<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: HEALTHTECH

#0895: Omsorg, etikk og helseteknologi

Gjest: Ranveig Lie

Spesialsykepleier/geriatrisk sykepleier of Kløfta Bo og Aktivitetssenter


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Ranveig Lie som er spesialsykepleier og geriatrisk sykepleier på Kløfta Bo og Aktivitetssenter. Hun jobber til daglig med samspillet mellom omsorg og helseteknologi innen eldreomsorgen. Lie forteller at hun ønsker seg flere kloke hoder og varme hjerter, ikke bare varme hender. Lie og Seres diskuterer de nye behovene som har dukket opp på sykehjemmene under Covid pandemien, som en spesielt utsatt institusjon og gruppe i befolkningen.

 

Full transcript

Med Ranveig Lie og Silvija Seres

Velkommen til lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner.

SS: Hei og velkommen til podkastserien Lørn og NSF om hva vi har lært av korona. Jeg er Silvija Seres og gjesten min er Ranveig Lie, som er spesialsykepleier med fokus på geriatri ved Ullensaker kommune og ved Kløfta Bo -og aktivitetssenter, velkommen Ranveig.

RL: Takk skal du ha.

SS: Vi har snakket litte gran i oppvarmingen om tre ting som vi vil at folk skal fokusere på i denne samtalen. Det første er dine perspektiver på balansen mellom omsorg og helseteknologi. Jeg sa: Kunne vi snakket litt om varme hender versus teknologi som et støttemiddel, som et verktøy. Så sa du: Jeg er ikke glad i varme hender, men du vil ha kloke hoder.

RL: Mm, kloke hoder og varme hjerter, ja. Det er riktig.

SS: Ja, og hva man da kan gjøre for å bruke teknologi for å nettopp forsterke disse kloke hoder og varme hjerter, ikke sant, hva er den riktige måten å bruke det på. Jeg kommer tilbake til tema. Så snakket vi også om korona versus eldre, de spesielle åndelige og sosiale behov som de har, som forsterkes av korona. Det tredje som vi kan snakke litt om, er egentlig korona og sykehjem, det har vært en spesielt utsatt type institusjon og gruppe i befolkningen. Og hva har vi lært av dette her som gjør at ved neste pandemi er vi litte gran bedre til å rigge opp på en måte som beholder noe av det sosiale, men er så bra til å beskytte som mulig. Okei?

RL: Ja.

SS: Så bra. Jeg spurte deg, skal jeg kalle dette her korona eller covid, du sa, du gjør hva du vil, det er like ille. Det tenker jeg var et fint balansespunkt. Vi skal starte med tema geriatri, men før vi gjør det, Ranveig, fortell litte gran om deg selv, hvem er du og hvorfor liker du det du gjør?

RL: Jeg hadde vel en drøm, som mange andre unge jenter for rundt 30-40 år siden, om at sykepleien, det var et trygt sted å befinne seg, men så gikk ikke veien dit akkurat med en gang. Men etter hvert har jeg rukket å få 25 års sykepleiererfaring med meg og blitt det man kaller nå godt voksen, når man passerer 50. Jeg er samfunnsengasjert, har til sammen fire barn med forhenværende og nåværende mann. Gardkjerring og bor i Ullensaker kommune. Født og oppvokst i Oslo og elsker jobben min, jeg synes jeg har en utrolig flott jobb og får lov til å bruke hele spekteret av meg selv i sykepleiefaget, det er et stort fag. Jeg har vært på sykehus, jeg har vært på ortopedi-søster, og tenkte etter noen år at kanskje geriatrien, sykehjem, og ble veldig trigget av det. Jeg synes jeg får lov å være detektiv hver dag, hva er det jeg kan gjøre for at mine beboere skal ha det best mulig? Når jeg da at på til fant ut at hjertet mitt kanskje ligger hos de sykeste syke, de med en langt-kommende demens, så fikk jeg noen hevede øyenbryn rundt forbi, at, er det liksom karrieren din? Ja, jeg stortrives og synes det er en fantastisk jobb, det må jeg si.

SS: Du, hvis jeg forstår riktig demografi i framskrivingene for både Norge og resten av verden, så er det slike som deg vi kommer til å trenge utrolig mange flere av.

RL: Haha, jada.

SS: Både før og etter demens, da.

RL: Både før og etter demens. Kanskje aller mest i dag er det intensivsykepleierne våre som har det tøffeste trøkket, men også kommunehelsetjenesten, fordi samhandlingsreformen tilbake i 2012, var det vel, veltet veldig mye ansvar over på kommunehelsetjenesten og man trodde man var rigget, og da ba man ikke om økonomi. Det er mye politikk i dette her, som vi sikkert ikke skal prate så mye om i denne podkasten, men det er veldig mye som virker inn på tilbudet i kommunehelsetjenesten.

SS: Det er kommunene, da, som er ansvarlige for å ivareta helse på primært nivå og det er der eldre behandles, det er der man er på sykehjem, så når man kommer over på sykehus.

RL: Da kommer du inn på spesialisthelsetjenesten.

SS: Da kommer du inn på et annet budsjett, da.

RL: Det er et annet budsjett, det er helseforetakene, eller staten, som dekker, mens sykehjem, kommunale helsetjenesten, som ligger i begrepet, det er kommunen som dekker.

SS: Fortell oss litt mer om geriatri, hva lærer man? Hvordan er vi annerledes i helse når vi er eldre?

RL: Haha, det skjer jo, det er jo den normale aldringen som går på at ting rett og slett går litt tregere rundt i systemet, altså, alle organene våre virker etter hvert annerledes fordi muskulaturen blir dårligere, ting blir stivere, blodårene våre blir stivere, alt dette som gjør at, for eksempel, medisin-utprøving i dag skjer på spreke, oppegående, stort sett menn i 20-25 årsalderen. Så sier man, slik virker disse medisinene sine. Så er det slik at når man passerer 50 og ting går litt annerledes, så virker kanskje ikke medisinene sine slik lenger som man så de gjorde i utprøving. Så geriatri er rett og slett det å bli spesialist på eldre, hvordan virker sykdommer. Sykdomstegn er annerledes når man blir eldre, symptomer er annerledes, progresjon er annerledes, ting kan gå fortere eller saktere. Det er annerledes enn når man er ung, sånn er det bare.

SS: Sånn er det bare, og det er veldig interessant. Det gjøres så utrolig mye av sånn anti aging forskning nå, blant annet av Google, og så videre. Jeg har mine etiske problemer med det, det kan vi kanskje snakke litte gran om også, fordi akkurat som det er blitt veldig, veldig negativt å bli eldre, men det må da være det største privilegium her i livet. Jeg tenker at vi alle har lyst til å bli eldre, det er bare at vi har lyst til å være sånn nogen lunde til stede i den alderdommen vår, da er kanskje litt av geriatrien med på å hjelpe oss å opprettholde evne til å fortsatt være relevante og bidra, i stedet for å prøve og unngå grå hår.

RL: Ja, det er helt riktig. Heldigvis, synes jeg, det har blitt lov å bli naturlig gammel. Selv om de unge influenserne våre i dag framstår med både silikon og botox og det er det ene med det andre, men jeg synes også at det er blitt lov å være eldre på naturligvis. Vi har jo noen fantastiske karakterskuespillere, Lise Fjellstad, som er et flott eksempel på at det går an å virkelig bli gammel med stil, eller eldre med stil. Jeg mener, Wenche Foss var jo fantastisk i å være en god representant, en ambassadør for det å få lov til å bli eldre, absolutt.

SS: Eldre og aldri mer sjarmerende. Jeg har selv blitt 50 nå i sommer og har egentlig tenkt at på den ene siden hørtes det bare så skitgammelt ut for bare ti år siden, men jeg føler meg kanskje bedre og sterkere og på en måte mer full av planer for fremtiden, enn både for 10 og 20 år siden.

RL: Man føler seg jo ofte veldig trygg på seg selv, man har fått en ryggrad, man vet både personlig hvem man er, man vet jobbmessig hvem jeg er, jeg vet hva jeg står for, jeg vet hva jeg er villig til å gå litt i krigen for, for å si det slik, og så er det andre ting jeg tenker, det spiller ingen rolle, så det lar jeg være.

SS: Så er det noe med at man ønsker å ha en kropp som tåler all den selvbevisstheten og viljen, ikke sant, og der skjer det mye teknologisk. Der har jeg egentlig lyst å gå litt inn i dette første temaet vårt som vi nevnte, som dreier seg da om etikk i omsorgen. Etter hvert har så mye blitt mulig, både innenfor helse, men også innenfor velferd. Det er ikke sikkert at alt som er mulig burde gjøres. Hva tenker du, egentlig, hele den diskusjonen som vi ikke får lov til å kalle varme hender diskusjonen i denne samtalen. Jeg skal si mine premisser, da. Jeg tror, Ranveig, at med så mange eldre som vi kommer til å ha fremover og alle de helsebehov som vi kommer til å ha, både slik ting var før av, men også sånn med at mer kan fikses og dermed blir vi eldre lenger, derfor må enda mer fikses, ikke sant. Så kommer det til å være mer behov for folk innenfor helse enn noensinne, så kommer vi til å fortsette å ønske å bruke all den teknologien for å få dem til å strekke til, nesten. Hva tenker du?

RL: Jeg tenker at det ligger på mye det forebyggende plan. Ullensaker kommune har vært et pilotprosjekt som de kalte avstandsoppfølging, det gikk på kronisk syke. Det var et samarbeid både med A-hus og LHL, som gikk på at mye oppfølging kunne gjøres hjemme. Pasientene som har vært i langtidsoppfølging for lungesykdommer kan nå sitte med denne, på folkemunne kalles det vel kolskoffert, hvor de da får oppmøte, tid og sted over nett, og de sitter og har skjermdialog, som du og jeg har, og de har tatt prøver, de er lært opp til hvordan de skal koble på seg slik at de får gjort undersøkelser som de før måtte reise kanskje langt av sted for å få gjort, det kan de nå gjøre hjemme i sin egen stue. Det er jo utrolig kostnadseffektivt og det er besparende for den med nedsatt immunforsvar, hvert fall i våre dager, at de slepper å bevege seg og reise inn til store sentralsykehus for å få gjort disse oppfølgingene, da. På den ene siden kan jo teknologien støtte oppunder, det gir bedre tid, det gir bedre kvalitet, men samtidig må vi ha en backup-plan for den dagen teknologien ikke virker, og så må vi ha med oss etikken på at det er maskiner og vi må ikke glemme det menneskelige nærvær. En maskin sanser ikke lukter, det du ser med øynene dine, det du kan kjenne på huden til noen, det du kan oppfatte i en samtale, om noen er trist eller lei seg eller dveler ved ting. Teknologien bruker vi som en støtte, men det er fortsatt det menneskelige samspillet som er det viktigste.

SS: Og det kommer aldri til å gå ut på dato, heller, jeg tror vi mennesker kommer til å trenge andre mennesker.

RL: Det er helt soleklart.

SS: Men hvor ser du positivt samspill mellom teknologi og gode helsefagarbeidere, gode sykepleiere, gode leger, i eldreomsorg? Hva tenker du er den gode måten å gjøre det på? Du snakket om forebygging, så jeg tenker du har noe.

RL: Det er forebygging, igjen. For det er klart at de aller, aller fleste av oss vil bo hjemme lengst mulig, dersom det er forsvarlig. Denne nye smarthus-teknologien, jeg har jo vært i et prøve-hus, og det er jo ingen grenser for hva teknologien kan tilrettelegge for at folk skal kunne bo hjemme lengst mulig, så sant man har et klart hode, for det er man avhengig av langt på vei for å få teknologien til å spille på lag. Men man har altså muligheter som gjør at du kan sitte i din egen stol og se hvem som ringer på døren din utenfor, uten at du må være nødt til å reise deg opp og gå og se. Du kan få vite nesten hva du har i kjøleskapet, det finnes nesten ingen grenser. Så kommer denne etikk-biten inn, med at denne teknologien er det noen som styrer i andre enden, hvordan skal vi overvåke eldre mennesker, bare fordi de er blitt eldre, eller? Spørsmålstegn. Det er der de etiske diskusjonene kommer inn, samtidig som det er i alle sin interesse hvis du plutselig ser at her ligger noen på gulvet på badet som ikke har trykket på trygghetsalarmen sin, for den hadde de jo tatt av seg før de gikk og la seg. Det er klart, da er vi jo veldig glad for teknologien som sier fra på et tidlig tidspunkt, at her ligger det noen på gulvet. Når man kommer så langt som til der jeg jobber på sykehjem, da stort sett med personer med demens, så har vi jo hele tiden diskusjonen pågående om: hva er tvang og hva er ikke tvang. Tvang skal jo være hjemlet i et vedtak hos fylkeslegen, men så er det jo avhengig av å vite når folk står opp om natten. Så den enkleste form for velferdsteknologi vi har på sykehjem er jo tråkkematter, det vil altså si, det ligger et pent lite teppe nedenfor senga til en beboer, og når den setter føttene sine på den matten, så ser jeg ut på gangen at nå er herr Hansen våken, eller nå er fru Olsen våken. Så slipper vi at de, i gåseøyne, begynner å gå så mye på egenhånd. Så velferdsteknologi er så mye, GPS på sykehjem kan vi også snakke litt om. Det å putte en GPS rundt halsen på noen og se hvor de kan gå tur, det fungerer sikkert også godt før man er kommet så langt til demenssykdommen sin, men en GPS er jo akkurat det, det er en GPS, det er ikke noe som sier at du kan ikke gå ut i veien for det er farlig, så der og kommer etikken inn, det er GPS-en man kan finne igjen. Det sier jo ikke noe om folk ramler utenfor en skråning eller går på en buss, for det har de pleid å gjøre før når de pendlet til byen. Så det er noen utfordringer, men bevares, et hjelpemiddel for mange.

SS: Jeg tenker at det du snakker om nå med GPS vil være veldig mye bedre når vi har også bygget opp smarte biler og smarte veier. Fordi de skal da kunne både kjenne igjen at der er det et menneske, de kan til og med kanskje også etter hvert få lov til å kjenne igjen at det mennesket også kanskje trenger litt hjelp. Der igjen er det utrolig viktig at de diskusjonene som du snakker om nå, for er det vi selv som skal bestille den type funksjonalitet i teknologien eller skal den prakkes på oss av noen utenlandske dataselskap eller forsikringsselskap, ikke sant.

RL: Helt riktig. Det óg er jo en, dessverre, får jeg vel si, så mener jeg ikke å tråkke noen på tærne, for her vet jeg at det er mange sykepleiere, det er en faggruppe som heter E-helse innen Sykepleierforbundet, og de har løftet dette på dagsorden mange ganger, men sykepleietjenesten har jo vært litt tatt på senga, hvis jeg kan bruke det begrepet, i nettopp denne teknologidiskusjonen. For som du sier, vi får ting levert ferdig i pakker, vær så god, og så er det ikke alltid at vi har fått lov å være med å diskutere hva det er vi faktisk trenger. Har vi behov for dette? Har vi behov for dette? Hva er det vi trenger og hvordan bør det være? Nei, vi får bare en ferdig pakke tredd nedover hodet og så blir det sånn sekunda løsninger, i stedet for å få topp kvalitet og brukerfunksjonalitet.

SS: Her smiler jeg, først og fremst fordi du inspirerer meg altså til flere slike galgenhumor-greier, igjen, for vi lo litt da vi startet, men nå tenker jeg på at vi har blitt tatt på smart-senga.

 

RL: Ha ha ha.

SS: Men, akkurat det du sier nå er også et veldig godt eksempel av noe som faktisk ikke er en short coming hos sykepleiere, men som er en short coming hos oss teknologer. Fordi vi elsker å prate om brukersentralitet, det er brukerne i sentrum og det er brukerne sine behov og alt bygges rundt. Det er brukerne i sentrum her i fra til månen, ikke sant. Men man glemmer egentlig, igjen, man prakker på den brukeren det man tror den brukerne trenger, i stedet for å ha med brukeren fra tidlig design. Det tror jeg er vesentlig nå med smart helse med pasientjournaler, med velferd. Dere må fortelle oss hva den smarte brukeren egentlig trenger.

RL: Jada, og det er jo en del pasientgrupper, pasientforeninger, som snakker om det, ta oss med på råd, spør hva det er vi trenger, hva er det vår pasientgruppe trenger, hva er det andre trenger. Men så handler jo dette til syvende og sist om kostnader nå også, ikke sant. Kan man greie seg med noe man har? Og, igjen er det mye som det offentlige her skal dekke, og dessverre så vil jeg nok påstå at det er nok ikke alltid NAV dekker det man faktisk kunne ønsket seg og trengt for å kunne ha et fullverdig liv med støtte av teknologi, hjelpeteknologi. Hvis vi tenker pasientrelatert, hjemmeboende, kronisk, yngre mennesker, så blir det nok bare at dette må du greie deg med, for det er det vi har, dessverre.

SS: Men da er vi igjen tilbake til budsjett og politikk, uten å ville gå i budsjett og politikk. Det er litt uunngåelig. Jeg tror det er litt sånn høna og egget greie her, hvor måten dette finansieres på er på basis av fjorårets kostnader, ikke sant, så skal man effektivisere litt. Dessverre tenker alt for mange av våre politikere eller eldre på digitalisering som en effektivisering. Mens jeg sitter og tenker på, for eksempel, det Schibsted har sagt, de har tapt millioner for å tjene milliarder, ikke sant. Det er litt sånn at hvis vi nå hadde investert i den nødvendige teknologien som gjør det trygt og godt å være hjemme lenger, så ville vi om noen få år kanskje ha sett at vi har spart inn hundrevis av millioner for de få millionene vi hadde brukt ekstra nå. Så det er noe med å fremskrive effekten av teknologi.

RL: Ja, og det er vel, holdt jeg på å si, mer det politiske systemet vi har i Norge, med at man bytter regjering hvert fjerde år, det politiske endrer seg jo. Noen har da det ene med fokus og noen har det andre, og så er det ikke de samme menneskene som styrer lenger, og så kommer det nye retningslinjer og så kommer nye styrekort, og så kommer det mye man skal endre på kort tid. Som du sa i en liten setning her, dette med effektivisering, det er dessverre kommune-Norge i et nøtteskall, det skal hele tiden effektiviserer, vi må ha mest mulig igjen for de pengene vi har. Stort sett er de vel mange kommuner i dag som kun drifter med lovpålagte tjenester, og der har hvert fall ikke utvikling av velferdsteknologi en lovpålagt tjeneste, dessverre.

SS: Super interessante debatter som man burde politisere med det smilet som du har. Men du, vi har snakket litt om generell aldring og da kanskje de mest syke der, vi snakket om de med demens. Demens er også kanskje fremtidens største folkeplage, bare fordi det er så mange av oss som kommer til å være eldre og så er det en av de tingene som ikke kan fikses så veldig lett. Jeg lurer på om du kan si litt mer om hva vi har lært fra pandemien, relatert til denne kjempestore gruppen, både av eldre og de mest utsatte blant de eldre.

RL: Åh, ja hva har vi lært. Vi har lært nye måter å gjøre gamle ting på, for å si det litt sånn. Det handler om hvordan kan man være sosial når man helst ikke skal være nær. Hvordan får vi ivaretatt sosiale, tildels åndelige behov, uten å være sammen, altså fysisk sammen. Der er jeg imponert over ulike menigheter som plutselig har gått over til å lage digitale gudstjenester, som vi da kan ha fått inn på en iPad på sykehjemmet når noen har etterspurt. Vi kjenner jo våre godt etter hvert, så vet vi jo hvem som har pleid å ville delta på andakter, for eksempel, så kan vi tilby de å være med på en gudstjeneste på iPaden. Vi fikk fra Røde Kors, i vår kommune, iPader på sykehjemmene som gjorde at vi kunne tilby veldig raskt i pandemien et søk via iPad, altså til hver bruker som pårørende da logges seg opp i en link, akkurat i et videorom, så kunne de sitte innpå sine respektive rom og ha en til en kontakt med et nært eller kjært familiemedlem, eller gruppemøte eller hvordan den familien organiserte seg i den andre enden. Hvor den kognitive svikten ikke var kommet for langt, så var det veldig positivt. Andre skjønte ikke helt hvorfor sønnen eller datteren var på TV, men de hadde en hyggelig prat likevel. På det mindre teknologiske, men like hyggelige planet, så tenkte man jo plutselig balkongkonserter og verandakonserter, også ulike musikere og andre som har laget digitale tilbud som man selvfølgelig også på sykehjem har brukt. Og så fikk vi jo disse kjæledyrene våre ut på sykehjemmet veldig mye oppmerksomhet en stund. Vi har robotkatt og robothund som både maler og mjauer, og de ble en veldig god erstatning hos noen. Dette igjen handler om å prøve og feile, men det og er jo en enkel form for velferdsteknologi. Noen bruker en sel, andre har babydukker, på sykehjemmet hos meg har vi hund og katt. Og, du verden, å se da en beboer sitte med den, denne malingen som kommer ut av katten, det er beroligende, både for den som sitter med katten på fanget og andre.

SS: Så gøy. Sosiale roboter har også utgaver som ser litt ut som mennesker og som også kan samtale. Det er også en slik etisk debatt, fordi noen mener at det er egentlig ikke greit, at det skal være en robot. På den andre siden, hvis den personen er relativt dement, så kan det hende at det viktigste er å få lov til å snakke og at det vedlikeholder, opprettholder evner. Hva tenker du?

RL: Jeg tenker at dette er like stor forskjell som det er på alle oss andre. Noen elsker å bruke teknologi i utgangspunktet og andre liker det ikke, det tenker jeg er like store personlige forskjeller innad hos personer som har en eller annen form for demens. Det kommer jo helt an på hvor i hjernen sykdommen setter seg, språk-funksjoner kan bli ødelagt hos noen og orienteringsevne hos andre, så det er så forskjellig. Noen har veldig stor glede av å ha bilde på skjerm av familie og pårørende, andre har ikke interesse for det. Så det er veldig ulikt, det er ikke noen ensartet gruppe selv om de har en sekkebetegnelse; demens, så er de ikke like for det, på langt nær.

SS: Veldig bra. Kan ikke du snakke litte gran om, en ting er folk som bor på sykehjem, det er mange eldre som bor hjemme, mitt inntrykk er at det er den gruppen som da er mest utsatt i koronatid, på både fysisk og psykisk måte. Veldig mange andre grupper klager på at de må begrense seg, men de er jo ikke i reell risiko, mens det er de gruppene vi snakker om her som lever med den reelle risikoen og som på en måte får også skylden for samfunnssnedstengningen. Hvordan kan vi gjøre det lettere for dem, hva har vi lært til neste pandemi? Det er veldig mye ensomhet, veldig mye frykt og veldig mye usikkerhet.

RL: Og det er jo akkurat det du sier der som er den store forskjellen. For som du sier, de som bor på sykehjem blir ivaretatt, selv om vi ikke kan erstatte pårørende. Så ble vi 12.mars nesten pårørende til alle. Så er det de som bor hjemme, som du sier, som er ensomme, enslige, med underliggende sykdom. Det er de man har prøvd å skjerme, og så får ettertiden vise om vi gjorde det riktige eller ikke. Men, ja, det er jo depresjon, ensomhet, underernæring, masse elendighet vi kan snakke om. Jeg vil rose alle i hjemmetjenesten, hjemmesykepleien, som har vært eneste kontaktpunktet for veldig mange. Så er det alle som har ringt, jeg vet jo frivillighetssentralen rundt forbi startet jo tidlig med et slags ringe-vaktlag, som ringte rundt til personer de tidligere har hatt kontakt med, som de da ikke kunne ha samling for, for alt ble jo stengt ned. De ringte, de drev utenfor vinduer, jeg vet at noen steder lagde de slike “det blir bra” symboler og hang opp i trærne utenfor omsorgsboliger, for eksempel, hvor det stort sett er enslige som bor. Så det er veldig mange på det lokale plan rundt om i Norge som har bidratt med mye, som kanskje ikke har blitt snakket om, faktisk. Men de hjemmeboende med underliggende sykdom har virkelig hatt det tøft, og jeg vet at russetiden blir ødelagt for 2020 russen, og jeg vet at konfirmasjoner har vært både utsatt og avlyst, og brylluper og alt, men stort sett får jeg si at alle yngre kan på et vis få tatt det igjen, eller det går over som en mer eller mindre svart periode, men for godt voksne mennesker som både er 85 og 90 og 95, så er det ikke så mange neste år å glede seg til, selv om man kanskje er så heldig å være klar i hodet, så skjønner man jo at det er ikke så mange neste år jeg har å glede meg til, så sommeren i år gikk tapt. Det er klart det er en kjempeutfordring, og jeg vet egentlig ikke om man får reparert den psykiske påkjenningen disse eldre har fått.

SS: Jeg tror det du sier nå er så utrolig viktig. Hvis jeg skal være litt personlig, jeg har en fantastisk mor og far, mor er 80, far er 81, veldig stor hjelp til familien, pappaen min kjører sønnene mine til svømming flere ganger i uka, og så videre. Vi er syd-europeiske, og ganske tidlig i denne pandemien bestemte de seg for at de vil ha normal kontakt med barnebarna. De tenkte at de ikke har så mange år å sette på pause nå. Det er så viktig for deres livskvalitet, så det er de villig til å risikere. Vi har noen andre i familien som har valgt annerledes, jeg tenker dem om det, men jeg skjønner at det er et ekstremt vanskelig valg å ta. For nettopp som du sier, du vet ikke hvor mange år du har igjen, derfor er alle som er så ekstremt verdifulle, ikke sant.

RL: Veldig kort, altså, min svigermor døde 14.januar i år, og da ble jo svigerfar enkemann og så kom koronaen. Nå er vi så heldig at vi bor bare 250 meter unna hverandre, og i samråd med ham gjorde vi en veldig kort diskusjon på at han er en del av vår familiekohort. Vi måtte bare innlemme han veldig tidlig hos oss, slik at vi har hatt daglig kontakt. Til å begynne med så var nok han litt bekymret for å reise på butikken, han blir 89 år nå i februar som kommer, men med forhåndsregler og avstand, munnbind og håndsprit, så reiser han på butikken klokken syv om morgenen, for da er det lite folk. Han er heldig og er relativt sprek. Men det var et valg vi gjorde, så er det jo ikke alle som har det valget å få lov til å velge å være nær, og da tror jeg nok det at både å få telefon, utebesøk, jeg har aldri sett så mange gå ute på tur før som jeg gjorde tidlig i våres og i sommer, det var jo nesten kø. Så jeg håper at man har på et vis fått ladet batteriene så man kommer seg gjennom vinteren og gleder seg til våren og ser frem til når vaksinen nå er godkjent. Det leste jeg vel sent i går kveld i Storbritannia, at vi ikke kan få en fortgang i det og at kanskje sensommeren 2021 kanskje blir nesten normal igjen.

SS: Den nye normalen,

RL: Den nye normalen, ja.

SS: Men du, siden du jobber mye med disse folkene, med eldre, særlig de med demens, jeg bare lurer på i forhold til tvang og etikk, det er ikke noe tvil om at det er den gruppen av eldre som er i risikogruppen burde være forrest i køen og antagelig blir det slik også. Er det noe tvil om at det skal være frivillig? Altså, det skal være frivillig, så vidt jeg skjønner. Så jeg bare spør, dine råd, er det helt opplagt at det bare er å ta den vaksinen så fort den kommer?

RL: Nå gir jeg meg litt ut på et minefelt. Jeg skal ta vaksine og jeg anbefaler svigerfar på 89 å ta vaksine. Vi har svineinfluensaen friskt i minne og vaksinering og diskusjonen rundt vaksinering. Det er dessverre slik at alle medisiner har en bivirkning og det vil jo også denne vaksinen ha. Men jeg tenker som så at når vi vaksinerer for sesonginfluensa, så spør vi jo selvfølgelig både den som skal ha vaksinen, men vi spør jo også pårørende hvis det er noen diskusjon eller får noe klart svar, altså hva tror du mor eller far eller konen din eller mannen din ville gjort hvis han ikke hadde hatt demens, ville han da tatt denne vaksinen? Noen sier ja, vi har alltid tatt influensavaksiner. Og jeg tenker at vi må ha en tilsvarende diskusjon når det gjelder denne vaksinen. Hvis det er noen som av veldig av prinsipielle årsaker, eller om det er livssyns-årsaker, ikke vil ta vaksinen og det er det de aldri før har gjort, men da må man vite konsekvensene av det valget man tar, da.

SS: Ranveig, mot slutten har jeg lyst til å bare spørre deg litte granne også om bedre ideer for sykehjemslogistikk i neste pandemi. Er det noe vi har lært i forhold til det, som vi skal gjøre annerledes neste gang?

RL: Da kommer jeg fort tilbake til litt politikk, da, som også har begynt å komme litt fordi man på noen sykehjem dessverre har fått koronasmitte innenfor dørene. Det er jo slik dessverre at det er mye deltidsjobber i helsevesenet, man har basert seg på mye studenter, på vikarer og på, ja, i det hele tatt, i stedet for fulle og hele stillinger. Så har man tenkt lokalt, vi må ha folk på jobb, vi kan ikke greie oss uten.

SS: Bare slik at jeg forstår deg, det du prøver å adressere er det at det var stor utskiftning av personale, som er til stor risiko for smitte.

RL: Ja, helt riktig. Fordi når man har en redusert stilling og kanskje trenger en full stilling for å få budsjettet og livet til å gå i hop, så jobber man ekstravakter på andre steder, og da fikk man egentlig en pendling mellom kanskje to eller tre sykehjem, eller kanskje et sykehjem og et sykehus. Studenter som var i studentmiljø og som jobber helger på både sykehus og sykehjem, vikarer som tar løse vakter både her og der. Så det er klart at når det dukket opp et smittetilfeller et sted og man kanskje brukte en tre, fire dager på å egentlig skjønne hva dette dreide seg om, så hadde man plutselig smittet veldig mange andre steder, eller potensielt, andre steder, fordi man hadde shoppet vakter på flere steder, hatt ulike arbeidssteder. Og det kunne vært utgått mye med større stillinger i helsevesenet.

SS: Til neste pandemi, optimalt ville det vært fint med flere hele stillinger og mer stabilitet generelt, men i hvert fall i pandemi, så må man opp med ressurser for nettopp de som er ansatte for å beskytte de som er innsatte, haha.

RL: Hahaha, ja. Det var ditt ord. Men, jo, altså, beboerne våre er jo de sykeste syke, de har jo ikke bare en demens, de har jo en haug av andre grunnleggende sykdommer. De har kols og hjertelidelser, det er alt rubbel og bit, fordi at medisinvelferden vår er blitt så velutviklet, så lever vi jo lenger. Som veldig mange kloke hoder har sagt før meg, høy alder er jo den største faren for å få demens, men bare for 30 år siden så behandlet man jo ikke folk over 70 år for hverken det ene eller det andre, men nå er det jo klart at 70 åringer skal opereres og behandles på lik linje som alle andre, men det gjør jo også til at vi lever lenger med veldig mye mer alvorlige sykdommer enn det vi gjorde før, det er jo en utfordring. Når teknologien og kunnskapen vår ligger der er det klart den skal brukes, men så glemmer vi litt riset bak speilet, for å si det litt sånn, riset i den andre enden lever enda lenger, vi blir sykere og vi greier oss godt med å være sykere, men da blir vi også veldig skjøre. Det koster, både på det menneskelige plan, men også i kroner og ører.

SS: Dette her er også kanskje noe man burde hatt en mer reel behandling av, ikke bare skyve det under teppet. Det må snakkes om og det må håndteres, for det treffer oss alle. Hvis det er én ting som treffer oss alle, i hvert fall de heldige av oss, det er at vi blir gamle, ikke sant.

RL: Helt klart, helt klart.

SS: Du, veldig kort på slutten, fire korte, personlige spørsmål, Rannveig. Det første er om du har lest eller sett noe på TV, noe film, som har inspirert deg, som du kan gi som en liten inspirasjons-gave til våre lyttere.

RL: Nå er det helt blankt. Denne om han som er gammel som ung.

SS: Benjamin, ja, den der.

RL: Ja!

SS: The Curious Case of Benjamin Button.

RL: Helt riktig. For den går jo gjennom alle livets faser på egentlig en veldig fin og hyggelig måte. Og så er det en om en dagbok, en diary, hun som er dement og har skrevet dagbok, også leser mannen dagboken for henne når hun er blitt syk.

SS: Den må vi finne.

RL: Veldig kjente skuespillere, egentlig, og var en film for en to, tre år siden, tiden går fort.

SS: Den skal vi finne. Veldig bra. Og så lurer jeg på om du har en personlig rollemodell, altså ikke noen store, kjente folk med statuer, men noen i familien din eller nære venner som har vært en viktig inspirasjon underveis.

RL: Mamma. Haha. Mammaen min, moren min. Vi lærte tidlig hjemme hos oss å diskutere, vi måtte stå for meningene våre, vi måtte skaffe oss en utdanning, hun var veldig på at utdanning og dette med rett og sjel for seg og politisk engasjert. Mamma var slik, for meg, litt supermamma, når jeg ser på det i ettertid, hvordan hun greide å være for søsteren min og meg, og for vår bestemor og egentlig for alle. Hun stilte opp, hun så ikke i gulvet når det skulle velges foreldrekontakt og hun støttet oss når vi gikk i kor og korps og skole, og ja. Så, mamma.

SS: Mamma. Veldig bra. Så lurer jeg på, din mest positive overraskelse fra korona?

RL: Samholdet. Veldig samhold. Erfaringsutveksling som kommer gjennom samholdet. Man kan snakke om dugnadsånd og man kan snakke om at vi har brettet opp ermene og vi rustet oss, men jeg vil påstå at helsepersonell, som en enhetlig gruppe uansett stilling, sammen med veldig mange andre som har nødvendige oppgaver i samfunnet, har ofret mye privatliv for å være beredt til å gå på jobb, for å være frisk til å gå på jobb, for å holde seg frisk til å gå på jobb, til å være den som ikke tar med seg smitte inn et sted. Jeg har nesten satt min egen mann på hybel, fordi han ville delta på et arrangement tidlig i våres, jeg sa at det kan du ikke, da må du bo i karantene, for jeg må være frisk. Så jeg tror nok at det samholdet og den faglige rausheten man har delt med hverandre, både sykehus imellom, sykehjemmene imellom, nettverk vi har hatt innad i sykepleierforbundet. Så det, absolutt, samhold, raushet. Mot hverandre og med hverandre.

SS: Siste spørsmål. Hva pleier du å si når livet butter imot og du skal dytte deg selv videre?

RL: Det er ingen som får mer på skuldrene enn det du greier å bære. Det er sånn gammelt bestemoruttrykk. Og det er i motbakke det går oppover. Altså jeg og har vanket og vært sint og nå orker jeg ikke mer korona, eller om det har vært andre ting, men for meg har det aldri vært noen løsninger å sette meg ned og bare gi opp, da har jeg tapt. Så, som sagt, jeg har veldig tro på den at du ikke får mer på skuldrene enn det du greier å bære, og den at det er i motbakke det går oppover.

SS: Flott. Ranveig, tusen takk for en inspirerende og lærerik samtale.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å lytte til denne podkasten på vårt online universitet lørn.university.

Read full transcript

Hvem er du, personlig og faglig? 
Hvem jeg er? Jeg er kompleks – satt sammen av oppvekst, erfaringer og skolegang. Jeg er samfunnsengasjert og går ikke av veien for en diskusjon. Tåler godt å være uenig så lenge man er enige om at det er forskjell på sak og person. Opptatt av å finne gode løsninger for  fellesskapet/flest mulig. 

Hva er det viktigste du har lært av Covid-krisen? 
Om det er noe man har lært av Covid-krisen? Ja, det er jo hva som er det viktigste i livet. Hva er nødvendig for å overleve? Hva kan man greie seg uten? Tæring etter næring? 

Hva ønsker du at andre skal ta med seg fra Covid-krisen? 
Alle har vel fått endret hverdag under denne pandemien. Privat har vi endret noe. Krympet antall personaler vi har kontakt/nærkontakt med. Reisemønster har endret seg. Arbeidsmessig har det endret seg mye. De ulike restriksjonene, særlig de som har gått ut over det pasientnære arbeidet og pårørende. 

Muligheter? Utfordringer?  
Alle velferdsteknologiske nyvinninger krever nettopp teknologi. Veldig mange faller utenfor. Ikke bare innenfor min sektor som oftest omhandler eldre mennesker, men også andre grupper. Alt fra dårlig økonomi til de som bor så utenfor all farvei at de ikke har annet enn den gamle kobbertråden tilgjengelig. Blir ikke mye teknologi i den. 

Teknologi i Pleie og omsorgssektoren er kommet for å bli, men den må ikke overta den mellommenneskelige kontakten. Politisk kan det godt hende det er «forsvarlig» å ha ulike typer av smart-hus teknologi men den personlige kontakten mellom 2 må aldri bli borte. 

Tips og tanker? 
Nei si det…. Det må bli tilbake til mulighetene som ligger tilgjengelige i teknologien og at det er vi «hjelperne» som sammen med brukerne av de ulike tjenestene som må finne de gode løsningene, og ikke de ulike produsentene. 

Dilemmaer innen Helseteknologi?  
Dilemmaer med Helseteknologi er det flere av, men for meg personlig er det de ulike etiske utfordringene. Er det overvåkning? Trygghet? Ansvar? Gråsoner hele veien… f. eks Den pågående diskusjonen om GPS for personer med demens. Hvorfor kan ikke min mor/far/ektefelle som bor på sykehjem få en GPS så de kan gå tur. Et spørsmål vi ofte får servert. Mine etiske betenkeligheter er hvem sitt ansvar blir det dersom vedkommende skader seg? En GPS forhindrer ikke at noen går ut i trafikken? Eller at noen plutselig får et angstanfall fordi de har gått på en buss på vei til en jobb de sluttet i for 30 år siden? Eller at noen har falt utfor en skråning…. 

Ditt viktigste prosjekt siste året? 
Mitt siste prosjekt som dessverre ikke ble gjennomført nettopp på grunn av Covid-situasjonen var et samarbeidsprosjekt mellom  Frivilligsentralen i Ullensaker, Røde Kors og Ullensaker kommune om «feriekoloni for hjemmeboende eldre». Leieavtale med Romerike Folkehøgskole var inngått, datoer spikret og program og frivillige sto nærmest i kø. Dette skulle bli en innholdsrik ferieuke for eldre hjemmeboende, særlig med tanke på å forebygge ensomhet og depresjon. 

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Hva har vi lært i korona når det kommer til stillingsprosenter i helsevesenet for å hindre høy spredning av smitte i en eventuelt ny pandemi? 

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
PUBLIC SECTOR

This is what you will learn:

Ensomhet 
Teknologi vs sosiale behov
Etikk i omsorgen 
Velferdsteknologi

Flere kloke hoder og ikke bare varme hender.

- Ranveig Lie

Recommended literature:

www.nsf.no

This is Kløfta Bo og Aktivitetssenter

PRO distrikt Kløfta er et av tre pleie- og omsorgsdistrikt i Ullensaker kommune og holder til på Kløfta bo- og aktivitetssenter. De yter tjenester til innbyggere som bor sør i Ullensaker.