<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: HEALTHTECH

#0894: Vaksinering under en pandemi

Gjest: Ann Karin Swang

Leder of Landsgruppen av Helsesykepleiere


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Ann Karin Swang som er leder av Landsgruppen av Helsesykepleiere. Landsgruppen av Helsesykepleiere er faggruppen for sykepleiere med videreutdanning i helsesykepleie. De jobber for at barn og unge skal ha et lett tilgjengelig lavterskeltilbud i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Swang har den siste tiden jobbet med å løse logistikken rundt vaksineringen til Covid-19. Seres og Swang diskuterer utfordringene når kommer over når man skal vaksinere en befolkning under en pandemi.

Full transcript

Med Ann Karin Swang og Silvija Seres

Velkommen til lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner.

SS: Hei og velkommen til Lørn og NSF podkastserie om hva har vi lørnt fra korona så langt. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Ann Karin Swang som er leder for Landsgruppen av Helsesykepleiere, velkommen Ann Karin.

AS: Tusen takk.

SS: Du og jeg har snakket bittelitt før opptaket om hvordan vi skal be folk fokusere når de hører på vår samtale. Dette er en slags krysning mellom en kaffeprat mellom to interesserte personer og et slags digitalt foredrag av Ann Karin med masse, masse spørsmål fra Silvija. Temaet vårt i dag er egentlig tre ting, det ene er helsesykepleiere, hvem er de, hva gjør de, og hva trenger de fremover. Tema nummer to vil være kanskje hovedgrunnen til at du er med på denne serien, og det er ditt arbeid med logistikk rundt koronavaksinen, som da kanskje er det heteste samfunnsspørsmålet akkurat nå, hvordan skal vi tenke på dette her, hva har vi lært så langt, hva kunne vi fra før av og hva skal vi gjøre annerledes kanskje i neste pandemi, slik at vi er enda bedre forberedt. Det siste er litt generelle læringer fra korona fra helsesykepleieres perspektiv. Kanskje det er noe ensomhet med barna dere ser bedre enn det vi andre ser, og så videre. Da kjører vi i vei, og det jeg alltid pleier å starte med, det er å spørre folk bitte litt om hvem de er. Så, hvem er Ann Karin og hvorfor mener hun at hun har verdens mest spennende jobb?

AS: Jeg er en nordlending som flyttet sørover for noen av 30 år siden, flyttet etter kjærligheten. Jeg har vært sykepleier, det var den utdanningen jeg tok etter videregående, så jeg var sykepleier i mange år. Jeg jobbet i hjerteavdelingen, så jeg ble egentlig veldig lei av syke mannfolk og tenkte at nå skal jeg heller jobbe med at folk skal holde seg friske. Så tok jeg videreutdanning som helsesykepleier, så har jeg jobbet som helsesykepleier etter det i noen av 20 år. Hvem jeg er ellers, jeg er nok regnet for å være en veldig energisk person, mye energi, og mannen min lurer av og til på om det er mulig å ta ut batteriene.

SS: Vi er to om det.

AS: Jeg har stor arbeidskapasitet og jeg elsker sosiale settinger, elsker å være sammen med folk med godt humør, litt sånn partyfaktor, men jeg elsker også å være ute i naturen, er veldig glad i toppturer, elsker å gå oppover, til min manns store fortvilelse, at vi bestandig må gå oppover. Men det er sikkert på grunn av der jeg var oppvokst, der var det mye fjell, så jeg er vant til å gå mye oppover og liker det veldig godt.

SS: Det er i oppoverbakker det går oppover.

AS: Det er i oppoverbakken det går oppover, det synes jeg var et veldig godt bilde. Så er jeg veldig glad i hagen min, elsker å pusle der ute, særlig hvis jeg har veldig mye i hodet og mye i nakken, holdt jeg på å si, mye ting å tenke over, så synes jeg det gir en deilig ro å være ute i hagen og stelle. Ellers er jeg aktiv i Røde Kors, det har jeg vært siden jeg var veldig ung, tidlig puberteten. Jeg har vært aktiv i Røde Kors, og det er jeg fremdeles, så det synes jeg er en fin hobby å ha, kunne gjøre noe for andre, det synes jeg er veldig bra. Så er jeg trebarnsmor, jeg må nevne barna mine. De er voksne, 29, 27 og 23, så de har flyttet hjemmefra, gudskjelov og takk, de står på egne ben.

SS: Godt å se at det ble folk av dem, jeg tenker at det blir godt å sende mine og.

AS: Ja, det er veldig godt å se at da har man kanskje gjort noe riktig, da. Det er godt og se og det er artig å følge dem nå og se hvor forskjellig tre barn kan bli med samme mor og samme far, det er veldig spennende, synes jeg.

SS: Så bra. Jeg har lyst å spørre deg om noe du skrev her som jeg ikke helt vet hva er. Du er foreldreveileder innen DUÅ og TIBIR, hva er det for noe?

AS: Vi som er helsesykepleiere, vi jobber jo med barn, helsefremmende forebygging med barn og unge 0-23 år, det er det vi har spesialisert oss i. Vi er de eneste som er spesialister på helsefremmende forebyggende arbeid barn og unge 0-23 år, men disse barna har jo også familie, de har jo mor og far, så vi jobber jo også en del med mor og far. I den forbindelse er det mange helsesykepleiere som tar en del spesialutdanning, spesielt foreldreveiledning er det veldig mange som tar. Det har jeg også gjort, fordi jeg syntes det var interessant å se når jeg hadde jobbet noen år at alt henger sammen med alt, og hvis man skal endre nå på et barn, det man kan kalle litt uartig adferd, så må man kanskje starte med foreldrene. Det syntes jeg var spennende, så det har jeg videreutdannet meg innenfor, og DUÅ står for De Utrolige Årene, eller de urolige årene, som noen foreldre kaller det.

SS: De umulige årene.

AS: Eller de umulige årene ja. Det kan du si. Det er et veiledningsprogram som blir mye brukt i Norge og som kommer fra USA, som de fleste andre slike programmer, men som er tilpasset norske forhold og som faktisk har bedre effekt i Norge enn de resultatene de har i USA, så en av mine hjertebarn det er DUÅ veiledning, så det har jeg drevet med i sikkert 15-18 år, vet ikke hvor mange år, men jeg har hvert fall veiledet mange foreldre gjennom det programmet, både i grupper og en til en. TIBIR er Tidlig Innsats Barn i Risiko, TIBIR, store bokstaver. Det er noe ala det samme, det er foreldreveiledningsprogram det også, som bygger på de samme prinsippene. Det er noen kommuner i Norge som er såkalte TIBIR kommuner, og da bruker vi de programmene i skolene og i foreldreveiledninger. Det er både en til en veiledning og gruppeveiledning og veiledning til kontaktlærere og lærere som har klasser der det finnes enkeltelever som har uartig adferd. Man veileder både foreldrene for seg, så kan man veilede lærerne for seg og så får barna litt hjelp, også, en til en eller i gruppe. Når man gjør det på mange nivå, på alle steder der barnet er, så har det veldig god effekt. At barnet blir møtt på samme måte av de personene som barnet er sammen med, da har det best effekt, så det også noe som er veldig spennende. Det er artig å se at hvordan du er mot meg har noe å si om hvordan jeg blir mot deg, den dynamikken der mellom mennesker synes jeg er veldig spennende å jobbe med.

SS: Så gøy. Jeg kjenner på meg nå at jeg tror vi må ha en podkast til hvor du må gjøre en liten veiledning i DUÅ, de umulige årene, også mot meg. Jeg har fire barn og de er 7, 9, 11 og 13, det å være mamma for dem er det viktigste og det vanskeligste jeg gjør i livet mitt. Man føler at man står litt på eksamen når man snakker med, om det er helsesøster eller andre, og det er kjempevanskelig, for de fire barna er superforskjellige og det som fungerer veldig bra med den ene fungerer ikke i det hele tatt mot den andre, og samtidig, fordi man bryr seg så ekstremt om at det skal gå bra med dem, så blir man fort bekymret, man blir fort fortvilet og det å få god veiledning på dette her er kanskje noe av den viktigste læringen man kan få.

AS: Ja, og jeg tenker at det er jo veldig rart at du må gå lenge på både teorikurs og praktisk opplæring når du skal kjøre bil, når du får hund melder du deg på valpekurs og kjøper masse bøker og slikt, men barn popper de bare ut og så skal du bare kunne det, så det er litt merkelig. Jeg tenker at det hadde vært veldig fint hvis det var litt obligatorisk foreldreveiledning, eller i hvert fall et tilbud der mange flere kunne delta, for vi har jo ventelister i min kommune, det er veldig mange som ønsker den foreldreveiledningen fordi vi har holdt på i mange år systematisk, så er det bare noen få som får plass hvert år fordi man ikke satser på det. Jeg tenker at om man satset på det så hadde staten spart veldig mye penger og veldig mye lidelse, det er, som du sier, kjempevanskelig å oppdra barn og kanskje det viktigste og det vanskeligste vi gjør. Det å få litt veiledning da, ofte er det veldig bitte, bitte små endringer, bitte bitte små ting som kan velte hele lasset, både positivt og negativt, det kan bli så bra hvis man får bitte litt veiledning. Jeg slutter aldri å glede meg over hvor overrasket folk blir over hvor lite som skal til og så ser de enorme endringer, og de kommer fort. Det er helt gratis, du må ikke kjøpe utstyr og gjøre om på masse ting. På sikt sparer du fryktelig mye tid hjemme og, på krangling og frustrasjoner og dårlig samvittighet og alt det der som foreldre sliter med. Jeg tenker at det hadde vært så fint hvis mange flere fikk det tilbudet.

SS: Bare for å hjelpe oss litt i gang, hvor kan man lese om det, hvor kommer man i gang?

AS: Du kan gå inn på nett og lese om både TIBIR, som skrives med store bokstaver, og om DUÅ, D-U-A-A, google det og gå inn på nett og lese om det, det anbefaler vi alle foreldre å gjøre. Så er det veldig fint å være i en gruppe, jeg tenker det har også litt effekt, at man går i en gruppe, Den DUÅ varer veldig lenge, den varer i 1 1/2 år, en kveld i uken et halvt år, men da får du et nytt liv. Vi garanterer et nytt liv når du har gått der, det er helt utrolig hvor endret livet blir etter det, til det bedre, i større og mindre grad i hver familie hvordan man klarer å nyttiggjøre seg av litt nytenkning, men uansett får du et bedre liv. Det er vel investert, det er to timer hver gang, så gjør du hjemmeoppgaver imellom, men det gjør du med barna dine, og de skal du jo være sammen med uansett, slik at det er ikke noe tilleggstid, det er mer at det blir mer systematikk i den samhandlingen du har med barna dine, så det er veldig spennende. Det er noe som gir jobben veldig mening. Dette brenner jeg for, dette kunne jeg snakket om i flere dager. Nå er barna dine midt i smørøye i alder

SS: Det kan være en veldig relevant hobby, så tenker jeg kanskje vi burde digitalisere det, slik at det går an å gjøre det digitalt også i koronatider. Jeg har en svigersøster som er veldig frustrert fordi hun har en valp og skulle ha valpetrening innendørs, det ble flyttet utendørs, og så videre. Men altså, valpetrening får du ikke gjort digitalt, men jeg tenker at dette kunne vi kanskje fått til digitalt. Men du, si bare litte gran til om helsesøstre, helsesykepleiere, som det da ble omgjort, hva sa du, i 20?

AS: Ja, i 2019, vi endret navn fordi det var et ønske fra sentrale myndigheter at vi skulle få mer kjønnsnøytrale titler, og vi hadde jo veldig få mannlige helsesøstre før ´19. Så tenkte vi, kanskje har det noe med navnet også å gjøre, at menn ikke vil bli helsesøster, det er vi jo usikre på, det er ikke gjort noe forskning på det, men uansett hadde vi en lang prosess i helsesykepleiergruppen i Norge på å endre navn, og endte opp med å bli helsesykepleier fra 1.januar, 2019. Det som har skjedd etter det er jo at vi har fått en voldsom økning av menn som søker utdanningen etter navnebyttet, så et eller annet har jo skjedd etter navnebyttet. Det som er problemet er at det er så veldig mange som har lyst til å bli helsesykepleier nå og så er det så veldig få plasser på utdanningen, slik at guttene når ikke opp, de kommer ikke inn på utdanningen, så vi har ikke fått en stor økning av ferdigutdannet helsesykepleier-menn, det har vi ikke gjort. Det vet vi fra andre utdanninger og, at menn eller gutter gjør det litt dårligere på skolen, slik at de kommer bakpå med karakterer og slikt og dermed også er det jo jenter som går foran dem inn på utdanningen. Vi har ikke noe kvotering enda på menn, men vi har sett en voldsom økning på søknader fra menn, det har vi gjort. Så håper vi på generell basis at utdanningskapasiteten skal øke, for det er jo alt for få helsesykepleiere som utdannes hvert år. Vi har 800 søkere på 20 plasser og slikt, så det er en voldsom mengde søkere, og de er godt kvalifiserte, det er jo et nåløye å komme inn på utdanningen, det er helt sikkert.

SS: Så bra, spennende. Jeg hadde lyst å spørre deg litt mer om Røde Kors, også, men vi går nå på korona.

AS: Jeg hadde bare lyst til å si at Røde Kors har litt med korona å gjøre, så jeg kan godt si litt om hvordan. Det er en dobbeltrolle jeg har hatt i den koronatiden i forhold til Røde Kors, fordi Røde Kors er en beredskapsorganisasjon, og beredskap er jo et stikkord nå i den pandemitiden vi har vært i.

SS: Hvordan?

AS: Skal jeg si det nå? Røde Kors er en beredskapsorganisasjon, så selv om man jobber med hjelpekorps, som er en sånn typisk beredskapsorganisasjon, det er de som går ut og leter etter de som blir borte, hvis noen går seg bort i skog og mark eller surrer seg bort fra hjemmet sitt, så er det jo hjelpekorpset som er ute, og det er jo en del av Røde Kors, det er en avdeling i Røde Kors som da er ute og leter etter disse. Hvem er disse? Det er frivillige folk som bruker fritiden sin på å gå og lete opp andre mennesker. De tjener ikke noe på det, de bruker fritiden på det. Så er vi noe som heter Besøkstjenesten og slikt, men alle som er med i Røde Kors er en del av beredskapen, den norske beredskapen. Så når korona brøt ut så fikk Norges Røde Kors forespørsel om hvordan man kunne bidra inn. De lokale foreningene, Røde Kors foreningene i hver kommune, de har ofte samarbeidsavtaler, beredskapsaptaler med de kommunene. Det hadde vi i min kommune, vi akkurat fått kommunen til å undertegne, eller vi hadde laget sammen en beredskapsavtale, og det kan kommunen være veldig glad for, tror jeg, at de hadde gjort akkurat før koronaen brøt ut, fordi det var jo den torsdagen 12.mars at Erna Solberg sa på TV at nå stenger vi ned Norge, alle fikk helt sjokk og skjønte ikke helt hva som skjedde. Allerede den fredagen, det var en torsdag altså, så fredagen var vi i møte med kommuneledelsen i min kommune, med hva kan vi som lokale Røde Kors foreningen bistå med og hjelpe kommunen med i den nye situasjonen som har oppstått i Norge. Da ble vi enige om på det møtet, bare noen timer etter Erna stengte ned landet, at vi skulle ta ansvaret for koronatestingen, altså testinga av korona. Det var på plass allerede på mandagen, så vi startet testingen allerede på mandagen. Det vi gjorde var at vi satt opp telt, vi har jo telt og slikt, vi er jo en beredskapsorganisasjon, så vi har store telt og slikt, så vi satt opp telt, fikk en plass angitt av kommunen utenfor på sykehustomten, rett utenfor legevakten for vi måtte ha strøm, så vi hadde lys og litt varme inne i det teltet, så satte vi i gang med testingen. Vi var på opplæring hos helsesykepleierne, mine kollegaer som jeg nå har permisjon i fra i kommunen, klarte den helgen å ringe rundt og samle en gjeng på cirka 10 og 15 mennesker som var på den opplæringen hos helsesykepleierne på hvordan vi skulle gjøre korrekt testing, så da øvde vi på hverandre. Da fikk vi hvert fall prøvd det, vi var vel en av de første i Norge som prøvde den testingen og var i gang. Vi holdt på i 10 uker, hver eneste dag tok vi mange hundre tester på vanlige folk. Vi hadde for tre kommuner, min kommune og så de to omliggende kommunene var også med på den og hadde samarbeid med kommuneoverlegene i alle de tre kommunene. Det fungerte kjempebra. Jeg koordinerte den og lagde turnuslister og slikt på den test-stasjonen, det gjorde jeg på fritiden min ved siden av den jobben jeg har. Det var veldig morsomt.

SS: Utrolig spennende. Det er en av de tingene jeg tenker vi burde lage en liten sånn handlingsbok om, en liten oppsummering av hvordan man rigger dette her opp. Hvis dere klarte å gjøre det på omtrent 24 timer, å begynne å teste, hva trenger man av logistikk? Hva trenger man av opplæring? Hvordan skal man ressurs-sette det? Hvordan skal man skalere det? Dette her er noe som vil gjenta seg med neste pandemi.

AS: Ja, så vi utarbeidet prosedyren som faktisk kommunene ba om å få når de overtok testingen selv, for etter ti uker satt vi ned foten og sa at nå er det ikke krise lenger, nå er det blitt en del av hverdagen vår, så nå må kommunene overta denne jobben selv. Vi skal være en beredskapsorganisasjon som går inn i krise, vi skal ikke drifte det som etter hvert blir mer ordinert kommunalt ansvar. Da fikk dem kopier av prosedyrene våre som vi hadde utarbeidet første uken vi holdt på, så vi måtte jo gjøre oss litt erfaring, så utarbeidet vi prosedyrer som de kommunene da fikk etterpå, som de sikkert har flikket på og slikt, for dette var jo frivillig arbeid. Men dette er nyttig å ha i neste runde, fordi det er ikke den første eller siste pandemien, pandemier blir en del av hverdagen vår, så det er viktig at kommunene står rigget til neste gang det blir en pandemi, både Røde Kors og kommunen.

SS: En annen ting som du også driver og tenker på logistikk for nå, det er vaksine. Den er, så vidt vi vet, rett rundt hjørnet, og det store spørsmålet hos oss alle er vel egentlig hvordan kommer dette til å rulles ut. Prioriteringene er vel kanskje mer politikk, men hvordan kommer det til å gå. Kan ikke du si litte gran om hvordan man tenker, og hva man kanskje kan forberede tidligere i neste pandemi. Begynte vi å tenke på det sent? Hvilke erfaringer har vi rundt vaksine og logistikk?

AS: Ansvaret for vaksinering i kommunene, det er kommunene som har ansvaret for å vaksinere befolkningen. Det mandatet ligger hos kommuneoverlegen og helsesykepleierne i samarbeid med helsesykepleiere i kommunen. Man har et ansvar for å ha en slags smittevernberedskap i kommunene, fordi det er jo ikke bare ved pandemier det er smitte, det oppstår jo smitte utenom det, også. Tuberlokose, meslingutbrudd, det er jo andre smittsomme sykdommer, og, hjernehinnebetennelse, når det oppstår slike sykdommer er det jo helsesykepleierne som ofte må trø til og finne ut hvor smitten kommer fra og gi råd og veiledning til der smitten oppstår på hvordan man går frem videre. Vi har også ansvar for å vaksinere befolkningen, ofte i samarbeid med fastleger, også, når det gjelder influensavaksineringen som skjer hvert år, som vi kaller sesonginfluensa-vaksineringen, så det gjør vi. Sist vi hadde en pandemi i Norge i 2009, det var jo svineinfluensaen, da vaksinerte vi jo hele befolkningen, helsesykepleiere. Vi som jobbet den gang i tjenesten, vi husker veldig godt og gjorde oss mange erfaringer da. De kommunene som gjorde hjemmeleksen sin da, de laget gode pandemiplaner og gode, nye beredskapsplaner. Det vi har sett nå i denne korona, det er det at noen ikke gjorde den hjemmeleksen sin godt nok og hadde verken beredskapsplaner eller pandemiplaner klar nå når pandemien kom. Slike pandemier oppstår veldig brått, det kommer veldig som julekvelden på kjerringa, i den tiden vi er i nå hvor vi er vant til å si det, det kommer brått på folk, også på kommuneledelse, og plutselig står vi der og da er det viktig at man har en god plan. Som en kollega av meg pleier å si, det er viktig å ha en god plan, og så er det viktig å følge den gode planen, da går det bra. Når du ikke har noen av delene, da går det ikke så bra, og det har vi jo sett veldig tydelig nå på hvilke kommuner som har klart det veldig bra, der det bare har gått smock, smock, smock, og så de kommunene som virkelig sliter. Det som er den største utfordringen nå er at den vaksineringen vi skal gjennom nå, den er veldig annerledes enn det vi har gjort før. Vi har aldri gjort noe lignende før, det går ikke an å sammenligne det med influensavaksinering og heller ikke med den svineinflauensavaksineringen vi gjorde i 2009. Det er fordi at det skal pågå mens det pågår en pandemi som er veldig smittsom, det betyr at det er veldig mye man må ta hensyn til når man skal vaksinere på en helt annen måte enn man gjør under en vanlig sesonginfluensa, som også er smittsom, men ikke på samme måte. Det er det at det pågår under en pandemi. Hvis det da den dagen du skal i gang å vaksinere i din kommune, da skjer det plutselig 50 nye smittet, så skal du ivareta både de smitte-oppblussene som kommer, som blir å komme mens vi vaksinerer, samtidig som du skal i gang med den vaksineringen. Så er det slik at helsefagfolk er ikke det det er mest av i kommunene, de vokser ikke på trær folk med kompetanse i kommunene, så det skulle jeg ønske at kommunene tenkte litt mer på fremover, hvordan skal vi skaffe oss godt kvalifisert fagpersonell, sykepleiere i første rekke, ikke bare ha de på gress, men at du har godt kvalifisert personell i hjemmesykepleie, i sykehjem og i kommunehelsetjenesten ellers, altså i vår tjeneste. For når du har dem der og du har mange nok, så har du mere folk å ta av når pandemier oppstår. Det som er nå, og det kommunene sier, er at vi har ingen å ta av, det er ikke folk nok, det er ikke fagfolk nok. Vaksinering er en spesialoppgave og det er ikke noe som alle kan, det tenker jeg også har vært en stor utfordring nå i pandemien, at jeg synes sentrale myndigheter underkommuniserer hvor enormt mye arbeid det er å skulle vaksinere så mange under en pandemi, det er en stor utfordring, så det har jeg gått ut og sagt ganske høyt og tydelig i det offentlige rom, og til myndighetene, og. Dermed kom jeg inn i den gruppen som driver og planlegger vaksineringen, det tenker jeg var gull for dem og gull for oss, at vi helsesykepleiere fikk en plass inn i den gruppen der vi også fikk lov å gi innspill til den koronavaksinasjons-veilederen. De tenker best rundt dette disse som har skoene på og har gjort dette før, det er lurt å lytte til de som skal utføre det og har utført slikt før, og hva er det som er utfordringene når man skal vaksinere så mange og hvordan skal man gjøre logistikken rundt det, for da må man og ha en god plan, og da er logistikk stikkordet, du må ha en god logistikk. Du vet jo enda ikke helt verken når vaksinen kommer, hva slags type vaksine vi skal bruke, skal vi bruke mange forskjellige typer vaksiner, hvor mange doser skal folk ha, det er jo snakk om en eller to doser, mest sannsynlig blir det to doser folk må ha. Og så er det slik at vaksiner er ferskvare og det er stor forskjell fra vaksine til vaksine hvor ferskvare de er. Noen vaksiner må brukes bare få timer etter de er trukket opp, og da skal du under en pandemi ha en logistikk på at du får brukt disse dråpene. Vaksiner er veldig dyrt, og de her vaksinene kommer ikke til å bli billig, det er folk som skal tjene penger på det her og de vet hvor nødvendig det er, så her er det marked for å tjene mye penger, så disse vaksinene kommer til å koste mye, og da er hver dråpe viktig, da snakker vi altså om at hver eneste dråpe er viktig. Det kommer ikke en og en sprøyte ut til kommunene, det hadde jo vi helsesykepleiere ønsket, og det hadde jo alle som skal sette vaksinen ønsket, og også de som skal få den. Nei, de kommer i større beholdere. Hvor stor de blir de beholderne, det vet vi ikke sikkert enda, og da skal de blandes, to stoffer skal blandes og så skal du sitte og trekke opp av den store beholderen til akkurat nøyaktig dose til hver eneste en, uten at en eneste dråpe går til spille. Det krever litt erfaring for å gjøre det på en god måte, og så skal de brukes ganske umiddelbart etter at de er trukket opp, og da må du ha en kø av folk som står klar til å få det stikket. Folk tror at vaksinering er stikket, stikket tar noen sekunder, det er en bitte, bitte liten del av vaksineringen, det er alt det du skal tenke før. Blant annet på oppbevaring, hvor skal vi oppbevare hundre tusen vaksiner i en kommune, eller femti tusen vaksiner i en kommune, hvem har stort nok kjøleskap eller fryser, eller spesialfryser, hvis vi skal ta den vaksinen som skal være på minus 70 grader, hvor har vi den lagerkapasiteten? Vaksiner tåler ikke å være utenfor kjøleskap veldig lenge, da vet vi ikke om den virker lenger.

SS: Slike fiskekontainere som vi omdisponerer i noen uker.

AS: Ja, ja, det må bli noe sånt. Men dette jobber de jo med, det er en del av logistikken. Så er Norge et veldig langt og kronglete land, og så er vi på den verste årstiden, vi er på vinteren, vi har alle disse fjell og fjelloverganger som blir stengt i hytt og pine. Det er mye logistikk som skal på plass, for de vaksinene skal jo ikke bare inn til Oslo, de skal jo spres ut på alle disse øyene og alle disse fjellsamfunnene i vest i Norge og opp i Nord-Norge i alle kriker og kroker der det bor 50 mennesker her og 100 mennesker der. Overalt skal dette her håndteres og oppbevares og gjøres på riktig måte og ha en logistikk for hvem man kaller inn. Hvis de skal ha to doser, hvis det, for eksempel, kommer to vaksiner til Norge, to forskjellige typer vaksiner, så må andre dosen ha samme type som du fikk i første dosen, sant, du kan ikke ha to forskjellige typer vaksiner, første dosen en og så er andre dosen en annen, så noen skal passe på at du får riktig vaksine og at begge dosene er riktig, fra samme vaksineleverandør.

SS: Hvis jeg husker riktig her, her kommer jeg nå og problemløser, men vi har slike vaksinekort fra før av, eller det er kanskje ikke alle som har det, jeg bare vet at når vi tok reisevaksiner finnes det en oversikt over hvilke vaksiner man har tatt tidligere, og hvis man kobler seg på det og så kjører en liten sånn ordentlig god priskontainer på en lastebil og så et Røde Kors telt foran og så står vi i kø, for da spiller det kanskje ikke så stor rolle lenger om det er en meter i mellom oss, med skulderen klar.

AS: Ja, så skal du observeres i 20 minutter etter vaksinen er satt. Man må ha et venterom for alle som har fått vaksiner og man må ha en slags logistikk for at når de har sittet i 20 minutter å spørre “føler du deg ok nå? Du kjenner ingen bivirkninger?”. Husk at dette er en helt ny vaksine som vi har lite kjennskap til, så det med å registrere bivirkninger er kjempeviktig. De alvorligste bivirkningene kommer ganske umiddelbart etter at vaksinen er tatt, derfor er ventetiden på 20 minutter. Så du må ha folk i et slags venterom, der må du også ha folk som står og passer på de som har fått vaksine. Det kan ikke være den som setter vaksinen som skal passe på de også, fordi de må bare fortsette å sette vaksinen slik at vi får brukt disse dyrebare dråpene før timen er gått og de ikke er virksomme lenger. Så her trengs det mye folk som skal passe på mange ting, men det er lurt å ha ett team som trekker opp, ett team passer på venterom, og ett team passer på køen utenfor, slik at man holder god avstand i den køen. Og så skal man jo sprite og vaske ned mellom hver, fordi vi er i en pandemi så må man ta smittevern-hensyn. Så det krever store lokaler, det er midt på vinteren, man kan ikke begynne å vaksinere ute i et telt når det kanskje er 30-40 minusgrader, som det kan bli oppe i Finnmark på vinteren. Så det krever at man har gode lokaler og store nok lokaler til å holde denne avstanden og ha dette venterommet og ha ett sted man setter vaksinen og ett sted der de venter og ett sted der de stor i kø, så det krever mye folk. Men alle trenger jo ikke å være leger eller helsesykepleiere eller sykepleiere, og det er det jeg tenker Norge og kommunene er litt dårlig på generelt, det at man spiller for lite på frivillige, og her er det mange frivillige som kan gå inn å passe på for eksempel på venterommet. Det betyr at man må ha en plan for det, man kan ikke begynne den dagen man skal sette vaksinen, poenget er at den planen skulle de hatt fra 2009, den skulle vært på plass etter den, for da gjorde vi mange nyttige erfaringer som vi nå kunne dratt nytte av. Noen kommuner har gjort det og de har det klart, de vet hvordan de skal gjøre det nå.

SS: Nå problemløser jeg videre, jeg tenker at vi lærer folk. Det viktigste jeg hører deg si, Ann Karin, jeg har lært utrolig mye om logistikken rundt vaksiner, nå bare i denne korte samtalen, og hvis man hadde klart å lage en liten ensidig oppskrift på at slik foregår vaksinering, som alle må ta en titt på før de kommer, så i det man har fått vaksinen sin så setter man en nedtellingsgreie på mobiltelefonen sin og så er det noen som eventuelt sier “ok, nå ser jeg at du er akkurat pepet, nå kan du gå, hvis du føler deg bra”. Så tenker jeg at Mina Gerhardsen og foreningen for folkehelse ønsker jo å bidra med frivillighet, og kommunene kunne gjerne hjulpet til, og gode helsesykepleiere kunne funnet disse partnerskapene hvor helsefaglig-utdannede folk gjør det de skal gjøre, og så gjør frivilligheten det de kan gjøre.

AS: Ja, det tenker jeg er veldig lurt. Det er jo det som gjør det litt vanskelig også, at det er så enormt store kommunale forskjeller på hva slags type folk man har i sin kommune, hva slags type frivillige foreninger man har i sin kommune, hvem kan man spille på. Poenget er at man må tenke litt utenfor boksen, man må prøve å se hvem vi har. Jeg tenker det er veldig mange som har lyst til å bidra og det er mange som nettopp er blitt pensjonert, pensjonister, det er mange nå som er uten jobb, det er veldig mange man kunne ha spilt på, som kan være med på denne dugnaden. Så må fagfolk få lov til å gjøre den jobben som fagfolk må gjøre, og det er å sette vaksinen, det må man ha kunnskap om. Jeg kan ikke bare sette en vaksine på deg, da må jeg spørre deg om underliggende sykdommer, om hvordan du har reagert på vaksiner før, hvordan føler du deg nå, er du frisk nok nå til å få vaksinen. Du må gjøre en kartlegging, en kort kartlegging av personen, slik at jeg er sikker på at jeg ikke gjør noe galt når jeg setter vaksinen på deg, at jeg ikke forverrer en tilstand du har. Du kan akkurat ha avsluttet kreftbehandling eller en annen type behandling, det må jeg vite før jeg stikker. Det er den som setter det stikket som skal forsikre seg om at den som får vaksinen ikke blir dårligere av vaksinen, hvert fall. Den personen som setter det stikket skal også registrere at det er gjort, og det skal gjøres når vaksinen er satt, ikke 3 uker etterpå. For å få det inn i det systemet du snakket om i sted, den vaksineoversikten, da er det kjempeviktig at det blir gjort i nåtid, altså akkurat når vaksinen blir satt skal den registreres innpå deg, slik at vi ikke lurer på etterpå på hva var det hun fikk, egentlig. “Var det hun som fikk den eller den?” Altså, det må gjøres i nåtid og registreres inn. Det betyr også at man må ha digitale systemer som ikke knekker sammen når så mange skal gjøre dette her samtidig og at man har teknologi nok ut i kommunene til å få dette opp å gå. Her trenger man IT konsulenter og slikt, også, for å få rigget opp datautstyr rundt omkring, slik at man kan registrere den vaksinen i nåtid, den logistikken må også på plass. Man trenger mye forskjellig kompetanse for at dette her skal komme opp og gå, og jeg er helt sikker på at det går og at vi får det til, men man må ikke tenke at det er fort gjort, det er det ikke, dette er krevende og kommer til å ta tid. Og så er det prioriteringer i de utvalgte gruppene, men det skal jo de sentrale myndighetene bestemme og så må man bare forholde seg til de reglene og ha oversikt til enhver tid over hvor mange doser har vi igjen nå, hvem skal ha de, inntil man får ny forsyning med doser. Vi får litt og litt, vi kommer ikke til å få alt med en gang inn til Norge.

SS: Store muligheter for digitalisering her, jeg tenker både med å tracke, ha oversikt, men også som du sier, innkommende vaksiner, fordeling av vaksiner, kanskje til og med sjekking av at det er de riktige opphav for vaksiner, og så videre. Men du, Ann Karin, vi nærmer oss veldig slutten til den tilmålte tiden vår, og så har jeg lyst til å spørre deg kort fire personlige spørsmål som jeg pleier å avslutte med. Det første spørsmålet er hvor du kan gi en liten inspirasjonsgave til våre lyttere, har du lest noe eller lyttet til noe i det siste som virkelig røsket i deg som du kunne anbefalt videre? Eller sett noe på TV, noe annet enn Dagsrevyen, kanskje.

AS: Jeg leste akkurat et innlegg i avisa som jeg syntes var veldig bra, som jeg tenker at dette skulle alle ha hørt eller sett, og det går på hvordan vi tenker rundt det her, for det er jo ingen tvil om at det er veldig mange i Norge som er redde nå, som føler seg utrygg og som er redde. Redde for å bli smittet, redde for å smitte andre, redde for å dø, redde for at livet aldri blir det samme igjen, redde for at man ikke får kontakt med sine. Det som var så fint med den artikkelen, eller det innlegget, skrevet av en gledesinspirator som driver et slikt gledefirma, det er at frykten er også en fin følelse og en nyttig følelse, men at vi kan styre følelsene våre og tankene våre, så det er viktig at man tenker positivt rundt det. Det er så mange som sier “hadde bare den koronaen vært borte” “Hadde vi bare ikke vært i denne koronatiden”, ja, men det får vi ikke gjort noe med, vi er i den tiden, så da er det viktig å gjøre det beste ut av det, og at man klarer å tenke at, ja, slik er det, nå får jeg stå opp med godfoten, tenke positivt og tenke hva jeg kan gjøre som er bra i dag, for meg og for andre. Og så tenke at nå er vi i den tiden og korona får jeg ikke gjort noe med, men jeg kan gjøre noe for andre og jeg kan gjøre noe bra for meg selv. Så hvis jeg er redd, så er det viktig at jeg også gjør det. Jeg skulle ønske at flere tenkte slik, da får man det mye bedre i denne tiden, det er ikke vits i å ha det verst mulig i denne tiden, det går an å ha det bra, også i denne tiden, hvis man klarer å snu tankesettet sitt og man følger de enkle smittevern-reglene, så går det bra med de aller fleste, også nå i denne tiden, det har jeg lyst å formidle.

SS: Jeg har lurt på om jeg skulle betegne meg som en læringsopportunist, og det dreier seg egentlig om at nesten uansett hvor ille ting er, så er det alltid noe man kan lære av det. Og kanskje det er også noen fordeler med den situasjonen, og der er mitt neste spørsmål til deg, og det er hva var din mest positive overraskelse fra korona?

AS: Ja, man ser kanskje andre ting. Jeg tenker det mest positive med koronaen er at vi har fått til å stoppe opp litt, fått mer roen. Mange familier beskriver jo det, at vi har fått en annen ro, vi har fått mer tid til hverandre, vi tenker mer positive tanker om hverandre, mer ivaretakelse, vi begynner å tenke på når vi får mindre kontakt med resten av familien, ikke den interne kjernefamilien, men resten, så tenker vi kanskje på hvor glad vi er i folk og hvor mye de betyr for oss. Vi legger mer merke til de små ting. Jeg tenker at det er et veldig jag i samfunnet, det er også en av mine hjertesaker, jeg synes at det er fryktelig mye jag, vi jager etter noe hele tiden. Så den koronaen har fått oss til å stoppe opp litt, og det tenker jeg er sunt, og det tenker jeg veldig mange har godt av, og at man tar med seg noe av det når man kommer mer over i normaltid, for alt var ikke bra før heller. Vi tenker at alt var så bra før, vi skal tilbake til det. Nei, jeg tenker at det er mye vi ikke trenger å gå tilbake til nå når vi skal prøve å leve mer normalt igjen, hva som nå enn er normalt. Så tenker jeg at vi kan ta med oss noen av de erfaringene, ha litt mer ro, ha litt mer tid, bruk litt mer tid sammen, ikke hele tiden den jagingen etter noe, det tenker jeg. Og så ta med oss det der med at det er hyggelig å være sammen som familie, det er mye hyggelig man kan gjøre sammen som familie og at man ikke må stresse ut på noe hele tiden. Fra ungene er født skal de starte på aktiviteter nesten før de er kommet ut av magen, så skal de på tusen aktiviteter hver ettermiddag og alle stresser alle veier. Det stresset der tror jeg er skadelig, så jeg tenker stopp opp litt og ta det med senere. Det er en nyttig erfaring som jeg tenker mange har fra denne tiden.

SS: Så har jeg et spørsmål om du har en personlig rollemodell, og da tenker jeg ikke nødvendigvis Gro Harlem Brundtland, men noen som står deg nær, som du har tenkt på at slik skal jeg bli når jeg blir stor.

AS: Jeg vet ikke, da jeg var yngre var farmoren min en veldig god rollemodell for meg, og jeg husket jeg skrev stil om henne da jeg gikk på skolen. Hun syntes jeg var en veldig flott dame som aldri tenkte negative tanker og som alltid, uansett hvor lite hun hadde, så hadde hun alltid noe å gi andre, både av tjenester, holdt jeg på å si, av at hun kunne vaske huset, bake noe brød å ta med seg til noen som trengte det. Uansett når du kom dit hadde hun alltid noe å by på, kunne alltid dekke på til en eller tre til middagsbordet, så delte man på det som var. Hun så veldig fremover og hadde alltid en optimistisk tankegang. Alltid en optimistisk tankegang, uansett hvor svart det var. Hun hadde jo aldri noen store verdier, altså, hun hadde aldri et stort fint hus, hun hadde eget hus, men det var aldri noe som var stort og masse, men det var det der hjerterommet og det at du alltid var velkommen og at hun alltid hadde noe å gi andre, det tenker jeg mange flere skulle ha gjort. Det gir mye til deg selv, og, når du kan gi noe til andre, som du ikke skal ha betalt for å gi, men betalingene er at du får en glede av å gi andre noe, være med å utgjøre en forskjell for andre, det tenker jeg, det hadde vi også trengt flere av i dagens samfunn. Det er mange som har det vanskelig, også, så hadde de som har ressurser og noe å gi, de burde være flinkere til å gi det. Alle har 24 timer i døgnet, det er så mange som sier de har ikke tid og jeg har så mye å gjøre, og slikt, da pleier jeg å si at alle, så vidt jeg vet, og sist jeg sjekket, har 24 timer i døgnet, så det handler jo om hva man prioriterer å gjøre og hva man ønsker å gjøre.

SS: Det var en nydelig historie og forbilde. Siste spørsmål, Ann Karin, er, hva slags taktikk bruker du når du er i vanskelige tider og du skal dytte deg selv videre og frem. Hvordan samler du motet på nytt?

AS: Jeg synes jo det siste året har vært sånn sjokkerende år. Jeg er i en tillitsvalgt-stilling, jeg ble valgt til fire år, kom inn i denne stillingen i midten av oktober i ´19, og allerede i mars var det korona. Det er jo en nasjonal stilling der alle forventer at jeg skal være orakelet som kan svare på alt og være forut for alt. Så jeg har stått i mange vanskelige situasjoner, synes jeg, det siste året. Jeg har tenkt litt på en serie som mange følger med på TV, den The Crown, dronningmoren, eller dronningen i England, jeg ler litt av meg selv, for jeg føler noen ganger at jeg er litt som hun når hun sitter og får alle disse utfordringene, så tenker jeg at jeg er akkurat slik som hun, fordi jeg trekker meg litt tilbake og sitter og tenker litt, gjerne går meg en tur med tankene mine, gjerne i oppoverbakker så jeg får ut litt energi og kjenner at jeg blir litt sliten og får skuldrene litt ned og slikt, og helst i skogen, for det synes jeg er best, ikke på asfalt. Så bestemmer jeg meg for noe og så går jeg for det, så tenker jeg, det får bære eller briste, slik blir det, den avgjørelsen er tatt og den skal jeg klare å stå i. Slik tenker jeg, og så tenker jeg også mange ganger når det er tusen baller i luften og jeg skal prøve å lande mange ting på en gang, så tenker jeg at vi får gjøre som musa som skulle spise en elefant, vi får ta en bit av gangen. Nå tar vi en ball av gangen, og det sier jeg høyt til meg selv, for da blir det på en måte litt sant også, og så gjør jeg det. Så tenker jeg at noen ting må vente, slik er det.

SS: Veldig bra. Det slår meg nå at vi har egentlig ikke snakket om barn og ungdom og korona, og det hadde også vært et utrolig spennende tema å åpne opp litte gran, så kanskje vi heller kommer tilbake til det, Ann Karin. Der tenker jeg at det også er mye både klasseforskjeller, vi så ikke så mye av det i Norge, men i USA er det et kjempestort tema.

AS: Ja, men det er et stort tema i Norge, og, og det er blitt enda tydeligere nå under koronaen, så det er et kjempeviktig tema. Det er hovedarbeidsoppgaven til helsesykepleiere. Det er jo slik man må jobbe på forskjellige steder som helsesykepleier, i kommunen eller med forskjellige oppgaver. Noen jobber med de minste barna på helsestasjonen, og noen jobber med skolehelsetjenester, altså ute i barneskole, ungdomsskole og videregående skole, og så er også helsestasjonen for ungdom en lovpålagt tjeneste i kommunene, der jobber jo ganske mange, og så er det smittevernarbeidet, som også er en oppgave. Det er akkurat der kommunen ikke har vært flink nok til å ansette folk, for det er litt sånn strutse-taktikk, man stikker hodet ned i sanden og så forsvinner det. Men det er det jeg ønsker at alle kommuner nå tar innover seg, at vi må ansette flere helsesykepleiere i hver kommune som har ansvar i smittevernarbeidet, for de kan logistikken og de vet hvordan man håndterer en pandemi og kan være med å lage gode pandemiplaner, og da har man folk som vet hva de driver med når neste pandemi kommer. Så kan de helsesykepleierne som jobber i skole og på helsestasjonen få lov til å være i sine jobber og gjøre de oppgavene. Det man gjorde nå er jo at man tok ut de til å gjøre smittevernarbeid i kommunene, tok de ut av de ordinære jobbene sine, akkurat som de kunne tatt deg ut av din ordinære jobb, så måtte du gjøre noe helt annet, ikke bare i en uke eller to, men helt opp i 8 måneder, noen har jo enda ikke kommet ut, de ble omdisponert i mars og jobber enda med smittevernarbeid, har ikke vært tilbake til sine ordinære jobber. Så mange skoler står uten helsesykepleiere per dags dato og det kommer til å bli flere i løpet av ´21, det er jeg helt sikker på. Det er dumt, fordi en lovpålagt rett barn har, den tjenesten vi har, det er en lovpålagt oppgave, så det er en rett barn har for å få den tjenesten, som de da ikke får. Siden vi driver med helsefrembringende og forebyggende, så ser vi ikke resultatet av det sånn øyeblikkelig, men vi kommer til å se resultatene etter hvert, og det blir ikke pent. Det vet vi allerede, for vi har allerede sett en del av de sakene vi får nå etter at mange helsesykepleiere var tilbake igjen i skolen, særlig fra september, oktober, så nærmest eksploderte det, og sakene er veldig alvorlige. Det er mye både billigere og bedre å bygge barn enn å reparere voksne. Det er også et slikt ordtak vi liker, vi som er helsesykepleiere, at man må satse på forebygging, for det er så mye lettere å gjøre noe med det, og så mye billigere og sparer så mye lidelse.

SS: Flott. Du, Ann Karin Swang, tusen takk for en utrolig inspirerende, og egentlig lærerik på mange fronter, samtale.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å lytte til denne podkasten på vårt online universitet lørn.university.

Read full transcript

Hva er det viktigste lytterne skal ta med seg fra denne podkasten?   
At det er viktig å tørre å prøve noe nytt/tenke nytt.  

Hvem er du, personlig og faglig?   
Jeg er en aktiv, strukturert jente som liker både tradisjoner og nytenkning. Jeg liker godt å lede, er flink til å få med meg folk og har stor arbeidskapasitet. Jeg er veldig sosial og elsker å ha folk rundt meg/party! Det sies også at jeg er tydelig…  

Hva er det viktigste du har lært av Covid-krisen?   
At alt går. Man må bare ta et skritt ad gangen.  

Hva ønsker du at andre skal ta med seg fra Covid-krisen?   
At alt ikke var bra før! Det er mange erfaringer vi har nytte av når dette er over.  

Hvordan har det endret din hverdag?   
Slipper å pendle 3 timer hver dag, men skillet mellom jobb og fritid viskes ut og det er blitt MYE JOBB! Savner det sosiale.  

Hvilke muligheter ser du?   
Alle kriser gir også mulighet for vekst. Jeg håper og tror at vi kan effektivisere for eksempel møter. Flere kan få med seg kurs og foredrag.  

Hvilke utfordringer ser du?   
Enda flere ensomme, mer utenforskap og de sosiale forskjellene øker.  

Hva tenker du om teknologi fremover i pleie- og omsorgssektoren?    
Teknologi kan aldri erstatte møter mellom mennesker. I vår tjeneste er det mange helseundersøkelser som ikke blir de samme på digitale plattformer. Vi må kunne ta i/på barna og se kroppsspråket. Det er utfordringer med tanke på taushetsplikten, lagring og misbruk. 
 
 Hva med dokumentasjon?  
Men det er fint med flere trygge digitale plattformer for dialog og ikke minst for møter og informasjon😊    

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre lytterne våre med?   
Det er aldri for sent å ta i bruk nye hjelpemidler og alle kan lære det. Håper helsesykepleiere nå står frem og ønsker å få bedre teknologisk utstyr der ute i kommunene!!  

 

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

På hvilken måte er Norge et vanskelig land å gjennomføre vaksineringen logisk sett? Og nevn noe av problematikken vaksineringen fører med seg før stikket settes, og etter. 

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
PUBLIC SECTOR

This is what you will learn:

Helsesykepleiere
Vaksiner
Covid pandemien
Forberedelser til neste pandemi
Logistikk 

Vaksinasjon er en spesialoppgave, det er ikke noe alle kan.

- Ann Karin Swang

Recommended literature:

www.nsf.no

This is Landsgruppen av Helsesykepleiere

Landsgruppen for Helsesykepleiere er faggruppen for de med videreutdanning i helsesykepleie. De jobber for at barn og unge skal ha et lett tilgjengelig lavterskeltilbud i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom.