<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: HEALTHTECH

#0900: Min erfaring fra Covid-19

Gjest: Eivind Hovig

Professor of Leder for Senter for bioinformatikk, Universitetet i Oslo


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Eivind Hovig som er leder for Senter for bioinformatikk, Universitetet i Oslo . Han forteller hvorfor Offentlig innsats er og vil fortsette å være viktig, mens helsetjenester organisert etter kapitalistiske prinsipper er ikke alltid like hensiktsmessig. Hovig belyser dette i samtalen med noen eksempler som PCR-teknologien og erfaringer fra Covid-19 pandemien.

Full transcript

Med Eivind Hovig og Silvija Seres

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Med Silvija Seres og venner.

SS: Hei og velkommen til Lørn og NSF podcast-serie om hva vi har lært av corona. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Eivind Hovig som er professor ved senter for bioinformatikk ved UiO, eller faktisk leder for senteret, og forskningsgruppeleder ved institutt for kreftforskning ved Oslo Universitetssykehus. Velkommen Eivind.

EH: Jo takk for det.

SS: Veldig gøy å få lov til å snakke med deg igjen. Vi har snakket sammen før i forbindelse med BigMed-prosjektet hvor vi prøvde å diskutere tilgang til data og medisinsk forskning og det er vel noe lignende vi kommer til å snakke om nå. Men denne gangen med ett pandemi fortegn. Jeg skal si tre ord om serien, så kjører vi i gang. Tanken er at vi har en omkring halvtimes samtale med overskrift om noe interessant folk og sykepleiere kan lære, relatert til corona. Og de tre spørsmålene som vi har blitt enige om å ha i bakhodet mens de hører på samtalen vår vil være først en generell introduksjon til virus sett fra øynene til en molekylær biolog og hvordan det fungerer og hva vi jakter på med vaksiner. Hva er det som er spesielt med dette viruset? Spørsmål nummer to vil være effektiv testing og der er det to type tester og du kan hjelpe oss å forstå forskjellen på dem og kanskje lære noe for fremtidig bruk også i lignende situasjoner. Det tredje spørsmålet er samfunnsstyring under pandemi og hvordan man kan gjøre det bedre neste gang. Både politisk og i forhold til informatikk og data. Høres det greit ut?

EH: Ja vi kan prøve.

SS: Da starter vi med det vanlige spørsmålet som er: hvem er Eivind og hvorfor endte han opp med å jobbe med det han gjør nå?

EH: Ja, da kan jeg jo svare litt flåsete med å si hvorfor du ble genetiker, nei jeg vet ikke, men min far og bestefar var genetiker. Nå er ikke det helt sant, men det er litt fra familien og en generell interesse for livet da. Jeg synes livet på jorden er fascinerende.

SS: Du har doktorgrad i?

EH: I genetikk.

SS: I genetikk. Fortell oss litt om genetikk og bioinformatikk som er dette flotte senteret du leder.

EH: Ja, altså, genetikk fikk jo voldsomt oppsving med påvisningen av DNA som grunnlaget for arv. Og det kom på 40-tallet, så ble det mulighet for å karakterisere arvestoffet, altså DNA-sekvensen. Det kom etter hvert på 70-tallet og 80-tallet og har nå med ny teknologi som kom fra rundt 2005 blitt fullstendig revolusjonert sånn at det er fullt mulig å gjøre det, og jeg har hatt gleden av å følge med på hele utviklingen. Det har vært veldig morsomt. Og de mulighetene som er i dag er helt massive sammenlignet med hvordan det var før. Og det betyr at det er mulig å løse helt andre spørsmål enn det var bare for noen få år siden. Også innenfor kreftfeltet hvor jeg jobber hvor nettopp sekvenseringsteknologien gjør at man kan få undersøkt de mutasjonene, altså endringene i DNA som skjer i kreftsvulstene som gjør at når man finner de endringene kan man etter hvert lage legemidler som rettes mot nettopp disse. Det gjør at hver pasient kan få mer skreddersydd behandling. Dette har kommet bare de siste få årene og det er nå i ferd med å bli iverksatt i kreftklinikken og også rundt omkring i landet i løpet av neste år. Det er utrolig spennende å få være med på.

SS: Kan du ikke hjelpe oss litt med å forstå realismen i dette her? En ting er at man nå har veldig godt påviste teorier om at hvis man kjenner igjen visse type mutasjoner, kan man lage presise våpen mot dem. Men så sier folk at det også er veldig dyre prosesser.

EH: Altså egentlig så er det slik at du kan tenke på det sånn at før i tiden fikk alle som hadde lungekreft den samme behandlingen. Men egentlig så er det sånn at lungekreft ikke bare er lungekreft, men det er forskjellige endringer i DNA. Etter hvert vet man at noen av disse endringene har man virkestoffer som er utviklet som de som har disse endringene kan få, som gir en helt annen sjanse for å overleve. Og etter hvert som flere og flere slike mer vanlige endringer blir kjent i forskjellige kreftformer så vil det også bli utviklet legemidler for dem. Men så er det spørsmål hvordan er det egentlig prisen for disse står i stil med utviklingskostnadene. Jeg oppfatter at det ofte ikke er samsvar med utviklingskostnadene. I en del tilfeller tar jo legemiddelselskapene seg veldig godt betalt.

SS: Fordi utviklingskostnadene sier du ikke nødvendigvis er så gigantiske lenger?

EH: Nei. Og det er i mange tilfeller de samme mekanismene som gjelder. Men en del av kostandene er knyttet til dokumentasjon. Det vil ikke være billig uansett, men jeg oppfatter det sånn at det ikke er en direkte korrelasjon mellom utviklingskostnader og prisen.

SS: Og litt sånn nasjonale styrker i Norge vs internasjonalt. Jeg antar at dette gjøre selv om det er Kina eller USA, men kan vi ikke lage våre egne? Eller i det minste bidra?

EH: Det fantes tidligere mye mer nasjonal produksjon av legemidler, men det er stort sett gått ut av landet under henvisning til effektiv kapitalistisk drift, som jeg oppfatter ikke er så effektiv. Det er mer effektivt for eierne av disse enn det er for pasientene. Og det viser seg også at det også er legemiddelmangel på en del vanlige legemidler der profitten ikke er stor nok.

SS: Det er noen områder hvor det er en slags allmenn tragedie og dette er et godt eksempel. Et annet godt eksempel på hvorfor helse ikke bare skal styres av markedskrefter.

EH: Det mener jeg ja.

SS: Men Eivind. Hvis vi klarer å fikse noe så komplisert som kreft med vaksiner, det er mulig jeg tenker feil, men jeg antar at det er mulig.

EH: Det er både vasknier og små molekylære legemidler. Så det er flere løsninger, men vaksiner er blant dem ja.

SS: Så hvis vi kan gjøre så mye vanskelig, hva er det med et lite luftveisvirus som har tatt beina fra hele verden.

EH: Godt spørsmål. Det er vel fordi den har litt andre egenskaper enn tidligere virus. Hvis vi ser på hva et virus er, kan det oppfattes som en pakke av DNA-tråd som ikke er veldig stor, men som inneholder informasjon om sin egen deling og spredning. Det betyr at den inneholder informasjon om noen ytterst få proteiner som skal til for at den bli omsatt når den treffer celler i kroppen, så inneholder den informasjon om proteiner som sitter på utsiden som fungerer som konvolutt utenfor DNA. Det som er, er at det er en liten effektiv RNA-tråd som da er utgangspunktet. Og jeg oppfatter det hvert fall som at fordi den befinner seg inne i cellene, er den vanskeligere å angripe enn hvis den bare hadde holdt seg på utsiden. Den bruker til dels maskineriet inne i cellene. Det betyr at forsøkene man stort sett har på å behandle er å prøve å blokkere tilgangen til cellene.

SS: Og det er ingen som forstår immunologi, ikke engang spesialister har jeg hørt. Så skal vi prøve å stoppe viruset med flere forskjellige vaksiner. Kan du hjelpe litt med å navigere med informasjon om de forskjellige vaksinene?

EH: Det er vel egentlig først og fremst det at vaksinene egentlig er proteiner som er dannet på en eller annen måte. Du kan enten lage proteinet ved hjelp av forskjellige cellesystemer eller ved hjelp av enklere byggesteiner, DNA, i et kunstig system. Moderna betyr vel egentlig ”mode-RNA”, altså modus RNA, hvor RNA er stadiet foran. Så det er ikke at det er moderne som er grunnlaget for navnet, som er den ene leverandøren. Det gjør også at det blir forskjell på leveringstemperatur fordi det er avhengig av hvor stabile de forskjellige bæremolekylene er.

SS: Så noen vaksiner bruker denne genetiske koden til å prøve å omprogrammere?

EH: Alle gjør det, men noen går et skritt lenger før de har produktet sitt.

SS: Noen baker det sammen med eksisterende rester av virus, mens andre programmerer det selv?

EH: Ja.

SS: Hvis vi kan ta ut kreftelementer og analysere dem for DNA og lage målrettet behandling, hvorfor kunne vi ikke funnet noen ting med virus fra syke folk og programmert noe lignende selv?

EH: Fordi det er så lite å angripe. Cellene har masse proteiner og forskjellig som kan angripes, men virusene har nesten ingenting. Det mest brukte er å få et antistoff som skal treffe denne kappen eller konvolutten rundt og sørge for å binde seg til det, men det er begrenset hvor komplisert det er. Samtidig forandrer den seg hele tiden og man får mutasjoner fordi reparasjonsevnen til viruset ikke er like god som menneskeceller. Derfor muterer viruset hyppigere og man får flere forandringer. Det kan man ikke på forhånd si at man en gang for alle har funnet noe som binder seg, fordi viruset forandrer seg. Da må man i prinsippet risikere å lage noe nytt hver gang noe forandrer seg.

SS: Også har de klart å finne denne koden inne i konvolutten nå godt nok til at de kan trene opp immunsystemet vårt. Kan ikke du lære oss litt om testing? Problemet var at det skulle skje fort nok og effektivt nok. Hvilke typer tester finnes, og hva funker?

EH: Det er to typer tester. Den ene er da en test for å se om en person har et fragment eller flere av DNA- eller RNA-et som sirkulerer i blodet som viser at det finnes i kroppen. Bygget på en teknologi som ble utviklet på 80-tallet, eller hvert fall gjort tilgengelig da. I utgangspunktet kalles den for PCR-teknologien som står for polymirase-kjedereaksjon. Og det er en teknologi som egentlig først ble utforsket i labben til en som heter Gobin Koranja, og der jobbet en herremann ved navn Kjell Kleppe som var norsk og var med på å utvikle denne teknologien, men de hadde ikke et system som var varmestabilt. Det som er med PCR-teknologien er at man bruker en eksisterende versjon av virus DNA til å lage en ny tråd og når det er laget, lager man to nye tråder fra de eksisterende som blir til 4 tråder, så 8 tråder og i løpet av 40 sykluser har man mange millioner av tråder. Det betyr at man forsterker opp det lille signalet som finnes i kroppen og det betyr at det er en veldig følsom test. Den kan være for følsom og den viser egentlig bare at det er litte gran DNA eller egentlig RNA materiale sirkulerende i kroppen. Det kan være begge deler. Det sier ikke at du har et aktivt virus, da må du ha et fullt arvemateriale pakket i en proteinkappe og det er ikke det samme. Det er ikke gitt at alle signaler skylles det. Derfor kan det være for følsomt og si at alle som har en positiv test er syke der og da. Det er den ene typen test som baserer seg på denne kjedereaksjonen som egentlig kan kjøres på et par timer, men du må ha rigget prøvetakningen. Den var faktisk så mye brukt til å begynne med at man var i ferd med å gå tom for de enzymene som skal til. Det er de enzymene som fører til at reaksjonen går kontinuerlig. Så det er den ene typen test. Den andre er ett antistoff basert test hvor man skal påvise at kroppen har vært utsatt for smitte og laget antistoffer, altså beskyttelsesbasert proteiner for ny smitte. Men det forutsetter da at den testen er i stand til sikkert å påvise dine antistoffer, og det er ikke nødvendigvis gitt at de klarer med 100% presisjon. Derfor kan du få falske positiver av det. Det er avhengig av hva slags proteiner som grunnlag av testinger, da alle kan gi noe ulikt utslag med forskjellig sensitivitet.

SS: Men det var mye snakk om at testen ble rask og billig, som gjorde at vi kunne teste veldig mange?
EH: Problemet var at det ikke var så mange tester tilgjengelig fordi de var kommersielle tester som skulle kjøre på forskjellige maskiner som var ferdig automatisert. Det var ikke nok tester, så man fikk ikke kjørt så mange. Man var også i ferd med å gå tom for enzymene som var grunnlaget for testingen. Vi har arbeidet en stund med å oppformere de enzymene slik at vi nå har nok enzym til hundre millioner reaksjoner. Og det er da de to mest vanlige enzymene som er blitt brukt. Det er en såkalt DNA-polymirase som forlenger det, og en reversanskritase som er det som konverterer mellom RNA og DNA som da er de to enzymene som er kritiske.

SS: Så nå har vi nok stoff til hundre millioner tester?
EH: Ja, og det har vi da gjort lokalt på labben hos oss. To forskere. En som heter Dave Warren og en som heter Per Olav Vekstrøm som har jobbet mye med å få dette til slik at det hvert fall ikke skal være begrensende. Så nå kan vi teste ganske mange, hehe.

SS: Og da har jeg to spørsmål. Ville det vært en fordel, ikke minst i forhold til datainnsamling, å teste flere? Slik som noen land har gjort for å få bedre kontroll og bedre forståelse.

EH: Her er det to sider. Det ene er å teste for om man har infeksjonen, og det andre er jo å karakterisere den infeksjonen man har og om det har kommet noen mutasjoner i hver enkelt pasient. Det vil gi mye interessant informasjon om hvordan viruset utvikler seg når det senere smitter flere og flere. Er det samme virus, eller er det mutert? Da er det interessant å følge hvor langt fra arvestoffet det endrer seg og om det er på alle punkter, eller bare på noen. Da kan man lære hvordan man skal utvikle antistoffer. En forutsetning er at man kjenner hele virussekvensen. Og spørsmålet er jo da hvor mye virussekvens er det som genereres i Norge. Etter det jeg vet gjøres det hyppig sekvensering, men det er også et viktig poeng at det bli gjort tilgjengelig slik at forskere kan få tilgang til flest mulig av disse sekvensen slik at vi forstår hvor variasjonen forekommer. Og derfor er det viktig å dele data. Virus lagres i noe som heter GISAID som er Verdens Helseorganisasjons løsning for det, men forutsetningen for å få tilgang til dem er at man undertegner visse lisensbetingelser som gjør at de ikke er like åpent tilgjengelig som de burde være. Og det er da bevegelse på gang for nettopp å gjøre de offentlig tilgjengelig. I Europa er det noe som heter det Europeiske nukleotider, ENA, som da vil være en viktig kilde for offentlig og gratis virussekvenser.

SS: Virussekvenser, men man kan utvide dette til diverse generiske datasett, men da er det viktig at Europa har vært flinke til å utvikle gode rutiner for anonymisering av data og så videre?
EH: Ja, der er det også forskjellige aspekter. For det første er det sånn at hvis man ser på det første man får ut, er det en blanding av virusinformasjon og vertsmenneske sin informasjon, som blir sett på som sensitiv informasjon. Så hvis man skal dele det uten å renske vekk menneskedelen først må man sørge for at det blir lagret på riktige måter. Da er det egne arkiver for dette. For tiden utvikles det løsninger som skal øke dette. ktige måter. Da er det egne arkvier for dette. For tiden utvikles det løsninger som skal kean sørge for at det blir lake dette. En rekke europeiske land har undertegnet en felles målsetting om å dele genetisk informasjon, klinisk informasjon og fenotypisk informasjon om mer enn én million mennesker på tvers av forskjellige land. Så det er et prosjekt som nå går fra 2020 til 2022 hvor man i etterkant har som mål å kunne få store datasett som man kan gjøre fornuftige ting i. Det har vært et stort problem innen helse og stordata.

SS: For Eivind, ditt felt bioinformatikk blir senere bioinformatikk på steroider når man får nok data.

EH: Forskningsmessig har man kunnet gjort en del ved å slå sammen og da har man de største datasettene innenfor kreft for eksempel. Det ligger innenfor det som heter det internasjonale kreftgenomikkonsortium. Der har man vel noen titusener med data, men for å komme derfra til større datasett har man for eksempel noe som heter UK Databank som har som mål å nærme seg flere hundretusener innen kort tid. Det betyr helt andre dimensjoner på muligheten til å få innsikt. Men det stilles da andre krav til verktøyene man skal bruke for å angripe så store datamengder. Jeg tror at tidligere da jeg hang på byen og folk spurte hva jeg drev med, og jeg svarte kreft, spurte de ofte hvordan det gikk. Da sa jeg kom tilbake om 5 år, så kanskje det er noen løsning på noe. Nå kan jeg ikke si det lenger fordi nå skjer det i dag. Utviklingen er så rask at helsevesenet egentlig ikke henger med på utviklinger. Det synes jeg er fascinerende at det er så store muligheter som nå. Det er fortsatt en rekke utfordringer knyttet til implementering av kunnskapen.

SS: Men Eivind to veier vi kan ta dette i forhold til siste spørsmål. Jeg tar begge veldig kort. Kunne du hjulpet oss med å forstå coronaviruset litt bedre? Jeg har hørt et foredrag om at viruset kan gå under radaren til immunsystemet vårt og at det kan gå i en lav betennelsesmodus. Om du vet noe om dette er det ene. Det andre dreier seg om organisering av helse i forhold til innovasjoner. Er det noe å si om det første?

EH: Der har ikke jeg noe særlig å tilføre. Jeg er ikke spesialist på immunologi, snarere tvert om.

SS: Jeg får grave litt i det. Det andre er organisering av helse, hva vi har lært av corona og innovasjonsmuligheter. Når jeg hører deg snakke om kreft og alt det som nå blir mulig å fikse, så virker det som hva det står på er organisasjons- og forretningsmodeller.

EH: Ja, jeg synes det i tillegg til samfunnsorganiseringsmodeller. Både hvordan legemidler organiseres og til og med hvordan samfunnet oppfører seg under pandemier. Jeg synes ikke det er opplagt at det er fornuftig at samfunnet organiseres via dekreter på basis av smittevernlov eller tilsvarende og til slutt må få allmenn stemme fra Stortinget og den type ting. For det er ganske voldsomme inngrep i folks liv som gjøres på ganske tynt grunnlag. Det er mange aspekter av dette som er ganske interessante å forholde seg til. Når det gjelder innovasjoner oppfatter jeg at det offentlige har en viktig rolle og jeg synes legemiddelfirmaene ikke er den eneste veien til salighet når det gjelder behandling av sykdom. Da mener jeg at det offentlige kunne spilt en større rolle som de også gjorde tidligere.

SS: Jeg bare lurer på. Det første du snakket om, samfunnsorganisering under pandemien. Mange land har forskjellige modeller og det kommer til å bli skrevet flere doktorgrader og manifester når støvet har lagt seg og vi ser hvem som popper opp hvor i en ny normal. Men bak coronasløret foregår det er digitaliseringsrace som jeg tror vi har sett litt vekk fra de siste månedene på grunn av pandemien. Da kommer det nye resultater i bioinformatikk som kommer til å endre synet på menneskelig helse. Hvordan sørger vi for at samfunnet klarer å henge med på den teknologiske utviklingen?
EH: Da tenker du vel også på hvordan helsevesenet klarer å utnytte dette. Det forutsetter et helsevesen som ikke primært er motivert av pengene, men av å yte pasienten god behandling. Alt i større grad burde vært giret inn mot det målet. Jeg tror heller ikke det hadde vært mye dyrere å organisere annerledes, men det er mine fordommer som taler her.

SS: Det hadde kanskje gått an å snakke om en type triple bottom line og at vi ikke er så resultatstyrt, men mer formålsstyrt.

EH: Jeg mener det ville vært veldig fornuftig. Men det er ganske langt og mye som skal til for å komme dit.

SS: Og mye kunnskap. Ikke minst bredt spredt kunnskap for at man skap ha politisk medvind for å gjennomføre disse tingene. Dette er noe av det vi prøver i denne samtalen. Men Eivind siste fire spørsmål, korte og personlige. Det første er om du kunne gi en liten inspirasjonsgave til våre lyttere, er det noe du har sett eller lest i det siste som du kunne anbefalt?
EH: Jeg har bare lest faglitteratur i det siste, men en klassiker er ”prosessen” av Franz Kafka.

SS: Jeg trodde du skulle si ”The Selfish Gene” eller noe sånt noe.

EH: Jeg synes det å lære seg litt om prosesser er ganske interessant.

SS: Neste spørsmål er om du har en nær person som er din hverdagshelt og din inspirasjon? Vi snakker om svære rollemodeller som vi ikke kjenner, men har du noen nære som har vært viktig og retningsgivende for deg?

EH: Det er det jo helt opplagt, jeg har hatt glede av å omgås folk fra mange lag i livet. Det tror jeg er noe av det viktigste. Å få venner og kontakter fra alle lag i samfunnet. Det tror jeg er en veldig viktig verdi.

SS: Veldig bra. Hva er din mest positive overraskelse fra corona?
EH: Jeg har ikke fått det selv, det er en positiv overraskelse.

SS: Siste spørsmål er om du har en form for GRIT-teknikk. Når det er trått, hva bruker du for å komme deg videre?
EH: Jeg bruker ”life is hard, and then you die”.

SS: So, you might enjoy it while it’s hard, hehe. Eivind, tusen takk for en lærerik og inspirerende samtale.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University

 

Read full transcript

Hvem er du, personlig og faglig?
Jeg har jobbet i offentlig helseforskning i hele min karriere, og har forsøkt å føre forskningsfronten framover innenfor kreftområdet, samtidig som jeg har hatt og har ønsker om at resultatene skal komme befolkningen til gode i form av bedre behandling. 

Hva er det viktigste du har lært av Covid-krisen?
At mange honnørord om samfunnets organiseringsprinsipper plutselig kan fravikes av politisk ledelse når det er opportunt, at milliardene kan rulle på tilfeldige og impuls-styrte måter, dvs at samfunnskontrollen er mye mer illusorisk enn det gis inntrykk av. Grunnloven har blitt satt til side, under henvisning til Smittevernloven. Smittevernloven henviser til sykdom, ikke forekomst av en positiv PCR-test. Det er heller ikke klart hvordan man måler syke. Om en ser på overdødelighet i befolkningen er tallene små, sammenliknet med de voldsomt kraftige tiltakene man benytter.

Hva ønsker du at andre skal ta med seg fra Covid-krisen?
At samfunnets organisasjonsform må følges bedre, og at beslutningene må forankres bedre i folket, og må være basert på beste eksisterende kunnskap, og at forskning er viktig!

Hvordan har det endret din hverdag?
Personlig er nå hjemmekontor mest regelen, men ellers er det ikke så store forandringer. Har selv syklet i Oslo hele året, og fortsetter bare med det.

Hvilke muligheter ser du?
Det kunne være en anledning til at det offentlige kunne se seg tjent med en mer aktiv samfunnsplanlegging. Men det ser heller ut til at mange samfunnskrefter synes å arbeide for permanente samfunnsforandringer.

Hvilke utfordringer ser du?
En utfordring er at det ikke nødvendigvis er sammenfall mellom samfunnets helseinteresser og samfunnets organiseringsprinsipper.

Hva tenker du om teknologi fremover i pleie- og omsorgssektoren?
Håper at teknologien bare forblir et supplement til menneskelig kontakt.

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre lytterne våre med?
Det offentlige helsevesen er viktig!

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg?
Det viktigste er hvor skjør samfunnsorganiseringen viser seg å være når noe uventet skjer.

Dine viktigste prosjekter
Jeg forsøker blant annet å bidra til å få nye molekylært baserte behandlingsprinsipper implementert i kreftbehandlingen, og at den beste behandlingen skal bli tilgjengelig for alle. Det er helt sentralt at en ikke fortsetter å uthule det offentlige helsevesen. Konsekvensene av dette ser en jo eksempelvis i prisen på kreftlegemidler.

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Vi har to typer tester for korona hvor ene testen forteller deg om du har vært utsatt for smitte og om kroppen din har dannet antistoffer mot ny infeksjon og en annen test som forteller om du har fragmenter av viruset i kroppen. Er disse testene 100% sikre og kan man stole på de? Hvorfor kan ulike tester gi ulikt svar? 

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
PUBLIC SECTOR

This is what you will learn:

Testing
Deling av data
Covid-19 pandemien 
Virus 

Det er ikke gull, alt som glimrer

- Eivind Hovig

Recommended literature:

https://www.mn.uio.no/sbi/

This is Leder for Senter for bioinformatikk, Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er det eldste, nest største og høyest rangerte universitetet i Norge. Universitetet har over 27 000 studenter og 6 600 ansatte. Professor Svein Stølen har vært rektor ved Universitetet i Oslo siden 1. august 2017