<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: HEALTHTECH

#0922: Intensivsykepleie

Gjest: Paula Marie Elisabeth Lykke

Leder of NSFLIS


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Paula Marie Elisabeth Lykke som er leder i Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Intensivsykepleiere (NSFLIS). Hun snakker om hva intensivmedisin er, hva  den tradisjonelle rollen til en intensivsykepleier er, og hva fremtidsrollen til en intensivsykepleier vil bli. De diskuterer hvordan pandemien har endret intensivmedisinen, og hvordan man kan være teknologioptimist i intensivavdelingen. Teknologien kan bli en hemsko hvis den er feil introdusert eller feil anvendt, men den kan også være livreddende, om brukt riktig.

Full transcript

Med Paula Marie Elisabeth Lykke og Silvija Seres

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

SS: Hei, og velkommen til Lørn og NSF i serien "Hva har vi lært fra korona". Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Paula Lykke, som er leder i NSF LIS, og Paula, du skal få lov til å selv oversette det fantastiske akronymet deres.

PL: Ja, det er jo sånn at vi er en faggruppe i NSF, og i vedtektene så står det at vi alltid må ha med NSF i navnet vårt. Og NSF LIS er Norsk Sykepleieforbund, landsgruppen av intensivsykepleiere. Så det er et veldig langt navn. Men til daglig kaller vi oss bare faggruppen for intensivsykepleiere, litt lettere å huske.

SS: Intensivsykepleiere er det vi fokuserer på. Kjempekult, også lurer jeg på om dere sånn bak lukkede dører av og til sier NS LIS?

PL: Ja, noen gjør det. Men da blir man veldig fort retta på.

SS: Bra. Jeg skal bare si noen få ord om selve samtalen vår, sånn at folk kan fokusere på de riktige tingene, også setter vi i gang. Så denne samtalen er med i serien som Lørn gjør sammen med Norsk Sykepleierforbund om læringer fra korona, vi prøver å pakketere dem litt mens de enda er varme slik at vi kan gjenbruke dem. Vi bruker det også som en sånn fin anledning til å gi et helhetlig overblikk over hvordan NSF har vært aktive, hyperaktive egentlig, gjennom en av de mest helsekrevende perioder i vår historie, og setter lys på dere som egentlig får hele samfunnet til å stå på beina i den grad de står på beina nå i det hele tatt. Også skal vår samtale dreie seg om intensivsykepleiere på tre plan. Det første er egentlig en generell forståelse av hva er intensivsykepleier og intensivmedisin, og hva er den tradisjonelle rollen til en intensivsykepleier, og hva er den fremtidsrollen til en intensivsykepleier sånn som dere ser det. Så skal vi snakke litt om korona har endret noe for dere, og hva er det man eventuelt skal ha klart rigget ved neste pandemi. Også skal vi snakke til slutt om hvor kan man være teknologioptimist relatert til faget ditt og deres. For i en del områder, så blir teknologien kanskje mer en hemsko, hvis den er feil produsert og feil anvendt, og andre områder så kan den være livreddende. Så spørsmålet er hvor er det det virkelig er nyttig, sånn at vi teknologer blir litt flinkere til å spørre våre brukere om hva de egentlig trenger, før vi prakker på teknologi på dem, da. Høres det greit ut?

PL: Det høres veldig greit ut.

SS: Veldig bra, da starter vi med det vanlige første spørsmålet; hvem er Paula Marie Elisabeth, og hvorfor digger hun jobben sin?

PL: Jeg heter som sagt Paula, og jeg identifiserer meg veldig sterkt som sykepleier. Jeg vurderte egentlig aldri noe annet yrke. Ferdig utdannet i 97, også i år 2000 begynte jeg å jobbe på en intensivavdeling, og da kjente jeg at nå er jeg hjemme, det er dette jeg vil holde på med. Også tok jeg videreutdanning og ble intensivsykepleier. jeg identifiserer meg nesten alltid som sykepleier, om det er som privat, både hobbyen min og jobben min.

SS: Du liker det ekstreme, tror jeg? Du er også isbader på privaten?

PL: Ja, det stemmer. Jeg liker ytterpunktene. Jeg syns alt der imellom er litt kjedelig. 

SS: Men du må forklare meg dette med isbading. Jeg har en søster som av og til kaster seg, ikke i isvann, da, men hun kan bade i type ti grader og sier at det er så forfriskende, og det forstår jeg ikke. Hva er greia?

PL: Greia er jo at man får en enorm boost av endorfiner som kroppen, altså kroppens egen morfin, i etterkant. Det er som å trene. Så det er lavthengende frukt for å trene, da. Jeg vet ikke, men det er veldig deilig å komme ut i det vannet, og man får en sånn tilstedeværelse, du får det kalde vannet som pakker kroppen din godt sammen, også kommer du opp også blir du veldig raskt varm og veldig sånn skarp i hodet, føler jeg, da.

SS: Nå gjorde du en god reklame for isbading. Det kan hende flere av oss prøver. Veldig bra. Og da snakker vi om intensivsykepleier. Vi har sett TV-serier og vi har sett nå, kanskje særlig gjennom korona, litt bilder fra intensiven. Hva gjør en intensivsykepleier?

PL: Vi jobber jo sammen i et team med både leger og andre på en intensivavdeling, for å redde liv. Det er egentlig det korte svaret på det. Utfører organstøttende behandling, sånn som type respirator, ikke sant. Når man trenger en respirator, så er det fordi lungene på ett eller annet plan svikter. Så det er egentlig det, vi ivaretar hele pasienten i en akuttfase, enten om det er skade eller sykdom.

SS: Jeg kan alt for lite medisin, innser jeg. Men hvis jeg spør deg et skikkelig dummy-spørsmål. Jeg har tenkt på sånne ordentlige kriser med kirurgi, men det er kanskje andre type sykepleiere? Eller er dere også ved kirurgi?

PL: Nei, altså, kirurgi, da har du operasjon og anestesi som står innenfor den operasjonsdøren, der står anestesisykepleierne og operasjonssykepleierne og ivaretar de pasientene som skal opereres. Og noen ganger trenger man jo operasjon fordi det har vært en ulykke eller på grunn av sykdom, men det kan også være at man skal rette opp ting. Også kommer man ofte inn og møter en intensivsykepleier etter en operasjon, eller hvis en operasjon ikke har gått så bra, at man trenger å holdes sovende videre etter en alvorlig operasjon. Så vi jobber tett med alle de andre spesialsykepleierne på sykehuset. Vi har veldig mange skjæringspunkter inne på sykehuset, ikke sant, så vi henter og leverer pasienter på operasjonsavdelingen. Akuttsykepleierne kommer opp med de syke pasientene, opp på intensiv, så vi jobber jo veldig tett på sykehuset, alle vi som er spesialsykepleiere. 

SS: Så det du må lære oss, er hva er det som en intensivavdeling er? Hva er intensivmedisin? Da forstår jeg deg sånn sett at dette er veldig tverrfaglig, det kan komme folk på grunn av sviktende lunger, sviktende hjerte, sviktende hva som helst, og dere er de som passer på at de skal holde seg i livet, da, inntil de blir bedre?

PL: Det stemmer. Vi holder de i livet, om det bare er noen få dager eller måneder. Og da driver vi med hele tiden organstøttende behandling, og det er også medisiner for å holde blodtrykket oppe. Veldig mange mister evnen til å holde blodtrykket høyt nok, sånn at man skal få nok oksygen til hjernen også videre, for eksempel. Så vi driver med en sånn tuning av både veske inn og ut, og medisiner, antibiotika, dialyse, respirator, nedkjøling av hjertestanspasienter. Så det er ordentlig high-tech-jobbing, medisinsk-teknisk utstyr kan være så mye rundt pasientene at man ikke ser selve pasienten i sengen, tidvis, nesten.

SS: Og det er her kanskje man også ser forskjell på et land med godt utviklet og rikt helsevesen versus for eksempel det lander jeg kommer fra. Dette er ganske dyrt utstyr, også.

PL: Ja. Det er dyrt og veldig avansert utstyr, og det har jo gjort at intensivmedisin har blitt veldig mye mer avansert i løpet av kort tid. I fra den gangen da jeg var ferdig utdannet i tidlig 2000 og frem til nå, så har det gått stormskritt. Respiratorene er mye bedre, mye bedre med sprøytepumper, dialysemaskiner har blitt mye bedre. Så den teknologiske utviklingen har jo vært enorm. Og det er krevende også for de som jobber på avdelingen.

SS: Vi kommer tilbake til livslang læring, tenker jeg. Men jeg har lyst til å spørre deg. Du sier at du følte at du kom hjem da du begynte å jobbe på en intensivavdeling. Hvorfor det? Hva er det som er så meningsfullt, da?

PL: De gangene det går bra. De gangene vi klarer å redde et liv. Men også de gangene hvor det har vært en verdig avslutning på et liv, hvor det ikke er mer å gjøre. 

SS: Omsorg i det ekstreme, da. 

PL: Det er omsorg i det ekstreme, og det er utfordrende på det medisinske nivået, på det relasjonelle, pasientene er ofte sovende, så det er de pårørende som er også vår pasient. Om det er en mor til et barn eller en ektefelle. Så vi har jo hele familier som pasienter, i tillegg til de som ligger i sengen. Og det er veldig.., en fin måte å jobbe på, og veldig utfordrende. Og jeg liker jo det som er utfordrende, og livreddende, selvfølgelig. 

SS: Men du jobber da nå på heltid som leder i faggruppa deres. Eller i hva heter det, i gruppen i NSF. Og en av oppgavene dine der er å være en slags fagpolitisk rådgiver, da. Om hva er faget i dag, og hva kan det bli i morgen. Og da har jeg lyst til å spørre deg generelt. En av de temaene som kommer opp og opp igjen, det er på en måte behovet for videreutvikling av alle medlemmer, både av å spre kunnskapen sånn som den er i dag bedre, men også for å videreutvikle læringsmuligheter. En annen ting er at selve faget, selve oppgaveglidningen treffer gruppa deres, med om det er teknologi eller med bedre diagnostikk. Det er en del oppgaver som tidligere var forbeholdt leger, som vi ser at vi nå med fordel kanskje kan utøves av sykepleiere. Jeg har bare lyst til å spørre deg, hvor ser du at faget går for de som skal bli intensivsykepleiere i dag for å jobbe med dette om ti år?

PL: Det var et vanskelig spørsmål. Vi ser jo at teknologi utgjør en større og større del av hverdagen vår på avdelingen, men det å klare å behandle pasienter både i en høyteknologisk hverdag med verdighet er jo kjempeviktig. Tenker jeg. Men hvilken vei det kommer til å gå, jeg tror ikke det kommer til å være så annerledes. De pasientene vi ser er fortsatt like syke og i like stort behov av behandling, men hvilken vei det kommer til å gå. Jeg tror det kommer til å være stort sett det samme, for organstøttende behandling, vi vet hva som virker og har gjort det i mange år, så det er mer fintuning av det vi har. Jeg tror ikke vi kan komme på noe nytt eller ny teknologi, for eksempel. 

SS: Men kanskje nettopp det å se det mennesket under alt det maskineriet, og klare å koble sammen alle de. Jeg mistenker at det er så mange datapunkter og lese etterhvert, at det er omtrent som en sånn rakettutskytningssenter i en sånn intensivavdeling, sånn at det å klare å se helheten.

PL: Ja, det å se helheten. Vi har gått fra å skrive papirrapporter til å få MetaVision og disse som gjør at vi slipper å stå og lese av kurven på respiratoren og medisiner også videre. Men det vi skulle ønsket oss, er kanskje en mer samhandling mellom de forskjellige teknologiske nyvinningene vi har fått. Sånn at ikke de forskjellige maskinene ikke snakker sammen. Det er en utfordring. Det er sånn om en pilot skulle styrt flere fly samtidig, synkront. Pasienten er det viktigste og så behandlingen synkroniseres; blodtrykk, respirasjon, ernæring og omsorg.

SS: Dette er kjempeviktig innovasjonstanker, tenker jeg, Paula. Fordi jeg tror at de maskinene lages sikkert av forskjellige aktører som har brukt mange tiår på å perfeksjonere akkurat den type støttemaskin. Også er det noen som må lage en plattform som binder de sammen, og klarer å krysse korrelasjoner og vite at nå, når disse to maskinene viser den type utvikling, da er det på tide å pipe og lyse rødt, da. 

PL: Ja, jeg tenker det hadde vært veldig fint hvis noen kom på den type plattform hvor alle medisinskteknologisk utstyr kunne snakke sammen. Den som finner ut av det, den tror jeg har lagt gullegget. Det har vi ikke sett enda.

SS: Ballen er herved kastet til teknologene som i større grad burde nettopp høre på hva dere, som den sentrale brukeren, trenger. For jeg tror at vi teknologer har vært litt for flinke til å lage det vi syns ser kult ut, uten å forankre det nok hos de som faktisk skal leve med og av det vi lager. Så jeg håper på veldig mye mer input fra sykepleiere, i forhold til den teknologien som skal endre deres jobb og skape nye muligheter. 

PL: Ja. Det skal bli spennende å se hvem som klarer å komme opp med en god plan, men alle er hjertelig velkomne inn på våre fagkonferansen og våre fagdager og prate med oss. Vi har mange gode tanker, spesielt de intensivsykepleiere som står bedside og ser hverdagen. Nå er det to år siden jeg har vært på en intensivavdeling, så jeg føler meg litt langt unna faget akkurat nå, og det syns jeg har vært veldig vanskelig med korona. Å ikke stå bedside, og ikke kunne være der sammen med pasientene. Det har vært kjempevanskelig. Men det har vært veldig utfordrende å være leder også, i faggruppen.

SS: Og da, Paula, lurer jeg på om hvordan har korona påvirket jobben deres? Og hva er det viktigste vi kan lære av den pandemien vi har, relatert til intensivsykepleier?

PL: Det viktigste vi har lært, er hvor viktig det er å ha beredskap. Og ha tilstrekkelig intensivsykepleiere, selvfølgelig. Men viktigheten av intensivmedisin og beredskap, og når jeg sier beredskap så tenker jeg også på andre type ting, smittevernsutstyr, medisiner og at vi har et visst nivå av selvforsynthet, ikke sant. At vi kan strekke strikken når man kommer inn en krise. De krisene vi har trent på tidligere, har vært litt mer kortvarige kriser som har et start- og sluttpunkt, på en måte, en bilulykke, en stor bussulykke også videre. Da vet man noe om når det begynner og ca, når det slutter, men dette er en sånn pågående krise over lang tid, og hvordan skal man være forbereder til neste gang. For dette er første gangen, det er ikke siste gangen. Så det tenker jeg, det er noe av det viktigste vi har lært, hvordan vi skal ha beredskap i Norge og på hvilket nivå. 

SS: Jeg tenker også at du har i hvert fall jobbet som intensivsykepleier, om du ikke ledet gruppen under 22. juli. Og jeg tenker på det som en av de største krisene som dere måtte lose oss gjennom. Men den er veldig forskjellig, fordi det var ett stort antall ekstremt akutte pasienter som dere fikk, og da var spørsmålet hvordan man klarer å oppskalere seg selv nok for en uke eller to, eller på en måte den perioden man må gjennom. Mens nå er det en enda større gruppe pasienter, og veldig mye lenger tid. Så hva kan man lære fra. Er det noen spesiell type rigg som vi trenger for terroristangrep, og er det en annen type rigg vi trenger for pandemier? Det er de to type krisene som dere må redde oss fra, da, i fremtiden igjen. 

PL: Jeg skjønner hva du spør om. Men ikke sant, det vi ser med koronapasientene er jo at bi har sett disse pasientene før. Pasientene er ikke nye, og jeg tror ikke pasientene ville være nye heller ved et terrorangrep for eksempel. Så det gjelder at vi kan jobben vår og at vi har mulighet til å eskalere på et visst plan. Det at vi stoppet elektiv kirurgi, altså planlagt kirurgi, og kan oppjustere. Jeg tenker det trekkspillet, det er så viktig at du finner gode måter for å fortsette den type trekkspilløsninger hvor anestesi kommer inn og jobber sammen med intensivsykepleiere inne på intensivavdelingen, for de kan en god del om noe av jobben vår. Så de kan være støttespillere, og operasjonssykepleiere kommer og hjelper alle som skal inn og ut av avdelingene, av- og påkledning. For det vi har sett, er at veldig mange blir smittet for eksempel ved avkledning. Så den menneskelige faktoren er kjempeviktig, og det er den vi må klare å opp- og nedjustere ved sånne typer akutte hendelser. Og jeg skulle ønske at vi hadde en teknologi som gjorde at vi var skikkelig godt forberedt, at vi hadde roboter som kunne hjelpe oss, men det har vi jo! Vi har respiratorer og alt dette som hjelper oss og redder liv, og som redder mange flere liv nå enn for bare få år siden. Men nå tror jeg at jeg snakket meg bort.

SS: Neida, den ideen med trekkspillet syns jeg er kjempeinteressant, og da er vel egentlig spørsmålet mitt. I disse her peak-situasjonene, da, om det er terror eller pandemi eller en naturkatastrofe, som også kan treffe oss. Finnes det løsninger fremover som gjør at vi kan spre, altså, la intensivavdelingen renne utover breddene sine, ikke sant, til andre deler av sykehus? Går det an å lage en mobil rigg som gjør at vi kan plutselig åpne et par intensivplasser i alle sykehjem, og ha noen som jobber der som klarer å håndtere dette her på en sånn midlertidig måte, eller er dette her såpass ekstrem teknologi, ekstrem kunnskap, at det kan ikke gjøres?

PL: Jeg er nok redd for at det siste er svaret. Fordi at det kan være livsfarlig å sette noen som ikke har kunnskaper om intensivmedisin. Nå sier jeg mye respirator fordi det er det mange kjenner, det er jo noe som skyver luft inn i lungene på pasienten. Hvis du ikke er klar over hvor stor skade du kan gjøre med en respirator, så kan du ikke sette hvem som helst til å passe på og håndtere det. 

SS: Fordi du kan sprenge?

PL: Ja, du kan ødelegge lungene, ikke sant, og da har du ikke lunger mer. Det trenger vi jo alle sammen til å puste. Det handler også om prioriteringer. For det har også en kostnad, hvis vi skal snakke om det. Så er det sånn at det er ikke alle som lar seg redde med intensivmedisin, eller medisinsykepleie. For det er noen ganger det er sånn at det ikke står om å redde livet. Men absolutt et visst trekkspill hvor man ser hvordan man kan bruke anestesi, intensiv, operasjon, akutt, og de spesialsykepleierne man har på et sykehus, for å oppskalere, og at vi er primet på hvordan vi skal gjøre dette, at vi har en sånn ferdig plan som man kan rulle ut ved en stor katastrofe. Jeg tenker, hadde Sverige hatt et mobilt team, som du snakker om, så hadde de flyttet det direkte ned til Stockholm nå, for der trenger de det. Der er jo intensivkapasiteten helt sprengt. 

SS: Og det dreier seg da om å ha en sånn kunnskapspakke. En av de tingen som jeg ser, er at mange blir omdisponert. Mange sykepleiere måtte slutte å jobbe med det de jobbet med, og begynte å jobbe med andre ting, Men det er ikke så enkelt å omdisponere sykepleiere inn i en intensivavdeling, men det er andre avlastningsroller som de kan ta på seg. 

PL: Ja, og at man er forberedt på hvordan man kan gjøre det på en god måte for å faktisk redde liv, og uten å skade noen, ikke sant. Også handler det om å ivareta de som faktisk jobber, som skal stå og jobbe med dette. For det å stå og jobbe med liv og død kan være traumatisk, og det ser man også med covid-19, at det er mange som får PTSD av de opplevelsene de har inne på intensiv, for det er såpass sterke opplevelser. Så jeg tror nok at man skal være litt på vakt med å slippe hvem som helst til og gi for store oppgaver. Hvis du ikke kan mestre noe, ikke sant. mestringsfølelse er jo kjempeviktig. Og den følelsen av å ikke ha mestret noe, den kan være ødeleggende. Og vi har for få sykepleiere, så vi trenger ikke å ødelegge flere enn nødvendig, skal jeg til å si.

SS: Men hører jeg deg riktig at vi trenger flere intensivsykepleiere?

PL: Ja, og det har jo Høie gått med på, at vi skal få 100 nye utdanningsstillinger. Sånn som vi ligger an nå, så kommer Norge sannsynligvis til å få utdannet 270 nye intensivsykepleiere i løpet at neste år eller året etter. Og det trenger vi. Vi har vært for få intensivsykepleiere i lang tid, og vi har varslet om det. Men så har ikke beredskap og intensivmedisin vært en prioritet i Helsenorge. Du vet, hvis man har noen man ikke tror jobber veldig hardt. Nå ser vi, det var den beredskapen vi trengte. Det har vi lært, vi trenger et minimum av kapasitet for å kunne omskalere. 

SS: Dette er vår forsikring mot katastrofer, rett og slett, og det å overleve katastrofer. Men Paula, jeg har lyst til å spørre, hva slags etterutdanning er det. Eller folk som har en bachelor i sykepleie, er det ettårig, toårig. Hvordan fungerer det?

PL: Sånn som det er per nå, så må man ha relevant erfaring i to år, jobbet et sted som du kan relatere til faget, sånn at du har fersk kunnskap i forhold til sykepleie. Også er det ett og et halvt til to år videreutdanning, eller en master, da. Vi ser jo helst at alle tar en master. Så det tar jo lang tid for å få de ferdig utdannet intensivsykepleiere. Så det er ikke en quick fix.

SS: Kan jeg spørre deg, fra ditt personlige ståsted, hvordan fant du tiden til å ta en sånn master ved siden av jobb?

PL: Nei, det er derfor vi har utdanningsstillinger i Helsenorge. Så de fleste av oss har fått utdanningen betalt av sykehuset. 

SS: Så man går på utdanning på heltid?

PL: Ja, man går på utdanning på heltid. Også tar man betalt-

SS: Så bra!

PL: Ja, det er veldig bra. Men vi har vært for få av oss som har fått de stillingene. Vi har ikke vært prioritert. Så nå håper vi at det er mange nok som får den type utdanningsstilling.

SS: Veldig bra. Okei. I korona, så har vi hørt ordet respirator veldig mye, også har vi også hørt at det var noen sånne minirespiratorer som vi har hatt veldig store håp til, også er jeg litt usikker på hvor det gikk. Kan ikke du bare lære meg litte grann om litt sånn feltutstyr som også kan brukes i kriser, hva funker og hva funker ikke?

PL: Sånn som de nødrespiratorene, de fungerer på friske lunger. Hvis du skal inn og operere et kne, og ikke har noen andre sykdommer, så kan de kanskje bruke den respiratoren. Men når du har veldig syke lunger, så trenger du en respirator som justerer lufttrykk inn og oksygen, hvor mye oksygen trenger du. Vanligvis så puster vi bare 21%, men disse covid-pasientene får opptil 100% oksygen, altså rent oksygen rett inn i lungene, for å få nok oksygen. Så de nødrespiratorene kan man bruke på friske mennesker, ikke på syke. Da trenger vi avansert teknologi som ivaretar den alvorlige tilstanden lungene er i. 

SS: Kan ikke du lære meg bittelitt om lunger? Dette var utrolig interessant. Jeg skjønte at det er ett eller annet covid gjør veldig skummelt med lungene, men når det er noen som har en sånn lungesvikt på grunn av korona, etter fem dager i en sånn god respirator, kan det hende at kroppen da har blitt sterk nok til å kunne begynne å reparere lunger, eller hvordan fungerer det?

PL: Altså, de covid-lungene ligner veldig mye på sånne RDS-lunger. De blir tykke og stive og harde. Vanligvis så er lungene veldig elastiske. Du kan tenke deg en drueklase med ferske, fine druer. Også puster man lett og fint og alt fungerer. Men syke lunger, med covid-19, de blir harde og stive, og en del av de druene klapper sammen. Det er vanskelig å få luft inn der. Hvis du ikke får luft der, så får du heller ikke oksygen ut i blodet. Også spør du om de i løpet av fem dager kan bli friske. Både ja og nei. Kanskje de kan bli friske nok til at du kan ta ut tuben, at du slipper respiratoren. Men da har du også kanskje mistet en del av den muskulaturen som gjør at du selv klarer å puste. For når du ligger på respirator, så får du dyttet luften inn. Vanligvis så trekker du jo luften inn. Så da er det andre problemer som dukker opp igjen, ikke sant. Det er det som er problemet med hele intensivsettingen, at vi redder noe, men vi ødelegger også noe, for du har ingen egen muskelbruk. Du ligger i en seng. Så der trenger du også en rehabilitering for de syke lungene, RDS-lungene, men også fra selve sykeleiet. Som du kanskje kan kjenne på, hvis du har vært syk med influensa i noen dager, så kan du kjenne at når du står opp fra senga etter to-tre dager, så er du helt tappet. Da kan du tenke det hvordan det er i en intensivsetting. Så det er et langt rehabiliteringsforløp etter intensiv. Man sender ikke pasienter hjem rett fra intensivavdelingen. Ikke så ofte, hvert fall. 

SS: Nei. Så fra en sånn pen drueklase til en sånn rosinklase. Også må man bygge den, og kroppen bygger den ut igjen, eller hvordan får man tilbake elastisiteten når viruset er bekjempet?

PL: Ja, de har vel sett at en del har både 30-40% redusert lungekapasitet, og da må man på rehabilitering og trene opp lungene igjen. Og forhåpentligvis så er man tilbake til 100% lungekapasitet med helt friske lunger. Det gjenstår å se om man får tilbake den lungekapasiteten. Det kan jo ta noen år, kanskje. Ett år, to år. Det har vi sett på andre intensivpasienter, at det tar lang tid med tilheling etter en intensivbehandling. 

SS: Okei. Men Paula, vi har snakket for så vidt også om fagutvikling og teknologi. Og det jeg hørte deg si, hva du er mest optimistisk om i forhold til nysatsningen, nyutvikling, du snakket om en sånn helhetlig plattform som kobler sammen alt maskineriet.

PL: Ja, og sammen med softwaren. Vi har jo overvåkningsutstyr som ikke snakker sammen. Jeg kunne ønske vi fikk en sånn helhetlig, fin intensivsetting hvor alt bare snakket sammen. Det tror jeg er drømmen for mange intensivsykepleiere.

SS: Et slags dashboard, en god visualisering av hvordan ting henger sammen. Og så aldri glemme at det er egentlig menneskene som tolker alle disse tallene og grafene som er den viktigste innovasjonen her, da.

PL: Absolutt. Så kompetanse er viktig sammen med teknologi.

SS: Ja. Du, mot slutten så pleier jeg å spørre fire personlige spørsmål. De er korte, og de er ment til å gi inspirasjon videre til våre lyttere. Og det første er om du kunne anbefalt noe lesestoff eller noe du har sett, det kan være en serie på Netflix eller en barnebok for den saks skyld, ett eller annet som har gjort inntrykk på deg som vi kan bla i?

PL: Jeg syns jo den Kohts bok er en av de beste bøkene jeg har lest i år. Hvordan hun har taklet, og hun har jo vært intensivpasient. Og hvordan kun har taklet det og mange andre utfordringer hun har hatt i livet sitt. Så den syns jeg absolutt er en alvorlig bok, men som også lokker frem latter. 

SS: Ja. Den skal vi lese. Også lurer jeg på om du har en rollemodell. Når jeg bruker ordet rollemodell tror folk at det må være noen som man har en liten statue av hjemme, men jeg bare tenker, er det en eller annen person som du bruker som inspirasjon, kanskje spesielt faglig?

PL: Da er det bare en, det er mammaen min.

SS: Også sykepleier?

PL: Ja. Sykepleielærer. Så kjedelig var det.

SS: Nei, det var så fint. Jeg har personlig begynt å bruke mamma og pappa mye mer i akkurat den settingen, og jeg lurer på om det er litt tegn på at man endelig er voksen.

PL: Hehe, ja! Det er kanskje det.

SS: Også lurer jeg på, hva var din mest positive overraskelse fra korona?

PL: Oi. Den mest positive overraskelsen. Det syns jeg er vanskelig å trekke frem, for vi er jo ikke kommet ut av det enda. Men det mest positive må jo være at det er anerkjennelse i forhold til det at vi har sagt at vi er for få intensivsykepleiere, og det er satt søkelys på nå. Det er kanskje den mest positive overraskelsen. 

SS: Det er interessant, da, for jeg tror du har vært tettere inn på de skikkelig kritisk syke i korona enn de fleste andre. Og veldig mange har liksom snakket om mer tid med familien og sånt, men jeg tror at dere har sett den virkelig tjukke enden av…

PL: Ja, også har vi jo 19 lokalgrupper, så jeg hører jo hva som foregår rundt omkring i landet, i de forskjellige fylkene. Og at det er så stor forskjell fra Oslo og ut i de andre byene, i forhold til smittevern og type smittevernutstyr man bruker. Vi mangler en del steder i Norge hvor vikarene som pleier å komme fra Danmark og Sverige ikke kommer lenger. Det gjør jo noe med hvor mye man må jobbe ekstra. Så jeg syns det har vært veldig utfordrende å høre om det, og ta det innover meg.

SS: Og siste spørsmål, Paula, er hva slags teknikk bruker du, eller triks, for å motivere deg selv til å jobbe videre fra det som er vanskelige prosjekter, problemstillinger, eller bare vanskelig tid?

PL: Akkurat nå så føler jeg at det er litt sånn ett skritt om gangen. Og nå begynner vi å nærme oss å se at det kommer kanskje en vaksine, og det tror jeg hjelper på for mange. Så vi kan se en slutt på det. Men det er klart at vi i Norge har vært kjempeheldige på alle mulige måter, mer enn andre land, hvis vi ser til Belgia og Sverige også videre. Ja.

SS: Jeg tror det også, og kanskje huske på de områdene hvor man faktisk har vært litt heldig. Og akkurat det du sier, ett steg om gangen, men det finnes et slags håp om at det blir normalt en gang igjen, det er utrolig viktig, de månedene som kommer. For nå er vi slitne alle sammen, og dere antakelig mer enn noen andre i dette landet. Så ja. Men Paula Lykke, tusen takk for utrolig inspirerende og lærerik samtale.

PL: Takk skal du ha.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet lørn.university.

 

 

 

Read full transcript

Hvem er du, personlig og faglig? 
Intensivsykepleier mor, kjæreste og venninne. 

Hva er det viktigste du har lært av Covid-krisen? 
Beredskap er viktig, og samarbeid øker gjennomføringskraften, for eksempel anestesi og operasjon og at ledere er de viktige.

Hva er essensen av det du gjør på jobben?   
Fagpolitisk påvirkning(informasjon fra grasrota) og medlems arbeide, på avdeling redde liv, som jeg ikke gjør akkurat nå.

Hvorfor er oppdraget ditt spennende? 
100 nye utdanningsstillinger, det nytter å strategisk for faget.

Hvilke muligheter ser du? 
Få en norm/retningslinje som sikrer intensivkapasitet og kompetanse. 

Hvilke utfordringer ser du? 
Norges økonomi fremover- og de ressurser HF får til å drive sykehus fremover- sparing, hva sparer man på kompetanse og beredskap fordi det er ikke inntektsgivende- hele forløpet er sykepleie viktig for på alle plan forebyggende- behandlende funksjon. Fall, munnhelse, ernæring, vaksine, hygiene etc. 

Norges unike posisjon og muligheter – felleskap (åpenhet og tillit) eller fokus (på hva)? 
Solidaritet/ går i takt- rikt land, gode muligheter, men for å være et rkt land, oppleves ikke slik verken på lønn, faglige muligheter, julebord(betaler selv), drift- økonomi-HR, oppleves ikke som om vi er verdensledende- men vår kompetanse er høyere enn i andre europeiske land- for eksempel kongress i utlandet. 

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre lytterne våre med?   
Forskjellen by og distrikt?  

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg? 
Press på de som står i tjenestene det at vi har bedt om å utdanne flere intensivsykepleiere- har allerede stått på jobbet flere dager, flyttet og eller fått utsatt ferie, utsatt for smitterisiko, vikarer etc- må be mine kollegaer om å IGJEN gjøre en ekstra innstas- uten å få noen form for kompensasjon, de nye studentene må ikke føle at de er til belastning, deltid og heltid for eksempel intensivsykepleier saksøkt for å kreve heltid.  

Dine viktigste prosjekter siste året?
Utdanningsstillinger, få kompetanse knyttet til HPR nummer jfr. Jordmødre, og en "standard for intensivmedisin". 

Hvordan riggere dere for fremtiden, fra kort til lang sikt?
Sykepleiere? Intensivsykepleiere? Faggruppen? 

Kan bærekrafts brukes som vekstmotor?
Ja ved å forvalte det man har av kompetanse største utgiften på en avdeling er de ansatte.

 

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Teknologien har de siste årene hatt enorme framskritt innen intensivbehandling. Men hvorfor kan man ikke bruke mobile team ved behov?  

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
PUBLIC SECTOR

This is what you will learn:

Respiratorer
Prioriteringer
Intensivavdelingen
Covid pandemien

Det er ikke alle som kan reddes med intensivsykepleie, for det er ikke alltid livet står til å redde. 

- Paula Marie Elisabeth Lykke

Recommended literature:

Kohts bok, eller

Hvis døden har tatt noe fra deg så gi det tilbake skrevet av Naja Marie Aidt

This is NSFLIS

Norsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Intensivsykepleiere (NSFLIS) er en faggruppe for sykepleiere med videreutdanning eller mastergrad i intensivsykepleie.