<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: BOOKS

#0916: Sannheten

Gjest: Knut Nærum

Forfatter of Sannheten


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN bokbad snakker, Silvija Seres, med forfatter bak boken, Sannheten, Knut Nærum. Boken er en flyktnings historie om da hjemlandet ble rammet av innsyn og ærlighet, og søkingen etter sannhet. Det er en fortelling om et Norge der staten tar fullstending kontroll over innbyggere – for å beskytte oss. Boken er inspirert av De ti bud og tar utgangspunkt i Det åttende bud: Du skal ikke tale usant om din neste.  

 

Full transcript

Med Knut Nærum og Silvija Seres

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

SS: Hei, og velkommen til Lørn Bokbad. Jeg er Silvija Seres, og i dag får jeg lov til å snakke med Knut Nærum, som har skrevet boka «Sannheten». Velkommen, Knut.

KN: Takk for det, Silvija, hyggelig å være på Lørn.

SS: Veldig hyggelig å ha deg her, Knut. Jeg er en fan, og jeg er også en fan av skrivingen din. Jeg syns boka «Sannheten» var kjempespennende måte å norskifisere debatten rundt personvern og tillit i samfunnet. Boka ble utgitt på Vigmostad Bjørke for ikke så lenge siden.

KN: Ja, det stemmer. Det er en bok som kom ut høsten 2020. 

SS: Veldig tidsaktuell bok. Og ble skrevet før korona, eller med litt innflytelse av korona også?

KN: Jeg begynte på den før noen var opptatt av korona, før den kom over oss den pandemien som vi lever i nå, og som vi forhåpentligvis er ute av i løpet av et halvt år. Og så var jeg i gang med å skrive i mars, og jeg var nesten ferdig i mars. Men da tenkte jeg at dette er så stort at det vil være merkelig å gi ut en bok som ikke på en eller annen måte er preget av pandemien. Som ikke anerkjenner at vi har levd i en pandemi. Og dette er jo til tross for at handlingen i «Sannheten» foregår ikke i vår virkelighet, men i en annen parallell virkelighet som har foregått samtidig. Fordi at i boka, så beskriver jeg noe som liksom skjer i Norge i årene fra 2014 til 2020. 

SS: Du Knut, vi skal snakke mer om «Sannheten» og egentlig konseptet rundt 10 bud til Vigmostad Bjørke. Jeg syns det er utrolig kul ide. Men først vil jeg høre litt om deg, kan ikke du fortelle oss; hvem er Knut og hvorfor digger han å skrive bøker?

KN: Jeg er mann, 59. Bosatt i Oslo. Jeg har vokst opp med biblioteket nært på meg. Min mormor var bibliotekar i Grimstad. Og jeg har hatt bøker hjemme. Så det har alltid vært bøker der, jeg har blitt oppfordret til å lese. Da jeg var 17 så hadde jeg tenkt at jeg skal bli bibliotekar, det er noe av det fineste et menneske kan være, det er å formidle litteratur til andre og være en del av denne verdenen av ord og papir, som den gangen var den eneste måten å lese ord på. Også begynte jeg å skrive og tegne ganske tidlig, men det å lage egne uttrykk for meg selv og familien, og etter hvert da jeg kom opp i tenårene, mot slutten, å få ting på trykk. I undergrunnen, da lagde jeg tegneserier. Så fortsatte jeg med det, å tegne vitser for rockeaviasa Nye Takter, og studentrevy, som førte til oppdrag for NRK. Jeg har freelancet som humorforfatter inntil jeg ble ansatt i NRK. Jeg ble ikke egentlig ansatt, jeg ble engasjert på heltid. Så ble jeg med i et radioprogram på 90-tallet som het Hallo i uken, som kommenterte nyhetene på satirisk vis. Jobbet der i noen år, også over i underholdning, mer allmenn sketsjemoro. Ga ut min første bok i år 2000, og har siden den gang stort sett kommet med minst en bok i året. Og da har det gjerne vært en bok for voksne og en bok for barn, en bildebok, hvor jeg har samarbeidet med Bjørn Ousland. Så han og jeg har laget ti bøker sammen, og den siste av dem heter «Frinken Fopp». Den går på rim og den er rikt illustrert, og den kom også i år. 

SS: Den må vi komme tilbake til. Den visste jeg ikke om, men det høres utrolig kult ut det og.

KN: Det er en spennende fortelling om en skapning, om Frinken, som er halvt gutt og halvt frosk.

SS: Så kult. Du, så kom du borti digitalisering som tema i «Sannheten». Og før vi går inn i «Sannheten», så har jeg bare lyst til å spørre deg. Jeg er også en person som liker følelsen av papir mellom henda. Jeg liker å bla i bøker, jeg liker den følelsen av å gå til bokhylla og dra frem en bok som jeg er glad i, en gammel venn. Det er ett eller annet som forsvinner i overgang til Kindle og kanskje ikke lydbøker, for det syns jeg er en veldig fin ny fysisk opplevelse, på en måte. Hva tenker du om papirets død? Eller er det alt for tidlig prognostisert?

KN: Det er nok å ta dødsfallet på forskudd, fordi at det er fortsatt med oss. Det er et gammelt revypoeng at digitaliseringen som skulle gi oss et papirløst samfunn, har jo ikke gjort det. Den har vel snarere gitt oss mer papir, fordi det produseres så uendelig mye mer tekst og veldig mye av dette blir skrevet ut. Sånn at i dette samfunnet, som er mer tekstbasert, så drar vi det med oss at alle de digitale tekstene, hvis de er på mer enn en side så vil vi gjerne lese det på papir. Og der finnes det forskning som jeg ikke kan sitere, men som jeg vet finnes, som sier at det du leser på papir, det lærer du bedre. Og det er noe jeg kjenner igjen fra min egen skriving, at den trenger en fysisk dimensjon. Jeg sier ikke at alle har det sånn, men jeg har det sånn, at når jeg skal lese min egen tekst for å gjøre den bedre, for å revidere, for å kutte ned, for å finne gjentakelser, for å finne selvmotsigelser, da må jeg jobbe på papir med en blyant i hånden. Det taktile ved leseopplevelsen er viktig for meg. Det kan være fordi jeg har vokst opp uten digital teknologi at jeg fortsatt er en borger av den forrige verden, og ikke den som vi har nå. Jeg er åpen for det. Jeg har jo da falt av. Jeg merker at jeg stadig faller mer av. Da jeg var ca. 30 år gammel så fikk jeg en skrivemaskin som hadde display hvor du kunne lese 20 tegn og rette i det før det ble til skrift på papiret. Det var egentlig en sen utgave av den elektriske skrivemaskinen, og et slags mellomstadium inn til det å skrive på PC. Dette ble folk veldig imponert av den gangen, i 1990. Og da tenkte jeg at nå ligger jeg i forkant av teknologien. Jeg var også en av de første som jeg kjenner til å ta i bruk e-post, og en av de første som oppdaget Google. Jeg kan huske på slutten av 90-tallet hvordan jeg gikk rundt og anbefalte denne nye søkemotoren som jeg hadde oppdaget. Jeg tenkte at dette er fantastisk, det er mye mer brukervennlig, man bare må prøve Google! Jeg kjente meg som en del av den digitale fortroppen. Og senere så har jeg bare havnet mer og mer i bakleksa. Jeg later som jeg vet hva en instagramstory er, men egentlig så har jeg ikke peiling, jeg bare nikker og smiler for å ikke avsløre hvor utdatert mitt forhold til teknologi er. 

SS: Jeg må vise deg to ting. Det ene er at jeg klarer ikke å tenke uten en sånn moleskine og en blyant, det må være blyant. Og jeg tror hos meg så er det dette som er the conduit, som klarer å få meg til å ta en tanke og få den unna, også er det veldig sjelden jeg går tilbake og blar. Men jeg bare vet at når det har blitt arkivert her, så har det blitt arkivert et sted her og. Også klarer jeg ikke helt å bli kvitt mine gamle papirer...

KN: Oisann!

SS: Dette er arkivet nå.

KN: Ja, dette er vakkert!

SS: Ikke sant! Men jeg tror det er den mentale broen vi har fra en tanke til det skrevne ord, som vår generasjon ikke er i nærheten av å være ferdig med. Mens jeg ser det hos barna mine, de har rett og slett blyantskrekk. iPad i skolen har mange gode sider ved seg, jeg er en forkjemper for det. Men de skjønner ikke. Når jeg sier at før vi løser oppgaven, så skal vi ta et ark og tegne på arket. Om det er en mindmap eller la oss bare prøve å lage en struktur. Nei, nei, nei, nei, nei, mamma. Så jeg lurer på om du og jeg er generasjon digital utmattet. Nå er det nok, nå har vi nok verktøy.

KN: Det kan godt hende det at på et tidspunkt tenker man at nå har jeg lært det jeg trenger å vite, nå skal jeg bare bruke det istedenfor å måtte lære meg stadig nye ting. Sigrid Undset skriver vel, det er et ganske kjent Undset-sitat, og det lyder omtrent sånn; menneskets hjerter er gjennom tider uforandret. Og det kan godt hende at det er sant, men hjernene forandrer seg. Så selv om jeg kokketerer med at jeg er en dinosaurus i den forstand at jeg ikke er på sosiale medier og ikke klarer å taste mer enn ti tegn i minuttet på telefonen, så merker jeg jo også at hvordan jeg reagerer, hvordan jeg tenker, har forandret seg. Jeg er mer opptatt enn noensinne av å sjekke nyhetene på telefonen. Jeg må se om det er noen som har sendt meg en beskjed, jeg må se om det er noen som har ment noe om noe jeg har sagt eller skrevet. Og jeg blir mer utålmodig, mer rastløs. Det er vanskeligere å lese en lengre tekst, som for eksempel en avisartikkel, på en side, hvor jeg tidligere leste fra toppen og nedover, men hvor jeg nå leser overskriften, og så leser jeg konklusjonen, for å se om jeg liker den. Og hvis jeg liker den, går jeg tilbake til toppen og leser argumentene som fører til den konklusjonen, som jeg allerede har sagt meg enig i.

SS: Jeg har lyst til å høre deg bare veldig kort på noe som jeg har hørt deg i et annet intervju. Du snakket om skriveprosessen, og egentlig skrivehåndverk, som noe som du er veldig bevisst på. Og jeg er en liten wannabe-forfatter selv, jeg syns at skriveprosessen har hos meg vært veldig udisiplinert. Jeg lærte mye av å høre på deg. Så jeg lurer på om du kunne fortelle bare litt om hvordan du jobber med skrivingen din?

KN: Når jeg skriver en roman, så er det ofte noe som jeg har gått og tenkt på i flere år. Så denne boka, «Sannheten» er et produkt av en tanke som dukket opp kanskje for tre eller fire år siden. Og da har det bare blitt liggende som en intensjon. Denne gangen trengte jeg en anledning for å skrive boka, som jeg tror vi skal innom senere, at den inngår i en serie med bøker basert på de ti bud. Jeg skriver to typer romaner. Den ene typen er en nostalgisk form for krimbok, hvor jeg leker med sjanger, men hvor jeg også bruker en del eldre fortellergrep som man kan finne hos Agatha Christie og John Dickson Carr, også prøver jeg å plassere dem inn i en verden som er Norge nå. Og i de bøkene, så er det leken som er poenget. Også har jeg skrevet noen andre bøker som denne, «Sannheten», og en bok som heter «Krig», en som heter «En himmel full av stjerner», som tar for seg et fenomen hvor jeg forsøker å ta et premiss og trekke det så langt som mulig. I «Krig», så handlet det egentlig om Irak-krigen på tidlig 2000-tallet, hvor Norge var med. Men vi var ikke angrepet som nasjon, og det norske folket ble ikke bedt om å hverken ta stilling eller bidra. Vi bare ble med i en krig som var en åpenbart en helt annen type krig enn det Norge hadde opplevd før. Som den mest kjente, andre verdenskrig, hvor Norge var et okkupert land. Så tenkte jeg, okei, hvordan kan jeg sette dette på spissen. Jo, jeg vil lage en fortelling om Norge i krig. Og den krigen må være så usannsynlig som mulig. Så jeg diktet opp en krig mellom Norge og Nederland. Også beskrev jeg forskjellige hendelser som ble brukt av norske myndigheter for å få støtte til en krig mot Nederland. Så det er nok en sånn science fiction-aktig tilnærming. Det er å overdrive noe som finnes nå, ved å lage noe som blir mer av en fabel. Men som er laget for å si noe.

SS: Men noen av de beste bøkene som er blitt skrevet er nettopp den, eller i hvert fall mine favorittbøker, om det er Kafka eller «1984» eller «Animal farm» eller «Brave new world». Det er samfunnstrekk som er tatt ut i det ekstreme, eller fremskrevet, veldig langt og modig. Og det får oss virkelig til å tenke over den dynamikken som vi opplever over alt rundt oss, og som jeg tror vi forholder oss litt sånn som frosker i dette lunkne vannet som blir varmere og varmere. Vi blir kokt uten å vite det selv. 

KN: Det er noen som har sagt det om litteraturen, at litteraturens oppgave er å gjøre det velkjente fremmed, og det fremmede kjent. At den kan utfordre de ideene som vi har hatt så lenge at vi tar den for gitt. Og den kan bringe andre mennesker nærmere, ved at du blir kjent med miljøer og kulturer som du ellers ikke ville møtt. Det er den beste måten å reise på.

SS: Bra. Men du. En av de tingene jeg husker fra det intervjuet, er hvordan du jobber med å finne personligheter. Og den dynamikken som skal bærer ideene i boken. Kanskje du kan anvende det på «Sannheten». Kan du fortelle litt om tanken bak boken? Hvordan gikk du frem for å skaffe persongalleriet?

KN: Tanken bak boka, den kommer fra et veldig spesifikt sted, og det er et foredrag som Douglas Rushkoff holdt, som ligger ute på Youtube. Det er bare en setning i det foredraget hvor han spør "kan vi se for oss et samfunn hvor alle vet alt om alle andre til enhver tid?" Og da tenkte jeg ja, det er en god utfordring til en forfatter. Jeg vil skrive om et sånt samfunn og hvordan vi kommer fra det vi har i dag til det stedet. Så det er et samfunn som går gjennom store forandringer, det er det Norge som jeg har diktet opp i boka. Men fordi at dette er et langt sprang, så for å få folk til å være mer på dette tankeeksperimentet så må jeg forankre det i noe som er kjent. Og da tenkte jeg okei, vi kan ha en hovedperson, og hun skal være mest mulig vanlig, kanskje representativ for leserne. Så det ble Jannike Jensen, og hun er i 40-årene og hun er bibliotekar, altså ansatt i offentlig sektor. Hun er kulturinteressert. Hun spiller fotball på Røa K35, altså kvinner 35 og opp. Hun har to barn, og det er klær på gulvet, litt for mange bøker i huset, og i hagen står en trampoline som ingen hopper på. Som jeg syntes var en fin detalj å ha med. Så rett og slett, jo vanligere hovedpersonen blir, og jo mer lik det jeg tror er en leser, en som vil lese en bok som dette, jo lettere vil det bli for de som leser «Sannheten» å gå med på at samfunnet kan forandre seg på denne måten.

SS: Men Knut, jeg må spørre deg litt om psykologien din i dette her. Fordi jeg må innrømme at når jeg leste boka, så kjente jeg meg såpass mye i hun Jannike, og ikke bare i hvordan hun var da boka startet, men den dynamikken som førte henne fra A til Å i boka, at det var helt nifst! Så hvordan. Kunsten å finne de riktige detaljene, og de riktige tankene?

KN: Der jo en bok som handler om at staten får fullstendig innsyn i alt du bedriver. Først på nett, også senere i hele livet ditt. Både digitalt og etter hvert også fysisk.

SS: Det kommer en chip et sted i 2/3 ut i boken som man får frivillig plikt å ha med seg. 

KN: Ja, ikke sant. Og dette er teknologi som finnes. Det er politikken som vi ikke har enda, heldigvis, antakelig. Men for at menneskene i samfunnet som jeg beskriver skal godta dette her, det er det du spør om, psykologien. Da må man begynne med noe som er lett å være enige om og så bygge det opp. Det er bare en dråpe om gangen, men til slutt så renner vannglasset over. Eller som man sier på engelsk, the straw that broke the camel's back. Og i dette tilfellet handler det om mobbing av barn på digitale medier. Fordi Jannike, hovedpersonen, har en datter som heter Evelyn, og Evelyn har det ikke bra fordi det foregår mobbing av barn. Det skjer via mobilen. Som forelder, når man da ser det at barn ikke har det bra og at det er anonym trakassering som foregår, da ønsker man å stanse dette her med de midler som finnes til rådighet. Og hvis midlene ikke finnes, så forsøker man å skaffe de midlene. Det er en av de tingene som i begynnelsen av boka, hvor det er 2014 i bokas tidslinje, gjør at det blir stemning i landet for å si at nei, du skal ikke lenger kunne være anonym på nett. Alle må kunne identifiseres og spores og stilles til ansvar. Og det tror jeg det er noe som mange vil være enige i. Men så går det jo videre derfra i boka. Men det er psykologien, å bygge det opp fra det som virker rimelig, til det som er åpenbart urimelig, som for eksempel at myndighetene skal ha nøkkelen til huset ditt. De skal ha en kopi av nøkkelen. 

SS: Siste spørsmålet om prosess. Starter du med å skissere dette her ut, også fyller du det på når du skriver? Eller overrasker du deg selv litt underveis?

KN: Det er nok begge deler som skjer. Hvis du ser for deg at du har en skala av forfattere, hvor du har noen som konstruerer hele apparatet på forhånd og bare fargelegger, det er den ene. Også er den andre typen forfatter som sier at de bare går dit karakterene tar dem, de vet ikke hva de skal finne på. Jeg er nok i andre enden av skalaen, jeg er nok en planlegger. Men jeg blir også overrasket. For eksempel så oppdaget jeg underveis at det finnes en sammenheng mellom det nye livet til Jannike. For hun er jo blitt digital flyktning i det boka begynner, også ser hun tilbake på det som har skjedd i løpet av de siste seks årene. Og nå lever hun i skogen på den andre siden av svenskegrensa, og lever av jakt og sanking. Og der har hun skaffet seg noen ferdigheter som hun bruker i sin kamp mot det overdigitaliserte Norge, i slutten av boka. Hva hun gjør der, jeg så det ikke komme. Hva er sammenhengen mellom villsvinjakt og løgndetektor? Jeg var ganske fornøyd da jeg fant frem til det.

SS: Jeg må innrømme at jeg leste boka litt sånn, som jeg dessverre har begynt å gjøre altfor ofte. Det er nettopp derfor jeg begynte å lytte til lydbøker, for det tvinger meg til å følge narrativet. Mannen min ler av meg, for jeg må se slutten ganske tidlig, også bygger jeg meg dit. Da jeg kom til villsvinjakten så var jeg litt lost. Liksom, hvordan? Men kjempekul bok. Jeg har bare lyst til å spørre deg litt om serien. Dette hører til en superkul ide også fra Vigmostad Bjørke. Si litt om serien.

KN: Min redaktør Marius Aronsen som er pådriver. Han er vel også igangsetter for dette. Tanken er at ti forfattere skriver hver din bok, og hver bok er basert på ett av de ti bud. Så det skal bli en dekalog til slutt. Altså, det er bra folk som har laget dekalog før, filmregissøren Kieslowski lagde i sin tid ti filmer basert på de ti bud. Så dette er mye av den samme ideen. Men her er det ti forskjellige hjerner, ti forskjellige kunstneriske sinnelag som tolker et bud hver på sin måte. Og dette er den tredje av ti bøker, og den neste kommer høsten 2021. Så jeg er spent på å lese hva som blir det neste og hvordan andre har gått fram hittil. Så er det mine kolleger Jørgen Brekke og Arne Svingen som har vært de to første, så blir jeg den tredje, så kommer det også noen kvinnelige forfattere etter hvert. Jørgen Brekke skrev en krim, Arne Svingen er vel også i krimlandskap, også har jeg tatt til science fiction. Så får vi se hvordan det går videre.

SS: Og du fikk velge, hvis jeg forsto det riktig så valgte du nummer 8? Du skal ikke lyve?

KN: Ja. Det gjorde jeg. Og det var det budet som passet best sammen med en ide som jeg allerede hadde. Så da fikk jeg jo en anledning til å hente opp denne ideen, og skrive over 200 sider basert på en setning av Douglas Rushkoff. Han har to flotte setninger i det foredraget. Den andre setningen som jeg også syns er verdt å sitere. Da snakker han om sosiale medier og e-post, hvor han sier "denne teknologien har innført et krav om responstid som tidligere var forbeholdt utrykningspersonale". Altså når du får en e-post, en melding, en kommentar, så rykker folk ut. De må svare, må reagere like fort som brannfolk hopper i brannbilen og kjører av sted til der det brenner. Det er nettopp det, det brenner hele tiden.

SS: Ja, og der har jeg apropos dette med å være litt digitalt utdatert. Vi har en diskusjon i gråunderteamet vårt i Lørn om man skal bruke verktøy som for eksempel Slack. Det er sånn hvor du er on hele tiden og du utveksler ideer og tanker, og utrolig effektivt og forferdelig ødeleggende for å tenke en eneste langsiktig tanke. Og ødelegger for evnen til å prioritere Niclas Carr har vi snakket om før, og jeg kommer tilbake til han i forhold til «Sannheten». Men han har skrevet mye om denne her trenden hvor digitale medier dytter oss fra det dype til det brede og det grunne. Han har skrevet en bok som heter «Shallows», og han har skrevet også en artikkel som heter «Is Google making us stupid». Det er liksom, vi vet om alt, men forstår ingenting, er tanken. Vi har ikke hatt tid til å tenke gjennom, vi har ikke hatt tid til å ta noen reelle valg. Valgene blir gjort for oss etter hvert av noe kunstig intelligens. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt... På den ene siden ser jeg at digital teknologi kommer med verdier, med effektiviseringer, som ikke vi kommer til å klare oss uten, særlig når det blir mange gamle også videre. Klimaløsninger. Men hva det gjør med oss mennesker, er jeg veldig mye mer todelt på. Og det er litt det vi går gjennom i «Sannheten» også. 

KN: Ja, det er jo det. Og hvordan dette preger oss. Min oldemor, hun var budeie. Hun jobbet med husdyr. Var alene med dyrene mye av sitt liv. Men hun hadde fri på søndag. Jeg vil heller leve nå enn på noe annet tidspunkt i verdenshistorien, for jeg tror at det er for oss som lever i Norge med de mulighetene vi har de fleste av oss her i landet, så er det sunnere og mer givende og tryggere. Bedre på alle måter. Men en ting vi har mista, det er fritid. Fordi når du kan være påkoblet så vil du være påkoblet. Det er noen gamle ideer, gamle forestillinger om å ha fri som forsvinner. Vi har muligheten, men vi hjernene våre er såpass forandret nå at vi ikke lenger klarer å bruke den muligheten.

SS: To av verdens beste tenkere om algoritmer som lever fortsatt, var professorer som jeg fikk lov til å jobbe med i mitt forrige akademiske liv. Og begge de to har ikke e-post. De nekter, de sier at "jeg må gå i dybden, og jeg kan da ikke bli dratt ut. Jeg kan ikke svare på e-poster". Så hvis du vil nå de, må du først finne ut hvem som er sekretæren, og så må du få sekretæren til å formidle noe fra deg, få et svar, og bearbeide det svaret. Det har fascinert meg. Lenge før Google, så har disse folka løst de problemene som Google ble veldig rike på. Og de skjønner kompleksiteten, de skjønner farten, de skjønner eksponensialiteten. Og de sier at "jeg nekter å være med på det". Som menneske, som tenker. Og du sier friheten, jeg mener at vi begynner å miste refleksjonsevne, fordi vi har blitt ekstremt gode på reaksjonsevne, men dårlige på refleksjonsevne. 

KN: Det er en forfatter, Jonathan Franzen, han lagde en liste over punkter for hvordan man skriver bøker. Ett av dem var at hvis du skriver på en maskin som er tilknyttet internett, så kan du ikke kalle deg forfatter. Først tenkte jeg at dette var da voldsomt, Jonathan Franzen, nå provoserer du meg. Men da jeg roet meg ned så skjønte jeg hva han mente, nemlig at hvis du er på et sted hvor du har gitt deg selv mulighet til å bli distrahert fra det du holder på med, da gir du ikke arbeidet ditt den oppmerksomheten som det må ha hvis det skal bli enestående godt.

SS: Knut. Jeg er helt enig. Og jeg hadde også lyst til å spørre deg om folk rundt deg, familien, kan bli litt sjalu på de personene. For jeg mistenker at du må være litt gift med personene i boka en periode for å få boka klekket ut. Men hvis jeg ikke spør om det, hvis vi bruker de siste ti minuttene på å snakke om «Sannheten». Litt overordnet manus, manus på tre setninger. Hva er det?

KN: Norge går i løpet av seks år fra å være sånn som vi har det nå i 2020 til et overvåkingssamfunn. Det finnes en motstandsbevegelse, og noen velger å flykte fordi de heller vil ha privatliv enn å være trygge. Jeg tror det er handlingen i et nøtteskall.

SS: Og det man må gi opp for å få lov til å ha dette privatlivet sitt i fred, er ganske mange relasjoner, eller nesten hele livet sitt. 

KN: Ja, fordi at i boka splitter dette familier. Fordi det er kanskje noe av det viktigste og det dypeste å ta stilling til, vil du være trygg. Altså frihet til trygghet. Det er en side til i boka, forholdet mellom privat overvåking og offentlig overvåking, hvor den offentlige er for at vi skal være tryggere. Jamfør smittestopp og kamp mot terrorisme og organisert forbrytelse. På den andre siden, den private overvåkingen, som har litt å gjøre med hvordan du blir analysert som nettbruker for å få personlig tilpasset reklame, tilbud om varer og tjenester. Også har jeg også pekt på i boka mulige følger av at det offentlige og det private veves i hverandre. Hva skjer da, for eksempel, når helsetjenester blir privatisert. Det er offentlig ansvar fortsatt for at folk får behandling, men behandlingen foregår i privat regi. Vil ikke da de private ha interesse av å overvåke hvordan folk lever, sånn at man kan vurdere dem for hva de skal kunne forsikre seg for? Forsikre seg mot? Hva slags forsikring skal man kunne ta. Dette er en debatt som foregår i dag, hvor mye bør et forsikringsselskap få vite om deg. Og det er en diskusjon som også går helt inn i det offentlige helsevesenet. Hvis du har valgt å leve usunt, har du da samme krav på behandling som de som har jogget og spiser grønnsaker?

SS: Og dette her tror jeg er noe av det som politikken i de nærmeste ti årene burde handle om. Samtidig, så er det lettere å få folk på barrierene på grunn av ulv eller bompenger, enn på grunn av noen chipper og pasientjournaler. Men som du sier, det dreier seg grunnleggende om vår frihet. Også skal jeg si det noe hvor jeg tenker at vi bør ha masse diskusjoner koblet til denne boka. Fordi dystopien din dreier seg om at her vil staten være en sånn allmektig Orwelliansk Kafka-aktig stat som kan og ser alt, og totalitær makt deluxe. Men samtidig, med stat, med offentlig data, så har vi tross alt en politisk mulighet, en demokratisk mulighet, til å diskutere hvordan dataene skal brukes og hva skal staten kunne gjøre med de dataene. Samtidig, så foregår det på det private, men disse største dataselskaper i verden på andre siden av globen, en tilsvarende datasanking hvor vi veldig frivillig gir fra oss egentlig alt, og de vet om oss mye mer enn det vi innser og de har skaffet seg mye mer data om oss enn det vi også orker å tenke på. Og de kommer til å prøve å påvirke oss, ikke bare for trygghet og antiterrorisme, men også rett og slett god kapitalisme. De tjener penger ved å selge oss tjenester som de og deres partnere tjener mest på. Der er det tjenester innenfor helse og sikkerhet og utdanning og alt mulig. Og det er det jeg mener at vi er litt sånn som frosker, for de dataene har ikke vi noe problem med å gi bort. Smittestopp ville vi ikke gi til norsk stat for å optimalisere samfunnet vårt under pandemien, men samtidig går vi med mobiltelefoner som gir bort gjennomsnitt 70 apper med data om oss til disse her i Silicon Valley og Kina. 

KN: Ja. Jeg har slått av alt jeg fant hos meg, fordi at så redd er jeg for å bli overvåket. Jeg som ikke egentlig har noe å frykte. Men jeg tror det høres veldig riktig ut det du sier. Det finnes selvmotsigelser i dette her. Vi er bekymret for hva noen gjør, men andre former for overvåking, der stiller vi oss helt likegyldige. Det er som jeg leste nå i forbindelse med smittestopp versjon to, at mange av de som protesterte mot den første versjonen, fordi den ikke hadde åpen kildekode, er jo mennesker som aldri ville ha gått inn på den kildekoden for å se hvordan den fungerer og komme med forslag til forbedring. Sånn at man ønsker å ha en prinsipiell holdning, men det er vanskelig å være prinsipiell for det krever at du har oversikt overalt. Men hvem skal eie data? Jeg holder fortsatt på å lese Shoshana Zuboff sin bok om overvåkingskapitalismens tid, og hun beskriver jo data som råvare på linje med skoger og vann. Og i Norge, så vil vi at vann og olje er naturressurser som tilhører alle, og da skal alle nyte godt av det. Mens det vi nå ser, er at når det gjelder data, så havner de i hendene på noen få store selskaper som gjør som de vil med dem, på et ganske uregulert vis. Så hvis noen skal eie dataene våre, så bør det være noen vi kan påvirke, noen som er underlagt demokratiet. 

SS: Knut, vi må avslutte om ikke så lenge, men jeg har lyst til å spørre deg ett sånt dilemma til. Og det er at jeg er fascinert av tanken med at dette utspiller seg i Norge, det landet i verden som kanskje scorer høyest på demokrati, åpenhet og fellesskap. Og jeg syns det er ganske spennende hvordan vi har da, ved å ha ubegrenset tillit til om det er staten eller det offentlige, forspilt tillit mellom mennesker, for til slutt så slutter man å stole på hverandre. Kan ikke du snakke litt om Norge og tillit.

KN: I boka, så gir jo mulighetene for å overvåke... De lar mennesker handle og gjøre ting de ellers ikke ville ha gjort. Hovedpersonen Jannike jobber på bibliotek. Hun får en forespørsel fra Innsynet, som er en blanding av Datatilsynet og Big Brother. I min fremtid, eller i boka, så er datatilsynet blitt til Innsynet, og de driver med overvåking istedenfor å beskytte personlige rettigheter. Etter hvert så får da Jannike tilbud om en jobb i Innsynet. Hun sier ja til det, og en av grunnene til at hun takker ja, er at hun mistenker sin mann for å være utro, og når hun da jobber for overvåkerne, tenker hun, da vil hun klare å ta rede på om mannen har en affære eller ikke. Så det er en måte som dette foregår på. Også er det alt mulig annet. Noe av det som skjer i boka, mye er ganske tøysete. For eksempel en rapper som rapper om at han skøyt en annen rapper i beinet, også siden det er en påstand som er fremsatt i offentligheten, så blir det etterforsket, også viser det seg at nei, han skøyt ikke den andre fyren likevel. Den andre rapperen hadde en skade i beinet, men den hadde han fått da han sto på ski i Hemsedal. Så det blir et enormt krav om at alt skal være etterrettelig, alt skal kunne etterprøves. Så det er to ting i boka, det ene er at alle skal ha innsyn til alt, og det andre er at alt må være sant og kunne bevises. Og ingen skal kunne være anonyme. Beslektede fenomener, men ikke helt det samme.

SS: Siste digresjon fra meg. Jeg prøver å huske hva filmen heter, men jeg husker ikke. Men det dreide seg om et sånn type optimalisert «Brave New World»-aktig samfunn, en relativt ny film, hvor en av de tingene man insisterte på var precision of language. Det er viktig å snakke presist, si nøyaktig hva du mener, barna trenes mot dette og man blir irettesatt når man driver og både snakker litt fluffy, men også når man leser poesi som er notorisk upresist. Det er nettopp upresisjoner som får oss til å tenke. Og det er litt sånn med tillit og synlighet også, at vi mennesker trenger en verden med friksjon og fuzzyness for å kunne svømme gjennom den på en fin måte.

KN: Ja, som det står på sånne oppslag man kan se rundt omkring på sånne shabby chic-plasser; uten litt støv i krokene lever du i et rent helvete. 

SS: Og sånn er det kanskje også med sannhet.

KN: Det kan hende det. Jeg tror vi må sørge for at det finnes plass til litt skurr og litt løyn.

SS: Litt humor.

KN: Litt humor er greit å ha med seg. Jeg ble ganske nysgjerrig på den filmen du nå nevnte. Jeg vet at jeg ikke har sett den, antakelig mange av de som ser dette som kan fortelle oss hva det er.

SS: Men da prøver vi å huske det, skal finne ut av det. Knut, siste fire spørsmål. Korte og personlige. Det første er; hva har du lest i det siste som har virkelig inspirert deg som du kunne gi som en liten inspirasjonsgave videre?

KN: Oi, nå må jeg tenke. Hva har jeg lest som har inspirert meg? Jeg vil jo da nevne Shoshana Zuboff. Det er langt og det er omstendelig-

SS: Og det er mørkt.

KN: Og det er mørkt. Men det er lærerikt og spennende, også står det både på forsiden og baksiden at denne boken er du nødt til å lese. Men jeg skulle ønske den hadde vært en tynnere bok.

SS: God som lyttebok.

KN: Ja. Nei, jeg har lest Vigdis Hjort, apropos at alt må være sant, eller ikke sant. Jeg har lest hennes «Er mor død?» Det var en bok som gjorde inntrykk.

SS: Veldig bra. Vi noterer oss de to, Knut. 

KN: Ellers så har jeg lest mye Batman. 

SS: Okei, veldig bra. Vi tar den senere, for den må jeg kanskje også komme meg borti. Hvem er din personlige rollemodell?

KN: Da må jeg si Tage Danielsson. Svensk komiker, skuespiller, forfatter og debattant som var med å sette preg på Sverige i flere tiår. Han både laget noen av de morsomste tingene jeg vet om, og noen av de klokeste. En ting som Tage Danielsson sa var dette; uten tvivel er man inte riktigt klok.

SS: Nydelig. Tredje spørsmål; hva er din mest positive overraskelse fra korona?

KN: Jeg syns at folk har vært flinke. Jeg syns folk er flinke til å følge de rådene som kommer. Jeg sier ikke det fordi jeg syns det er fint at folk er lydige, men det at vi tar hensyn, det at folk nå holder avstand, vasker hender, bruker sprit, bruker munnbind, går og handler hele døgnet. At man gjør en innsats for at vi skal kunne lette på disse begrensningene snart. Jeg er positivt imponert over folk.

SS: Mange grunner til å være det nå, jeg er helt enig. Og siste spørsmål; hva er din teknikk for å komme deg ut av uføre når du er i sånne håpløst krevende perioder, hva bruker du for å motivere deg?

KN: Nå er jeg så privilegert at jeg ikke har så mange håpløse perioder. Men hvis jeg er nedfor, så er det mange ting som fungerer. Mennesker er bra, at man kan på en måte forholde seg til mennesker. Nå kan man ikke være så mange i et rom, men det trenger man ikke heller for å ha det hyggelig med noen eller være sosial, for øvrig. Gå tur og zombiefilmer. Det syns jeg er både avslappende og oppkvikkende.

SS: Zombiefilmer. Ja, at det kan bli verre?

KN: Nettopp, for å minne oss om at det kunne vært verre.

SS: Knut Nærum, jeg husker at det er mange som fikk lyst til å lese «Sannheten». Det er en fantastisk bok. Tusen takk for at du var med oss i denne lærerike og inspirerende samtalen.

KN: Takk for praten, Silvija!

 Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet lørn.university.

 

Read full transcript

Hva er det viktigste du ønsker å formidle med boken?

At det er skremmende lett å si ja til å gi fra seg retten til privatliv og personvern.

 

Hvorfor måtte du skrive denne boken, nå?

Jeg hadde hatt ideen siden 2018, basert på en setning av Douglas Rushkoff, så da jeg ble utfordret til å skrive en bok basert på ett av De ti bud, var det åttende – “Du skal ikke tale usant om din neste” – en god knagg.

 

Hva er det sentrale dilemmaet her for deg?

Om det er mulig å oppdage et vippepunkt før man har passert det.

 

Hva har du ombestemt deg om?

Jeg er mer usikker på smitteappene nå enn jeg var i april.

 

Gi oss dine 3 favoritteksempler fra boka?

Eksempler på at tematikken settes på spissen? I så fall:

1) Datatilsynet blir til Innsynet.

2) Det offentlige og det private nyter begge godt av innsyn og krav om absolutt ærlighet. Det offentlige for å skape trygghet, det private for å selge varer og tjenester.

3) Krav om sannhet gjør det umulig å dikte basert på eget liv – fra nå av skriver du enten reportasje eller eventyr.

 

Hva vil du at vi skal huske fra boken, om det er en ting?

At vi skal passe oss litt.

 

Velg et kort favorittsitat fra boken.

“Det fins ikke noe deg. Det fins bare det du gjør.”

 

Ditt neste bokprosjekt?

I 2020 kommer Likbilen, en tegneserieroman om et postapokalyptisk samfunn hvor menneskelik er blitt grønn energi, tegnet av Karstein Volle.

 

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Hva tror du ville skjedd med samfunnet vi lever i hvis staten hadde vedtatt at de skulle ha fullstendig innsyn i livet ditt, både privat og på nett? 

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
SME

This is what you will learn:

Litteratur 

Politikk 

Samfunnsendring 

Privat overvåkning 

Da jeg var 17 år ville jeg bli bibliotekar. Jeg tenkte at det er fineste et menneske kan være er å formidle litteratur til andre. Derfra begynte jeg å både tegne og skrive.

- Knut Nærum

Recommended literature:

1984, Vidunderlige ny verden, Nullingen av Paul Abel, This Perfect Day, Minority Report.  

This is Sannheten

Fullt innsyn. Total åpenhet. Bare sannhet. Det er jo for vår egen sikkerhet. Eller ...? Jannike var rimelig lykkelig. Hun var gift med Stefan, hadde to barn og trivdes som bibliotekar. Så gikk myndighetene stadig sterkere inn for mer åpenhet i samfunnet - ingen skulle ha hemmeligheter, ingen skulle kunne bedrive anonym hets. Alt som ble ytret, måtte kunne etterprøves. Dette var vel fint, tenkte Jannike og støttet opp. Hun begynte til og med å jobbe i selve Innsynet, som overvåket alt og alle. Nå er hun flyktning i de svenske skogene, der eksilnordmenn lever av villsvin og bær. Hva gikk galt i søkingen etter sannhet? Knut Nærum har skrevet en fabulerende fortelling om hvordan vår nære framtid kan se ut hvis vi gir fra oss muligheten til å holde noe for oss selv.