<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: HEALTHTECH

#0923: Å ivareta pasienten

Gjest: Therese Jenssen Finjarn

Leder of Anestesisykepleierne NSF


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Therese Jenssen Finjarn, som er leder for anestesisykepleierne i NSF. Hun forteller oss hva  anestesifaget er, og hva en anestesisykepleier gjør. Hun forklarer at anestesisykepleiere har en selvstendig funksjon ved behov for narkose, i smertelindring og ved behov for akutt behandling. Finjarn mener at det er, i møte med fremtidens helseutfordringer, viktig at anestesisykepleiere har kompetanse på masternivå, fordi det er og blir viktig med nytenkning, kritisk refleksjon over hvorfor man gjør som man gjør, og evne til faglig argumentasjon.

 

Full transcript

Med Silvija Seres og Therese Jenssen Finjarn

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

SS: Hei, og velkommen til Lørn i samarbeid med NSF i serien om hva vi har lært fra korona. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Therese Jenssen Finjarn, som er leder for anestesisykepleierne ved NSF, og ellers anestesisykepleier på Bærum sykehus, velkommen.

TF: Takk skal du ha.

SS: Therese, jeg skal bare si veldig kort litt om selve podcasten, og litt om hva folk skal prøve å lære fra denne samtalen. Våre Lørn-podcaster er ment til å være en sånn uformell, vennlig læring, hvor jeg får lov til å snakke med en eller annen ekspert, sånn som deg, i en halvtimes tid, og prøver å lære meg så mye jeg bare kan om det du kan. Og dette gjør vi da i en serie med Norsk Sykepleierforbund, hvor vi skal prøve å samle ny kunnskap fra korona mens den enda er varm, sånn at vi kan gjenbruke den ved neste pandemi. Og i denne samtalen, så håper jeg at folk kan fokusere på tre ting. Det første er hva er anestesifaget, og hva gjør en anestesisykepleier? Det andre spørsmålet er hvordan har korona endret dette her, og hva kan vi bruke av den nye læringen til å eventuelt institusjonalisere den i våre prosesser? Og det tredje, er hva er Therese som anestesisykepleier mest optimistisk på når det gjelder fremtid, og hvordan utvikler faget seg fremover, hvor ser du de største mulighetene. Høres det greit ut?

TF: Høres fint ut.

SS: Veldig bra. Da setter vi i gang, og første spørsmål er alltid; hvem er Therese og hvorfor digger hun jobben sin?

TF: Ja. Jeg er altså trebarnsmamma, bor i Bærum og jobber på Bærum sykehus som anestesisykepleier. Har vært anestesisykepleier i over ti år, og elsker anestesisykepleiejobben. Anestesisykepleiere, de får jo et ganske kort og intenst møte med pasientene, de henter jo pasientene inn til operasjon, også skal vi trygge dem og passe på at de sover godt og har det bra og er smertelindret under operasjonen, eventuelt så kan de få spinalbedøvelse eller blokader, altså bare lamme deler av kroppen, sånn at de kan bli operert. Og da ligger man våken under operasjonen, og da er vi selskapsdamer samtidig som vi jobber. Da er det et veldig høyteknologisk miljø å passe på at de faktisk tåler den bedøvelsen de får.

SS: Litt det bildet jeg fikk i hodet mitt er litt sånn geisha med veldig spisse sprøyter, hehe.

TF: Ja, vi jobber jo veldig høyteknologisk, og har pasienter som skal opereres og får sterke medisiner og som på en måte både påvirker blodtrykk og puls og respirasjon, så vi skal jo passe på at det går bra, samtidig som vi skal passe på pasientene. Både at de har det bra og at de føler at det er greit å komme til oss og være hos oss på operasjonsstua. Men også at vi faktisk fysisk ser at de tåler selve operasjonen, og den bedøvelsen vi utsetter de for, for at de skal kunne gjennomføre en operasjon. Sånn at det er jo kjempespennende, og det er mye rutinearbeid. Det er mange planlagte operasjoner som vi gjør, men i tillegg så har anestesisykepleierne en akuttfunksjon, fordi hovedutdanningen vår... Utdanningen går på å redde liv og holde liv i folk, så vi er veldig gode på luftveier, og vi er veldig gode på sirkulasjon. Så det å være med på å passe på pasienter som blir akutt kritisk syke... Så de sykepleierne som jobber i sykehus, de har en funksjon inn mot det at akutte som foregår i sykehus med hjertestans, traumer, akutt kritisk syke pasienter. Da er vi en del av det teamet som passer på pasientene, og ellers så er det jo vanlig for anestesisykepleiere også å ha jobb både i fly, helikopter, på oljerigger, og andre steder hvor en akutt kritisk kompetanse kan komme til nytte.

SS: Forsvaret ikke minst?

TF: Forsvaret, ambulanse.

SS: Men Therese, to spørsmål relatert til det vi snakket om nå. Hvorfor elsker du faget ditt? Hva er det ved anestesi som appellerer til nettopp deg? Og også hvorfor elsker du vervet ditt?

TF: Ja... Faget, det elsker jeg fordi at du får jo utfordret deg selv hver eneste dag. Altså, det er på en måte mye rutinearbeid, men du må hele tiden ligge foran og ha en plan B i tilfelle, man vet på en måte aldri når det smeller til. Så man må alltid ha en plan B. Også er det det møtet med pasienter som er kjempegivende. For du møter jo pasienter som er veldig nervøse og engstelige, eller som faktisk gleder seg til operasjon, og du får de veldig korte møtene. På kort tid må du komme litt innenfor og bli litt dus med de pasientene du skal passe på sånn at de føler seg trygge. Og det er kjempeutfordrende. For det er klart det at jeg møter jo mange forskjellige typer. Det er alle mennesketyper som kommer innom operasjonsavdelingen, og da skal du jo på en måte finne et punkt å møte alle de på. Og når man får til det, det er kjempgøy. Også er det et fag som er kjempeutfordrende med mange ting som skjer, og det kan være faglig utfordrende, og det er det som gjør det gøy å være med i faggruppa og, å være faggruppeleder. Fordi de faglige utfordringene, og får lov til å være med å snakke om de, og møte andre som elsker dette faget på samme måte som meg, det er jo litt av den muligheten faggruppelederjobben og -vervet gir, samtidig som man jobber overordnet med faget på nasjonalt nivå og internasjonalt nivå. Og det er kjempegivende. 

SS: Du, fag under veldig sterk utvikling kommer vi tilbake til. Hvis vi går tilbake til Therese et lite øyeblikk. Det som jeg forstår da, er at... Jeg tenker at når vi skal inn i en eller annen kritisk operasjon, uansett operasjon egentlig, så er dette her en av de mest kritiske, mest intense øyeblikkene vi har i livene våre. Og det å være en slags terapeut da... Det å berolige folk og sørge for at de føler seg trygge, det er en side av jobben deres som jeg ikke har tenkt så mye på, men det er jo en kjempegivende og krevende side av det dere må kunne. 

TF: Både givende og krevende. Og kjempegøy når du på en måte opplever at dette her fikk jeg kjempebra til i dag, og klare å få pasienter til å slappe av og tenke at dette var faktisk en grei opplevelse. Å oppleve at å komme til operasjon og gi fra seg ansvar for livet sitt til noen andre, det er rett og slett det man må gjøre når man skal til en operasjon. Man skal sove mens andre jobber med kroppen din, og det er jo ingen andre situasjoner man gjør det i. Så det er utfordrende for pasientene, og det er utfordrende for oss som møter de i de situasjonene, og også få til det og bli bra. 

SS: Nå skal jeg fortelle deg om den ene gangen i mitt liv hvor jeg hadde sånn full anestesi. Og skulle inn i operasjon, og husker at jeg talte ned fra 99. Jeg tror jeg kom til 92 eller 94 eller, jeg husker ikke, men det gikk så fort. Også var det helt sjokkerende hvor utrolig presist det var. At jeg våknet omtrent på minuttet da de sa omtrent at jeg skulle våkne. Også, jeg har fått fire barn siden, og jeg husket at jeg ganske mange ganger drømte at det hadde vært så deilig å få det der en gang til. Så jeg fikk den totale avslapningssøvnen som jeg fikk mens jeg lå flått ut av anestesien. Så det fungerer sjokkerende presist.

TF: Det gjør det. Vi har veldig gode medikamenter de siste 10-20 årene, også har vi fått veldig spot on medikamenter som vi kan dosere veldig spesifikt og individuelt. Men alle trenger jo på en måte hver sin dose, så det er også litt av jobben, det å finne ut hvor mye trenger denne pasienten, hvor mye er akkurat passe for at det skal bli en god anestesi. Så det er jo litt av jobben vår, å stå og lage og finne akkurat riktig dose til hver enkelt pasient. Og alle er forskjellige.

SS: Om jeg spør deg bare om etterutdanningen som gjør at man blir en anestesisykepleier, hvordan fungerer det?

TF: For å bli det, så må du ha minimum to års klinisk erfaring, og det bør være relevant erfaring. Fordi at det er en veldig bratt lærekurve på anestesiavdelingen. Vi snakker litt om at når du kommer inn i en operasjonsavdeling, og det tror jeg gjelder operasjonssykepleiere også, når de begynner i sin jobb er det ingen som har vært inne i operasjonsavdelingen før, alt er nytt. Noe er rent, noe er urent. Vi forholder oss til pasient og sider og hvor du får lov til å gå og ta på en helt annen måte enn det man gjør andre steder. Sånn at vi snakker litt om at det å komme inn i en operasjonsavdeling, det første du lærer deg er å gå i tresko på nytt. De treskoene du har gått i mange år, det er helt nytt, og det er helt annerledes det vi driver med. Sånn at det å ha relevant klinisk erfaring og ha noen sånne ting som ligger inne, det er veldig lurt. Også er det en videreutdanning. Det har vært er høyskolebasert videreutdanning siden år 2000, og nå siden 2012 så kom den første masterutdanningen, og nå fra høsten av så tilbyr alle de 13 utdanningsstedene som har anestesisykepleie masterutdanning. Og masterutdanning tenker vi er veldig klokt. Det kommer en ny retningslinje for hvordan anestesisykepleie skal være, ny nasjonal retningslinje for hvordan utdanningen skal være. Og den er lagt på masternivå, og det tror jeg er veldig viktig, fordi at masternivået, det lærer studentene og da de kommende anestesisykepleierne å se kritisk på eget arbeid og også muligheten til å vurdere forskning. Sånn at det gir på en måte enhver anestesisykepleier muligheten til å være med å utvikle faget. Og det trenger vi, fordi det er mye nytt som skjer hele tiden.

SS: Det siste du snakker om er noe som er et sånt gjentakende tema i... Ikke master, altså, men behovet for å kunne komme med innspill, tilbakemeldinger, på både ny forskning og nye resultater, men også i forhold til ny teknologi. Noe av det som jeg opplever som teknolog, er at vi er veldig flinke til å komme opp med kule, nye duppeditter eller nye kjemiske løsninger i farmasi også videre. Og i medisin, da, nye behandlinger sikkert. Men at vi teknologer er ikke flinke nok til å forankre, og til å brukerteste på riktig måte, sånn at vi prakker litt våre løsninger på folk, og dette her er noe som vi så veldig sterke sideeffekter av for eksempel i velferdstjenester. Istedenfor å finne ut hva folk egentlig trenger og hvordan det kommer fra de som jobber med dette her hver dag, så lærer vi om det ett eller to eller tre år etter at produktet er ute i markedet. Så det å integrere det i produktutvikling og i forskning også, tror jeg er utrolig nyttig måte å videreutvikle faget på, om det er medisin, teknologi eller farmasi. 

TF: Og det tror jeg gleder begge veier. Jeg tror det er kjempeviktig at vi som sykepleiere og spesialsykepleiere er tydelige på hva er det vi tenker at vi trenger for å utføre og vi enda bedre tjenester. Hva er det som ville ha lettet arbeidsdagen, hvilke ting er det som gjør det enda bedre. Men så er det jo sånn at vi samarbeider jo både nasjonalt og internasjonalt, og det skjer jo mye. Du snakket om farmakologi og det man får, altså forståelsen av at man kan bruke andre medikamenter som har vært kjent over lang tid, til å gi endra bedre anestesier. Vi har jo mye smertepasienter, og de er vanskelige å smertelindre per operativt, altså under og etter en operasjon, med vanlige opiater som vi har kjent i mange år. Og nå er det en strøm av det å bruke xylocain eller lidocaine som er et godt, gammelt, kjent medikament, og bruke det under operasjon, som er egentlig et lokalbedøvelsesmiddel. Hvis man gir det inn i blodårene til folk, akkurat som vi gjør med de andre anestesimedikamentene, og kanskje sammen med ketanest som er et annet opoidmedikament, men ikke ekte morfinstoff, men gir noe av den samme følelsen. Hvis man gir de medikamentene sammen til smertepasienter, så har de mye bedre smertelindring under og etter operasjonen. Så det er jo masse som skjer hele tiden. Det går jo på de farmakokinetiske løsningene som finnes der ute, da. Også er det jo andre teknologiske løsninger også som kommer. Anestesiapparatene våre har jo hatt en enorm utvikling. Overvåkingsmulighetene våre, både i forhold til søvn og i forhold til nevromuskulær funksjon per operativt har jo endret seg ganske kraftig i løpet av de årene jeg har holdt på med anestesi. 

SS: Her er det flere ord du må oversette for oss. Hva er anestesimaskinene deres? Jeg tenker at det er liksom ett eller annet som stikker et sted og drypper inn, men det er tydelig vis noe ganske mye mer enn det. 

TF: Når du legges i en narkose, så er det sånn at da tar vi fra deg muligheten til å puste. Så det er jo liksom.., vi gir rett og slett en så stor dose med medisiner at man slutter å puste. Så mye av jobben vår er da å puste for pasientene. så da får man denne masken over munnen, sånn at vi kan puste for dere først, men så kan vi jo legge ned enten et rør ned i luftrøret eller en sånn maske som bare ligger nede i svelget som beskytter luftveiene og som gjør at vi kan dytte luft ned i lungene til pasienten istedenfor. Og i mange år så sto man og håndventilerte og hadde en liten sånn bag, en liten sånn ballong som man sto og klemte på. Men det gjør jo at den ene hånden din alltid er opptatt når du skal klemme 10-12 ganger i minuttet. For det er så ofte vi vanligvis puster. Så vi prøver å holde normalrespirasjonen, da. Mens nå har vi da fått anestesiapparater. Det kom for ganske mange år siden. Men de anestesiapparatene har blitt klokere og klokere og lurere og lurer, og får flere og flere funksjoner, sånn at man kan herme etter det respirasjonsmønsteret man vanligvis har, og puste sånn at man gir trykk og hvor mye oksygen man gir og hvordan man blander med romluft. Også har vi også på anestesiapparatene, og det ligner veldig på en respirator som også intensivpasienter har. De anestesiapparatene har i tillegg, det er en funksjon hvor vi kan gi anestesigass. Og anestesigasser er ofte litt sånn toksiske for himmelen og miljøet, sånn at anestesiapparatene våre er laget sånn at man gjenbruker luften. Vanligvis så puster du og jeg kanskje 4,5 liter i minuttet, mens på et anestesiapparat kan de putte kanskje en halvliter med luft i minuttet, også gjenbruker man gassen sånn at man slipper ut mindre gass i miljøet. Og at det blir bedre miljøprofil rett og slett på anestesiene som gjennomføres. Og det er klart at en liten anestesi spiller ikke så stor rolle, men det gjennomføres anestesier i hele verden, så det er et viktig bidrag til miljøet, at anestesigassene ikke slippes ut i fritt monn, og at man bruker veldig mye mindre, da. 

SS: Jeg må spørre deg, Therese. Dette er sikkert et dumt spørsmål, men jeg har en sånn anestesipustemaske på, også får jeg gass gjennom den masken. Men når jeg puster ut, da er det et lukket... Jeg bare tenker, det kan ikke slippe ut i operasjonssalen, for da ligger snart hele gjengen og sover?

TF: Nei, det er et lukket system. Uansett så er det et lukket system, og da går ut-luften din ut, og da puster du. Og det du egentlig ikke har bruk for i den luften du puster ut, det er jo CO2, som er liksom restgassen. Og den går gjennom en liten kalkbeholder på anestesiapparetet. Og når Co2 går gjennom kalk, så omgjøres CO2-en til å brytes ned til varme og til fuktighet, til H2O, altså vann. Så da er det med på å fukte systemet når du puster. Så det har man jo bruk for. Vanligvis når du puster, så fuktes luftet gjennom hele svelget og hele øvre luftveier, mens når vi har puttet ned pusterør i halsen, så omgår vi hele pustesystemt, sånn at da utnytter vi og har faktisk bruk for den fukten og varmen som produseres av CO2. Så da gjenbruker vi det inn i anestesiapparatet. Så det er mange gode grunner til å bruke et anestesiapparat med en sånn sirkel som gjenbruker luften. Men de fleste anestesier i Norge i dag, de begynner jo ikke med gass. De fleste begynner med mest sannsynlig det middelet du fikk, hvor du kjente at dette var godt og hyggelig og sånn. Det gjenkjenner jeg når du snakker om det som propofol, som er det middelet Michael Jackson tok litt for mye av og koste seg med. Det er et anestesimiddel vi bruker i ganske stor grad, og som litte grann gjør det avslappet og føler at dette var greit, også litt mer så sover du. Og enda litt mer så er du i dyp narkose. Så det er en av de midlene vi bruker for å passe på at folk har det bra, da. 

SS: Jeg må innrømme at jeg har ikke noen gang brukt kjemikalier eller medikamenter for å slappe av, noe verre enn et glass vin. Men i dette tilfellet... Livet er så fullt av store og små bekymringer, og den der totale avslapningen, det var en sjelden glede.

TF: Ja. Det gir jo gode arbeidsforhold til kirurgen, sant, det at pasienten slapper helt av i alle muskler og er helt avslappet. Så var vi innom dette med nevromuskulær overvåkning, og det hender jo også at vi må ha enda mer avslapning. Det er en del av musklene som strammer seg blant annet når man... Man svir jo blodårer med strøm sånn at det ikke skal være småblødninger underveis, og hvis man svir blodårer og kommer borti muskulatur så kan den stramme seg. Så for å unngå det, så gir vi også nevromuskulære midler som slår ut all muskelaktivitet. Og for å passe på at pasienten er dypt nok under operasjon, så overvåker vi det med nevromuskulær overvåkning. Også passer vi også på at vi får reversert det medikamentet før pasienten våkner, sånn at du ikke ligger og ikke klarer å puste når du våkner, for det er jo veldig uheldig. Sånn vil vi ikke ha det.

SS: Men kan du lære meg litt om etter at man har våknet fra om det er narkose eller forskjellige nivåer av anestesi som ikke jeg kan nok om. Altså, det er jo mye arrvev som skal da vokse, og det gjør vondt. Og da er det vanlig smertelindring man tar, eller er det også en del av anestesi, postanestesi, eller hvordan tenker man på det?

TF: Nei, litt av jobben vår er å planlegge for postoperativ smertelindring etterpå også. Og enhver skade, enten om du sparker tåa borti et skap eller om du skjærer deg i fingeren med et lite papirkutt, så svir det og blir rødt, hovent, varmt og vondt. Det er ofte de skadene du får. Og det er egentlig akkurat det samme som skjer med en gang du skjærer i en pasient og lager et operasjonssår. Da begynner en sånn... En inflammatorisk suppe kaller våre smertesykepleiere det. Dette er jo veldig avanserte prosesser, og masse som foregår. Men for å dempe den inflammatoriske suppen... Det er jo heldig at hvis du skar deg i fingeren som gammelt jegerfolk at du fikk vondt og at du holdt den fingeren i ro til det grodde. Men nå er det jo ikke sånn at hvis du er operert i magen, så vet vi at det å komme seg opp og komme i gang og bruke kroppen, puste med lungene, klare å spise normalt sånn at magen og alt kommer i gang igjen normalt etter operasjon, det er veldig mye heldigere enn å bli liggende helt i ro. Så for å dempe den inflammatoriske suppen så bygger man opp smertelindringen. Og da bygger man opp vanligvis med paracetamol. Det vet man at virker på den inflammatoriske suppen. Det er et medikament de fleste også er kjent med å ha hjemme i skapet, også bygger vi gjerne videre opp med NSAIDs, som er type Ibux eller ibuxlignende medikamenter som også demper den inflammatoriske suppen og er med på å holde den nede. Også får man jo ofte lokalbedøvelse av operatør i selve det området hvor det er operert, sånn at da kan ikke nervene sende beskjed om at dette er smertefullt, da ligger nervene og bare bader i lokalbedøvelse og klarer ikke å sende beskjed til hodet om at dette gjør vondt. Ellers så kan man også få blokader på bein. Altså, hvis man opereres i hånden kan man få litt oppi håndleddet eller ned mot håndleddet, så gir man blokader til nervene der, sånn at beskjeden om at det er smertefullt og vondt ikke kommer fra. Det opplever mange av de som opereres i håndleddet nå, at de får bedøvelse i skulderen her og hele armen blir slått ut det første døgnet. Da har man rett og slett lammet de nervene som ligger oppi her, sånn at de nervene som er i håndleddet og der man opererte, de får ikke gitt beskjed til hodet om at det gjør vondt. Også bygger man videre smertelindring på toppen av det med eventuelt opoider ofte. Og det er et stort fag også. Det er jo sånn at anestesisykepleiere jobber jo tett sammen med anestesileger, sånn at det er de som ordinerer medikamentene, også er det vi som peroperativ gir de under at det er ordinert til denne pasienten, at den skal ha for eksempel intravenøs anestesi, så gir vi tilhørende medikamenter. Eller man gir gass tilhørende medikamenter, eller det kan vøre en spinalbedøvelse, og da gir vi også tilhørende medikamenter, også fortsetter dette, og når vi overlater pasientene til postoperativt, så fortsetter de å jobbe videre med de tingene vi har, eller putter på eller hjelper til å tilpasse videre. Også kommer de videre på sengepost, og da er det sykepleierne på sengepost som passer på at smertelindringen er god nok og at pasienten får det de trenger, og hvis ikke så gjør de videre smertelindring i samarbeid med kirurgene eller med anestesilegene, hvis det er nødvendig. Før pasienten sendes hjem.

SS: Men du. Hvordan har korona endret hverdagen til en anestesisykepleier? Hva er de største endringene?

TF: De største endringene... Vi må jo være forsiktige da, både når vi tar imot akutt kritisk syke pasienter, så er det flere av de som kommer inn i akuttmottaket hvor det er full oppkledning med smittefrakker og hette og munnbind og visir og hele pakka. Når vi ikke vet om de er smittet eller ikke, så blir det mye påkledning. Også er det jo også når de skal inn på operasjon, så er det jo akkurat sånn at en innledning til anestesi, da får du sånn aerosoldannende prosedyrer, kaller vi det, det er rett og slett at vi er jo oppe i luftveiene til pasienten, og det er der faren for smitte er aller størst. Vi har fått beskjed om å holde oss, ikke hoste ut, men i albuekroken, bruke munnbind. Men vi står jo midt oppi de luftveiene, og man vet at i første minuttene etter innlegging av en anestesi og det å holde maske, det at pasientens respirasjon er midt oppi ansiktet ditt, det gir smittefare. Så det er ekstra mye å passe på for oss når vi innleder en anestesi. Og det er klart at det er krevende når du står inne på en smittestue, for da krever det ekstra personale, for da må du ha noen andre som serverer deg utenfra. Alt det jeg tar på, det blir jo på en måte ansett som infisert, så jeg kan liksom ikke ta hånden ned i den vanlige skuffen jeg har, da må jeg av med hansker for så å gå ned og på med hansker. Så det krever litt ekstra planlegging. Og mye utstyr. 

SS: Hadde det vært mer effektivt å tvinge eller kreve testing av kommende operasjonspasienter, la oss to uker hver 3. dag før operasjon, sånn at man var rimelig sikker på at ikke de er smittet?

TF: Nei, vi krever faktisk ikke testing av operasjonspasientene nå. Det er egenmelding på en måte, på at du er frisk. Også testes de som man er usikre på, altså de som kommer inn som Ø-hjelpspasienter, de testes. 

SS: Hva betyr Ø-hjelp? Øyeblikkelig? 

TF: Øyeblikkelig hjelp. Hvis du kommer inn med en tarmslyng, for eksempel, så må du jo opereres med en gang, eller en blindtarmbetennelse må ofte opereres under ganske kort tidsrom. Og det var veldig stor hjelp til oss da vi fikk de hurtigtastene, de som går unna på veldig mye kortere tid, en time eller to, fremfor å måtte vente 6-8, kanskje 10 timer, kanskje et døgn, før vi vikk svar. Så det å ha fått hurtigtastene hjelper veldig, så hender det også at vi får noen som er positive og allikevel må opereres. Men da kan vi jo forberede oss på det. 

SS: Du, jeg lurer på, hvis vi går videre i forhold til utvikling av faget ditt, hva tenker du er de største og viktigste utviklingsmulighetene?

TF: Det er det... Det skjer jo så mye nytt på den fronten. Jeg trodde jo det da jeg begynte i anestesifaget, at dette kunne ikke bli noe særlig mye bedre. Også har det i løpet av de siste tiårene endret seg mange ganger, og vi har fått mange nye medikamenter som vi bruker i mye større grad. Anestesiapparatene våre har blitt bedre, de er blitt enda klokere og vi kan stille inn på en måte andre ting, og de anestesiapparatene tenker litt for oss, sånn at det er jo utrolig mye som skjer hele tiden. Jeg tror vi har mye å gjøre på smertelindringsbiten. Det med å se på hvordan vi kan ivareta pasientene, og at færre skal få smerter postoperativt og vedvarende smerter. Så der er det mye å gjøre. Vi har en god del igjen på å møte pasientene i forkant og gi bedre informasjon i forkant. Og det å ha et sånt type møte som du og jeg har nå, det å kunne faktisk få lov til å møte anestesipersonalet før. I gamledager ble folk lagt inn på sykehus, og da gikk anestesipersonalet ofte en visittrunde kvelden før, sånn at alle fikk hilse på anestesisykepleier eller anestesilege og spørre om det de lurer på og kanskje gruer seg til. Og også for vår del, å oppdage om det er noen spesielle utfordringer vi skal ta hensyn til. Bare det luftveiene til en pasient, det å få sett luftveiene til en pasient er veldig nyttig for anestesipersonalet. Og da ser vi på om du på en måte har lite gap eller om du har tenner som er løse eller om du har veldig liten hake eller det er ting som kan gjøre det utfordrende å passe på luftveiene dine, så det er nyttig for oss. Å få til en sånn type preoperativ visitt, sånn som du og jeg har nå, å kunne snakke litt sammen på en måte, det hadde vært nyttig. Og det vet jeg har faktisk vært pushet frem nå i disse koronatider. Ved Tønsberg sykehus er de i gang med det, å få til sånne nettmøter preoperativ. For nå ligger jo ikke pasientene inne legger. Så første møte er jo ofte operasjonsdagen. Også er det noen pasienter som krever mer forberedelse fordi de er sykere og har mange tilleggssykdommer, men de har en sånn prepoliklinisk time. Men det å få til det for flere pasienter, det tror jeg hadde vært fint for alle parter. 

SS: Kjemisk, da? Du sier at det har skjedd veldig mye på medikamentfronten. Er det noe mer man kan gjøre, eller har vi liksom funnet ut av det som kan...

TF: Nei, altså, det var jo det da. Jeg trodde jo at vi var på toppen for ti år siden, så viser det seg at det er jo masse annet man kan gjøre. Og vi vet, dette med bruk av blokader, ved å sette lokalbedøvelse i lemmer sånn at du lammer et helt lem sånn at det er slått ut på en måte i et døgn, det viser seg å være veldig effektivt. Det å bruke ultralyd har jo kommet inn som en god del av hverdagen både for anestesileger som er ofte de som setter disse blokadene, men det gjøres jo også av sykepleiere. Og det tror jeg er noe vi skal videreutvikle. Det å.., skal vi se. Hva var det jeg tenkte på... Ikke bare blokadene og sånt, men...

SS: Grunnen til at jeg også er litt sånn nysgjerrig, og dette er litt science fiction, da. Men man tror at man etterhvert kommer til å kunne kanskje... Og det innebærer sikkert noen chipper i kroppen som ikke vi har enda, men at vi kommer til å kunne påvirke direkte gjennom ting som kan også dosere medisin eller påvirke noen nevrale signaler. Er det liksom... Ser du på det som ren science fiction, eller kommer vi dit, hva tror du?

TF: Ja, hva skal man tro. Jeg tenkte på det her om dagen, om det hadde liksom gått an å få til.., det vi gjør når vi puster for pasientene, er å dytte ned luften. Og vanligvis når du puster, så anstrenger jo diafragma seg sånn at du trekker inn pusten. Og det er en ganske stor forskjell. Så hvis man kunne fått til det, men hvem vet hva man faktisk kan få til. Det vet jeg ikke. Men det er jo... Det begynner å bli såpass avansert at jeg vet ikke. Men det å lære allerede av de tingene vi har, utnytte det enda bedre til den enkelte pasientgruppen, det er jo vår utfordring her i Norge. Og kanskje i Vesten. Men det er jo faktisk sånn at i den store verden av 7 milliarder mennesker, så er det altså bare, så mangler 5 milliarder mennesker tilgang både på kirurgi, men også anestesi. Og anestesi følger helt hånd i hånd med kirurgi. Du kan altså ikke operere folk uten å ha noen form for anestesi. Og selv de enkleste og eldste formene våre for anestesi er jo godt nok, på en måte. 

SS: Bedre enn ingenting.

TF: Ja, det er bedre enn ingenting. Sånn at det forskes jo selvfølgelig på de store tingene man kan gjøre annerledes, men hvor langt man kommer, ja, nei, det må fuglene vite, altså.

SS: Det er et veldig spennende poeng du har her, at man kan gå enda mer i dybden for oss som har disse rike helsesystemene, men kanskje like viktig for verden som helhet at man går i bredden og sørger for at det blir rimelige behandlinger tilgjengelige for alle, da.

TF: Ja, det er faktisk kjempeviktig. Man må se på dette også i et verdensperspektiv, og det at man faktisk sørger for at det er tilgang på de medikamentene som er enkle for u-land å bruke eller utviklingsland, da, som ikke har samme tilgangen som det vi har, det er viktig. Men den store utfordringen er jo ikke nødvendigvis medikamenter, men det er jo personalet. Og kompetanse. Og det kan vi jo si, det er det jo i Norge og. Kompetanse er jo en kjempestor utfordring for oss, men i verdenssammenheng så har vi jo det veldig bra. 

SS: Det er viktig å tenke litt på det og. Du, Therese, mot slutten så pleier jeg å spørre om fire korte personlige spørsmål. Mest for å bli enda litt bedre kjent med deg. Og det første er om du kunne anbefale oss noe å lese eller se på. Det kan godt være noe på Netflix eller noe som har inspirert deg som kan også inspirere oss?

TF: Ja... Altså, jeg er jo litt sånn fagnerd, og det jeg har lest som jeg syns har vært mest inspirerende, sånn faglig sett for meg, den høsten her, det er å lese HF, altså Helseforetaket, sin utviklingsplan frem til 2035. De har nemlig lagt regionale utviklingsplaner for alle religionene, også har alle helseforetakene laget sine utviklingsplaner. Og i alle de så står det mye om kompetanse og hva man tenker om hvordan helsevesenet skal være i 2035. Og der tenker jeg at det vil jeg oppfordre alle til å lese. For det tror jeg gir inspirasjon til å tenke at ja, her skal jeg jaggu meg være med å bidra. Det man kan få til... Og du snakker liksom om disse teknologiene og å få det til å tilpasses oss og passe inn i hverdagen, men også at vi er tydelige på hva er det jeg kan bidra med, hvilken ide har jeg for at vi skal faktisk klare å oppnå de målene som står beskrevet i disse helseforetakene sine planer? Fordi at det er helt klart det at mye av de utfordringene vi har, de må løses... Det er jo hos oss, som står pasientnært, det er vi som må være med å løse utfordringene. Så det har faktisk gitt meg litt inspirasjon, og tenkte at dette skal vi gjøre, dette kan vi få til, her er det noen muligheter.

SS: Og da kan folk finne disse HF-planene på i hvert fall intranettet til de helseforetakene de hører til?

TF: Ja, det kan de. De ligger faktisk både på intranett og på internett. For det skal være allment og kunne leses av alle.

SS: Spennende. Jeg vet ikke om jeg skal love at jeg skal lese dem, men kanskje burde jeg snakke med noen som kan guide meg litt gjennom hva som står der. 

TF: Det er masse interessant.

SS: Også lurer jeg på om du har en person som inspirerer deg, om ikke vi nødvendigvis kaller det en rollemodell, men noen som du har tenkt på noen ganger i hvert fall, når du har tenkt at nå må jeg finne ut av hva jeg gjør videre?

TF: Jeg har mange som inspirerer meg, fordi at i det faget mitt, så er det altså så mye flinke folk. Både som driver med doktorgradsarbeid og som er forbilder, og klinikere som er flinke med pasienter... Så jeg tror liksom ikke at jeg kan si det at det ene mennesket er det ene som inspirerer meg, men jeg henter altså masse inspirasjon både fra disse flinke klinikerne våre og fra de flinke forskerne våre. Fagsykepleiere. Vi er så heldige i anestesisykepleie at vi har et fagsykepleiernettverk. Det er rett og slett noe alle fagsykepleierne kan melde seg inn i og være med på en epostliste, og der kan man sende ut spørsmål hvis man lurer på noe. Og det var jo kjempenyttig i koronatiden. Fordi at plutselig så var det snakk om å bruke anestesiapparat til intensivpasienter, hvis vi ikke hadde nok respiratorer. De vil nok blitt brukt i mye større grad enn de berømte nødrespiratorene, de tror jeg ikke kommer til å bli brukt noen gang, dessverre. Men anestesiapparatene er en god erstatning på en respirator. 

SS: Det er i hvert fall masse folk som anvender det gamle på nye måter, og det tenker jeg er veldig bra. Også lurer jeg på, hva er den mest positive overraskelsen du har fra korona?

TF: Ja... Den mest positive... Jeg har en personlig positiv overraskelse. Altså, det å jobbe som anestesisykepleier, vi har veldig kort kontakt med pårørende, og det vi har av pårørende er stort sett foreldre som følger barna sine inn til narkose, og da er det jo barnet som er i fokus. Og foreldrene får litt lite oppmerksomhet, og vi bruker ikke så mye tid på de, de får lov til å sitte sammen med barnet frem til de sovner, også blir de fulgt ut av operasjonsavdelingen. Også var jeg inne hos en covid-pasient, og det var ikke dessverre en pasient det var mulig å redde. Og da kom pårørende inn og skulle være der. Og der kjente jeg at det var litt tøft for meg, det at pårørende kom inn. For jeg opplevde at det er lenge siden jeg på en måte har hatt en sånn type kontakt med pårørende. Jeg har jobbet mye med pårørende og døende pasienter tidligere, men det å skulle stå der og plutselig være i den situasjonen igjen, det var kanskje 10 år siden sist. Men det jeg opplevde da, det er at jeg faktisk er ganske god på, det viser seg, det er jo det sykepleiefaget og den likheten det går på, så vi er ganske gode på å ta kontakt og på en måte få snakket med mennesker i de vanskelige situasjonene. Fordi at da kom jeg ganske godt inn på den pårørende og fikk hatt en god samtale med pårørende om dette mennesket som nå skulle dø, og om hva pårørende synes om det og alle de tingene rundt som er rundt det, da. Og jeg har reflektert mye over det i etterkant, for det trodde jeg på en måte var en evne jeg hadde lagt litt fra meg da jeg sluttet på sengepost og ikke jobbet med disse døende. Jeg hadde mye med døende kreftpasienter å gjøre i gamledager for mange år siden. Men det å oppleve det at den kommunikasjonen, den er veldig allmenngyldig, at det er veldig likt den krisekommunikasjonen jeg driver med når jeg møter pasienter inne på operasjonsstua, at den evnen den har jeg faktisk fremdeles. Og det var en positiv overraskelse for meg å kjenne på at det å møte mennesker i krise, det var ganske likt inne på intensiv som de var inne hos oss. Så, ja.

SS: Men jeg tror at det du sier nå også er utrolig viktig sånn på tvers av alle sykepleiere. Og det har noe med at teknologien kommer kanskje til å gjøre jobben mer effektiv på noen måter, men kommer aldri til å kunne erstatte kommunikasjonen mellom mennesker. Og det å kunne være et medmenneske som er både faglig dyktig men også som klarer å minne oss på om det er verdier eller om det er muligheter... Utrolig viktig del av sykepleierjobben, da. 

TF: Jeg tror det, det å være bindeleddet mellom alt dette teknologiske og det de skal gjennom, og det å være et menneske midt oppi det hele. Og det er sykepleiernes styrke, tror jeg. Det er det, og vi står så tett på pasientene 24/7 på en måte, og har med alle deres gleder og sorger og plager og alle de tingene de tenker på, det har vi tett på vår hverdag hele tiden, og får lov til å være med dem og møte og takle og trøste og rådføre og informere, ikke minst. Det å gi informasjon på en god måte, sånn at informasjon treffer, og det at man vet at man har oppfattet det vi snakker om, da. 

SS: Veldig bra. Siste spørsmål er om du har ett eller annet triks eller råd som du kan dele med oss i forhold til hva du gjør når du er i vanskelige prosjekter, når du ikke helt vet neste steg og veien videre? Hvordan kommer du deg videre?

TF: Ja, som faggruppeleder så er jeg utrolig heldig. Jeg sitter jo som leder av et styre, og det styret mitt, det favner bredt og vidt. Jeg har en forsker med meg, jeg har lærer med meg, jeg har en fra nord og en fra sør, en fra øst og vest, fra store og små sykehus. Og i den gjengen der er det mye klok informasjon å hente ut, og veldig mye kloke tanker som gjør at vi sammen kan peke ut veien, da. Og i tillegg så har vi 18 lokalgruppe-ledere som vi møter jevnlig, hvert fall et par ganger i året. Også gjennom de årene jeg har sittet som leder for faggruppa, så har jeg blitt kjent med veldig mange folk. Så jeg bruker egentlig ganske mye tid på å ta en telefon og høre og få litt rådgivning for å peke veien videre, hva er det som er klokt, hva burde vi passe på at er med, hva er det som er viktig her. Hva er det man spør etter, hvilken vei skal vi gå. Sånn at det å bruke folk rundt seg når man står og stamper, det har jeg veldig troa på. Og det er jo også sånn som anestesiarbeid er, ikke sant. Det er ikke en jobb jeg gjør alene, jeg gjør den i samarbeid med anestesilegen, jeg gjør den i samarbeid med operasjonssykepleierne. Vi gjør jobben sammen med kirurgene. Samarbeid, altså, det å dra effekten av det å ha andre folk rundt deg som er sterke på andre ting enn det du er sterk på, eller som rett og slett kan være med å justere kursen litt. Og det gjelder jo både i faggruppearbeidet, men også under en anestesi, å være med å styre kursen og se om vi gjør det riktig nå, eller skulle vi ha tenkt litt annerledes. Det har jeg troen på. Teamarbeid og det å få hjelp av folk rundt seg.

SS: Flott. Therese Jenssen Finjarn, tusen takk for at du var med oss i Lørn i en interessant og lærerik samtale.

 Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet lørn.university.

 

Read full transcript

Hvem er du, personlig og faglig? 
 
Jeg er 43 år, gift med Espen og mamma til 3 jenter på 7, 14 og 17 år. Glad i å være sammen med mennesker, jobbet mye med ungdomsarbeid på fritiden, sunget i kor. Siden jeg var ferdig anestesisykepleier, vært engasjert i faggruppearbeid og sittet i styre for Anestesisykepleierne NSF i 8 år, leder de siste 6 årene. Som anestesisykepleier jobber man selvstendig og i team med anestesilege, operasjonssykepleiere og kirurger for å ivareta og gi bedøvelse til pasienter som skal til operasjon, og med intensivsykepleiere og sykepleiere som skal «overta» ansvaret for pasienter etter operasjon. Jobben med å samarbeide, passe på, gi en god opplevelse, sørge for god bedøvelse og smertelindring under og etter operasjon er veldig givende. Å møte pasienter som er avhengig av at vi ivaretar dem er krevende for pasienter, og gir meg som anestesisykepleier et veldig kort tidsrom til å erverve meg pasientens tillit. I tillegg jobber vi som anestesisykepleiere i et høgteknologisk miljø, hvor både kunnskap, erfaring, og praktisk og teknisk kompetanse er avgjørende for å gjøre jobben godt.   

Hva er det viktigste du har lært av Covid-krisen? 

At anestesisykepleiere er fleksible og tilpasningsdyktige, og med en kompetanse i håndtering av den akutt, kritisk syke pasienten som er nyttig også utenfor operasjonssalen. Dette gjelder både medisinsk kompetanse, kommunikasjonsferdigheter, kompetanse i medisinsk -teknisk utstyr og teknologi. Dette viste vi fra før, men nå har vi sett det i sammenheng med Covid-19. Teamarbeid rundt kritisk syke pasienter er viktig, og det kan vi, og vi er den yrkesgruppen som kan avlaste intensivsykepleierne  

Hva er essensen av det du gjør på jobben? 
Som faggruppeleder er det medlemsarbeide, koordinere samarbeid, fagpolitisk påvirkning og skaffe eller lage dokumentasjon som kan brukes i å planlegge en god anestesisykepleietjeneste i fremtiden.  

Hvorfor er oppdraget ditt spennende? 
Jeg er så heldig å få bruke mye av min tid sammen med faglig engasjerte kollegaer. Vi ser at det nytter å samarbeide på tvers av landegrenser, helseforetak og regioner sånn at pasientene får bedre og tryggere sykehusopphold.   

Hvilke muligheter ser du?  
Anestesisykepleiere med masterutdannelse gir en mulighet for oss å se kritisk på faget vårt i større grad enn tidligere, og fler vil bidra til å finne kunnskapsbaserte behandling. Fremtidens pasienter (vi opplever det allerede nå) er eldre og skrøpeligere. Medisinsk og teknologiske fremskritt gir uante muligheter for ennå bedre behandling.   

Hvilke utfordringer ser du?  
Sykehusene er satt under et enormt økonomisk press og drift/produksjon kommer lett i fokus fremfor kvalitet. Det er for få anestesisykepleiere og våre pasienter krever mer.  

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre lytterne våre med? 
Det faglige fokuset må være styrende for det vi jobber med hver dag. Alle sykehus har langsiktige planer for utvikling og faglig utvikling og kompetanse er viktige deler av denne utviklingen. Les sykehusets og RHFet sine langtidsplaner og meld dere på! Hva kan dere bidra med – hvilke ideer har du for en forbedret tjeneste. Vi står nærmest pasienten og vet hvor forbedringer kan gjøres.  

Hvordan riggere dere for fremtiden, fra kort til lang sikt?  
Bygge sten for sten. Tenker Covid-19 har vist hvor viktig sykepleierkompetansen er for helsetjenesten. 

 

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Det er for få anestesisykepleiere og pasientene krever mer. Hvordan kan framtidens helseteknologi hjelpe oss i en slik situasjon?  

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
PUBLIC SECTOR

This is what you will learn:

Anestesisykepleiere
Smertelindring
Samarbeid
Kompetansegap

Gode helsetjenester gir like god bærekraft som gode veier til å frakt fisk.

- Therese Jenssen Finjarn

Recommended literature:

Helse foretaket sin utviklingsplan frem mot 2030

This is Anestesisykepleierne NSF

Anestesisykepleierne NSF arbeider for å videreutvikle anestesisykepleiernes utdanning, kompetanse, fag og funksjon.