn sjekkliste før hver dag på jobb?

AJ: Vi har nå for så vidt mange sjekklister i sykehusene også. Vi har sjekkliste for trygg kirurgi, altså at pasienter skal opereres, og vi har sjekklister for bruk av teknisk utstyr, også for så vidt om det er respirator, eller om det er sprøytepumpe eller lignende, at ting blir sjekka, eller at det er en instrumentvaskemaskin, at den blir sjekka daglig og ukentlig. At de autoklavene vi har som skal stilles til utstyr, at de er validert og sjekka, slik at vi har masse teknisk utstyr som krever sjekkliste, og validering og vedlikehold for at de skal fungere.

SS: Kult! Du, Arnold, helt på slutten. Jeg pleier å spørre folk om de har et livsmotto. Vi har de siste 12 måneder alle sammen hatt noen tøffe dager og tøffe uker, og gråe dager og gråe uker. Hva pleier du å si til deg selv, når du skal bevege deg selv videre?
AJ: Det veksler som regel mellom to ting, men den ene tingen jeg bruker å si det er at, sånn som farmora mi bruke å si, at «den som lever den får se.» Og det er litt som du spør om, hva vil framtiden vise, hva vil teknologien gi oss, og her blir det faktisk den som lever den får se, det er mange muligheter. Også bruker jeg også å egentlig å si at, for min egen del, at ukrutt forgår ikke så lett, og da snakker jeg spesifikt om meg selv!

SS: Så bra! Men, men, liksom hvis jeg skulle spørre deg om din mest positive erfaring fra corona, hva vil det være?

AJ: Det at denne pandemien så har jeg opplevd en sterk opplevelse av at vi har stått sammen. De ulike spesialitetene og yrkesgruppene og på tvers, og når vi står sammen så får vi til det meste, selv om ikke alle forhold lå helt til rette med mangel på utstyr og sånne ting, så har vi tross alt vist at vi er fleksible, og kreative, og vi kan samarbeide og få ting til på tross av, og jeg har mange fantastiske kollegaer innen smittevern som har stått på, og står på fortsatt. Og vi er litt mer sånn i bakgrunnen, som fasilitatorer, vi er ikke de førstelinjene, men det er utrolig mye praktisk og administrativt som skal legges til rette innen smittevern, og som har krevd mye. Inkludert for eksempel sånn som smitteverntelefon eller innenfor telefon til ansatte, masse spørsmål; hva om det kommer en ny anbefaling fra helsemyndighetene? Hva innvirker det enhver? Kan jeg i Ålesund reise til Oslo nå? Eller det kan gå på vikarer, det kan gå vaksinering. Så det at vi har stått sammen, det synes jeg har vært viktig!

SS: Du, Arnold, tusen hjertelig takk for en god samtale, og egentlig både en inspirerende og oppløftende samtale om hvor mye som kan forbedres gjennom gode rutiner og god kunnskap!

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å lytte til denne podcasten på vårt online-universitet Lørn.University.

 

    

Read full transcript

Hvem er du, personlig og faglig?  
Jeg er en som har engasjert meg i faggruppearbeid, liker å ha orden i ting. Er nok en som i utgangspunktet ikke er den som liker å stikker meg ut, men har mer fokus på å legge til rette for andre. 

Hva er det viktigste du har lært av Covid-krisen?  
At om vi står sammen, så får vi til det meste. At jeg har fantastiske kollegaer som står på, er fleksible, kreative og kunnskapsrike i en tid der ting til tider har vert uoversiktlig (usikkerhet om det nye viruset, mangel på smittevernutstyr/dårlig kvalitet på utstyr, dårlig-/gammel bygningsmasse/for «lite plass» i nye sykehus m.m.).  

Hva er essensen av det du gjør på jobben?    
Jeg driver med forebygging, overvåking og begrensing av infeksjoner (primært) i sykehus, men gir også råd til kommunehelsetjenesten. Et viktig bidrag i kvalitetsarbeidet for pasientsikkerhet og HMS for ansatte. 

Hvilke muligheter ser du?  
Pandemien har gitt fagfeltet smittevern fornyet aktualitet, som vi må benytte oss av. Vi har fått en handlingsplan for et bedre smittevern (2019-2023), som har mange gode mål og tiltak (litt forsinket pga pandemien). Vi er også spent på rapporten til Koronakommisjonen som presenteres 14/4. 

Hvilke utfordringer ser du?  
Utfordringer: Smittevern – spesielt det forebyggende arbeidet har utfordringer i å nå opp i «konkurransen» med alle andre lovpålagte oppgaver, knapp økonomi og nødvendig ledelsesforankring. Vi må ha på plass en mer robust pandemiberedskap, det er viktig at tiltak er kunnskapsbasert – pandemien har skapt mange «eksperter» innen smittevern på godt og vondt. Infeksjonsovervåking kan være ressurskrevende og til tider komplisert når ikke alle dataverktøy snakker sammen.  

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg?  
Det vil bli mangel på smittevernsykepleiere med nødvendig utdanning/ «faglig ballast» i løpet av få år. Det er heldigvis blitt reetablert en nordisk utdanning i smittevern ved Gøteborgs universitet (etter initiativ av Nordisk ministerråd og de nordisk folkehelseinstituttene). Med mulighet for å bygge på med en master i folkehelsevitenskap ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU) 

Hvordan riggere dere for fremtiden, fra kort til lang sikt?  
Smittevernmiljøet i Norge er lite, men kompetent. Vårt arbeid og organisering er styrt i hovedsak av smittevernforskriften med ulike nasjonale veiledere. I 2018 kom det en rapport om Handlingsplanen har to hovedmål, åtte konkrete delmål og 37 tiltak. Forskriften, regionale smittevernplaner og handlingsplan for et bedre smittevern gir føringer for vår organisering. Det er viktig at smittevernsykepleierne har rett kompetanse (les helst på masternivå). Smittevernsykepleiere har i pandemien måttet prioritere oppgaver knyttet til pandemien. I dag er vi ca 110 sykepleier som arbeider som smittevernsykepleier/ hygienesykepleiere i Norge i dag (tall fra før pandemien – primært ansatt i helseforetakene og noen få er ansatt i noen kommuner). En utfordring noen steder er forslag om kutt i våre stillinger på grunn av økonomiske innsparingstiltak/prioriteringer. 

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Når Covid-19 kom var det stor mangel på smittevernsutstyr. Det ble utfordrende å dele dette på tvers av fylker og sykehus. Hvordan bør dette foreldes på en mest mulig flksibel og etisk måte I en så usikker situasjon som under en pandemi?

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
PUBLIC SECTOR

This is what you will learn:

Smittevern 
R-tallet  
Ionisering  
Beredskap 

Utfordringen er at du ser ikke fienden, du ser ikke virusetDerfor blir den daglige utfordringen at man faktisk praktiserer smittevernrutine. Dette gjelder alt fra pasientplassering til håndvask. Dette blir kjedelig i lengden når du ikke ser den du kjemper i mot

- Arnold Måsøval-Jensen

Recommended literature:

Corona kommisjonen sin rapport

FHI beskriver på denne nettsiden hvordan smittevernarbeidet i Norge er organisert, om ulike aktører og deres ansvar. Smittevernarbeidet i Norge (Smittevernveilederen) - FHI 

This is styret for NSFs faggruppe for smittevern

NSF sin faggruppe for smittevern er en møteplass for medlemmer med interesse for smittevern og infeksjonsforebygging. Faggruppen ble startet som et fora for de som var utdannet som og arbeidet som hygienesykepleiere.