<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: HEALTHTECH

#0926: Intensivsykepleier i distriktene

Gjest: Eva Tharaldsten

Intensivsykepleier of Hammerfest sykehus


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Eva Tharaldsteen, som er intensivsykepleier ved Hammerfest sykehus. Hun forteller oss hvordan det er på et sykehus i distriktet som har forholdsvis god intensivkapasitet, men som har dette fordelt på et større geografisk område. Tharaldsteen forteller at selv som et mindre sykehus ute i distriktet, får også de til mye, og spesielt er de blitt dyktige når det kommer til å samarbeide.

Full transcript

Med Eva Tharaldsteen og Silvija Seres

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

SS: Hei, og velkommen til Lørn med NSF. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Eva Tharaldsteen, som er intensivsykepleier ved Hammerfest sykehus. Jeg skal prøve å si noen få ord om selve serien, også skal vi i gang med samtalen. Dette er en serie som Lørn gjør sammen med Norsk Sykepleierforbund om hva har vi lært fra korona. Og ideen er å samle kunnskap mens den enda er fersk, og pakke den sammen sånn at den kan brukes ved neste pandemi. Og Eva, hun er intensivsykepleier, og det er veldig spennende å se hvilke læringer vi har fra korona spesielt i distrikt, hvordan er det i sykehus som for så vidt har både intensivplasser og alt utstyr, men som kanskje har det fordelt på et ekstremt mye større geografisk område enn det man ser i storbyene. Høres det greit ut, Eva?

ET: Det høres bra ut!

SS: Ja, da tror jeg vi setter i gang. Jeg skal helt i starten bare be folk tenke på tre ting mens de hører på samtalen vår. Og det er egentlig dette perspektivet med å være både intensivsykepleier, men også sykepleier i geografisk store og tyntbefolkede områder. Første spørsmål er hva innebærer jobben, hvordan er det annerledes fra eventuelt andre intensivsykepleiers jobb. Spørsmål nummer to, hvordan har covid-19 påvirket jobben til Eva? Og spørsmål nummer tre er vel egentlig hvor Eva ser de største mulighetene fremover, gitt teknologi og gitt samfunnsomstillingen som vi går gjennom nå. Og da setter vi i gang. Første spørsmål, Eva, alltid, er hvem er du og hvorfor liker du det du jobber med?

ET: Ja, hei, jeg er Eva Tharaldsteen, opprinnelig fra Hedmark, Tynset. Ble ferdig med min bachelor, eller det het da ikke bachelor da, i 1990, på Elverum sykepleierhøyskole. Flytta da videre til Finnmark for å oppleve hvordan det var nord for Trondheim, og siden har jeg blitt der. Det har blitt da 30 år til sammen. Har vær intensivsykepleier siden 96. Vi hadde da vår internutdanning i Hammerfest, i Finnmark sykepleierskole. Jeg er 55 år. Begynte på intensiv i 91 på Hammerfest sykehus. Har også vært innom sykepleierskoler i Hammerfest, jobba der i 18 år, men hadde fortsatt en fot innenfor sykehuset, så jeg har hele tiden hatt sykehuset som min hoved, eller en del av hovedbasen. 

SS: Ja. Eva, jeg lurer på når du fant ut at du skulle bli sykepleier?

ET: Først, da jeg var ferdig på videregående, eller på gymnaset som det het den gang, så tenkte jeg at jeg skal bli kontordame. Så gikk jeg først etter gymnaset ett år handel og kontor, skulle da bli kontordame helt til jeg fikk på meg en diktafon. Da tenkte jeg "nei, kjære, jeg kan jo ikke sitte på et eget rom og bare høre på en dame som prater i øret på meg". Da tenkte jeg at nei, jeg vil jobbe med mennesker. Så da fikk jeg jobb på sykehjemmet hjemme på Tynset. Jobbet der i to år, hadde to fantastiske år. Det er dette her jeg skal drive med. Så søkte jeg på sykepleie og startet i 87 og ferdig som sakt i 1990. Så dro jeg videre nordover for å se hvordan det var oppi nord. Jeg skulle egentlig bosette meg på Hamar, men så langt har jeg ikke kommet.

SS: Sånn blir livet. Men du, hvordan valgte du intensivsykepleie?

ET: Hvordan jeg valgte intensiv?

SS: Ja.

ET: Ja, jeg har kanskje hatt litt blålys på potene hele tiden, liker litt fart og spenning. Så jeg jobbet først ett år på en generell medisinsk avdeling i Hammerfest, men det fenget meg fort det som skjedde på intensiv. Vi var der og henta pasienter, og da tenkte jeg at her vil jeg begynne. Og da søkte jeg, så fikk jeg jobb da i 91. Og siden så har jeg hatt link der. Aldri angret på yrket mitt. 

SS: 91, det er 30 år siden. Altså 30 år som intensivsykepleier. Veldig fristende å spørre deg om hva er det viktigste som har endret seg på de 30 år?

ET: Ja, jeg har ikke vært intensivsykepleier i 30 år, for jeg var ferdig i 96, men ja, hva som er det viktigste som har endret seg. Det er all den teknologien. Vi hadde teknologi tidligere og, men det blir bare mer og mer av det. Alt fra det å skrive journalnotat eller dagsnotat, eller rapporter til medisinteknisk utstyr. 

SS: Ja, kommunikasjon og behandling. Og sikkert etter hvert overvåkning. Spennende. Men du. Nå er du i Hammerfest, hvordan er det sykehuset som du jobber ved nå, hvordan er det annerledes å være der enn det du kanskje ville opplevd hadde du vært på Hamar eller i Oslo, eller Elverum er vel kanskje det nærmeste.

ET: Vi er jo mye mindre skala, og vi er jo langt uti distriktet, med lange avstander, i det rurale området som det snakkes om. Det vi merka da covid kom inn, så var jo vi heldige fordi at sånn som vi ser det, hvert fall, vi fikk brukt litt tid på å lage nye prosedyrer, omorganisere oss litt i forhold til hvordan vi vil ha det hvis vi får inn pasienter. Vi så jo litt både på TV-en eller media i forhold til hvordan de slet både i utlandet og de store sykehusene sørpå. Vi tok ting til oss og prøvde å gjøre det det som var lurt, og vi fikk satt opp lettvegger fort, vi lagde kohortavdeling, vi simulerte, så vi fikk litt tid på oss, og det ser vi at det har vært positivt for oss i denne situasjonen. Vi har jo ikke hatt det store utbruddet hos oss i Finnmark, men vi var jo uheldige i hermetegn, eller hva jeg skal si, hvor vi fikk et smitteutbrudd på sykehuset hvor da 19 av oss intensivsykepleiere av en stab på 39 gikk ut i karantene på grunn av en smittesituasjon. Og det hadde vi ikke forutsett. Så det var vi ikke forberedt på, for hva gjør vi da?

SS: Vi har fått med oss diverse krisesituasjoner både på deres sykehus og andre tilsvarende sykehus hvor det viser seg hvor ekstremt sårbar man er hvis en avdeling for eksempel blir rammet av karantene, og særlig også der hvor man var kanskje vant til å hente inn ekstrahjelp fra Danmark eller Sverige som man ikke kan gjøre nå. Også på sykehjemsplasser. Men hva kan man gjøre i tilsvarende situasjon, annet enn å vente på vaksine?

ET: Som sagt, Helse Nord var veldig kjapt på banen til å komme og hjelpe oss, for vi var som sagt et sykehjem som ble nedlagt i en periode. Og det skapte jo uro for befolkningen at sykehuset skulle være stengt. Men Helse Nord kasta seg fort på banen, vi fikk hjelp sørfra, det vil si Nordland-sykehuset og Helse Nord. Luftambulansen stilte seg på banen i forhold til å fly opp eventuelt vikarer. Så vi følte at vi fikk fort hjelp. I forhold til hva vi kan gjøre hvis dette skjer på nytt, vi vil vel kanskje gjøre mye av de samme tingene.

SS: Men sånn i forhold til hvordan dette her er annerledes. Du sa sykehuset er noe mindre og det er mye større avstander, og det er særlig det siste jeg tenker på. Det å nå ut til befolkningen som trenger intensivhjelp, men som ikke kan sitte i bil i 5 timer for å komme til sykehuset. Altså, finnes det noen mulighet til å ha noen slags flying circus hvor man får med seg en slags mobil respirator, eventuelt det mest nødvendige av utstyr, og klarer å stille en mobil intensivavdeling til rådighet?

ET: Nei, det vil si, vi på intensivt, vi var åpent. Vi skulle ta imot akuttberedskap for å stabilisere for så å sende videre. Så vi hadde jo ekstrafly som var stasjonert i Hammerfest, i Alta, Kirkenes, nettopp fordi vi skulle greie å transportere fortest mulig pasienter fra oss, så lenge vi var nedlagt. Det med hjemmerespirator og sånne ting, det er det ikke så mye utbredt de områdene jeg kjenner.

SS: Antakelig er det sånn at intensivavdelingene er de eneste avdelingene som ikke det er så enkelt å putte i en container eller i et telt, det er noe med de ekstreme behovene som pasientene har.

ET: Nei, det var det jo aldri snakk om. Mottakelsen, akuttmottaket og intensivavdelingen, tok imot og stabiliserte, for så å sende fra. Vi prøvde å få en vanlig bemanning der, tross at vi var så mange som gikk ut i karantene. Så, nei, vi greide å løse det, og vi ser hvert fall det at står vi sammen, bretter opp ermene, kaster oss rundt og bruker kreativiteten og ikke minst holder avstand og gjør det vi får beskjed om av hygieniske prinsipper, så hjelper det. Og jeg syns også vi har vært flinke til å støtte hverandre, oppmuntre hverandre. Vi står han av, som vi sier i Finnmark.

SS: Men du, Eva, jeg sitter og lurer på om det er kanskje sånn at dere har større behov og mulighet til å jobbe tverrfaglig? Jeg tenker at når man er litt færre så er det kanskje større sannsynlighet for at man blir omdisponert eller at man kan ha sånne midlertidige, jeg vet ikke hva det heter, sabbatsperioder, internships, besøksperioder, i andre avdelinger. Er det noe som man kan jobbe med?

ET: Ja, og det har vi startet med. Vi skal starte internopplæring for sykepleiere på andre avdelinger, slik at vi kan bruke og hente de opp til intensiv hvis det skulle komme et utbrudd på nytt hvor vi får flere intensivpasienter og eventuelt hvis vi er uheldige at noen flere av våre personalet blir satt ut i karantene. Så vi skal ha en slags buffer. Jeg vet at det er lagt opp til visse ting som skal videreformidles eller internundervisning for vanlige sykepleiere for de som ønsker det.

SS: Og fremover, hva tenker du? Du sier at alt har blitt veldig mye mer teknologisert på jobb. Jeg er overbevist om at vi kommer aldri til å slutte å ha behov for mennesker som tolker den teknologien, og kanskje med litt sånn lokal kulturforståelse også. Hva tror du blir intensivsykepleiernes største muligheter fremover?

ET: Ja, største muligheter. Det er klart at vi ser jo at vi kan hjelpe flere dårlige pasienter enn vi har kunne gjort tidligere. Teknologien, den er jo med på å forlenge våre liv. Men som du sier, jeg håper ikke at vi kommer dit hvor våre varme hender, som du snakker om, neida. At våre hender, at de blir overflødige. Det tror jeg aldri, og det håper jeg heller ikke. For vi er også viktige oppi all den teknologien. Men oppi all den teknologien, så er det jo viktig det å kunne se klinisk på pasienten, det kliniske blikket vårt.

SS: Rett og slett ha et godt øye for mennesket, både mentalt og fysisk, i forhold til situasjon og utvikling. Er det noe spesielt, jeg bare prøver å tenke. Klimaet er så annerledes, geografien er så annerledes, langt, langt i nord. Vi er nå i Øst-Finnmark. Er det et annet helsebehov? Er det annerledes sykdomsbilde? Er det noe som man da blir ekstremt god på, gitt at man ser mange pasienter av den type hos dere?

ET: Nei, jeg vet ikke helt om det utbredes noen spesielle sykdommer. Kols, kanskje, har vært i økende grad. Nei, jeg tror nok vi har stort sett-

SS: Vinterdepresjon?

ET: Joda, kanskje ikke så mye rett inn på... Joda, vi har det. Vi ser jo i ulike perioder i løpet av året, kanskje, mer de suicidale, ja. 

SS: Ja, og snøscooterulykker, kanskje?

ET: Jada. Vi har de også. Men de er jo sørpå.

SS: Ja, ikke sant. Hva vil du at vi alle skal lære mer om? Hva mener du er relevant kunnskap for fremtiden, vi som ikke er sykepleiere, hva burde vi vite mer om?

ET: Hygiene, håndhygiene. Det ser vi jo, det å holde avstand. Kanskje vi må endre litt på kulturen vår. Det å gi en god klem, jeg tror ikke vi skal kutte det ut, men vi skal kanskje tenke litt på det, er vi litt snørrete og forkjølet skal vi ikke gi gode klemmer og sånt. Vi merker jo det at vi har ikke de gammeldagse, i hermetegn, lungebetennelsene, for eksempel. De har vi ikke sett i denne perioden her. Mye av den eldre generasjon som kommer inn med lungebetennelser og-

SS: Bra. Jeg lurer også på om du ville anbefalt den yngre generasjonen å studere sykepleie, og gå intensivsykepleier-veien?

ET: Helt klart. Jeg anbefaler det fantastiske yrket. Vi har mange nye rekrutter hos oss som vi prøver å vise fram det yrket til, men det den yngre garde sier, er at det er et hardt yrke i forhold til at det er turnusarbeid og lite lønn, ja. Og det må vi jobbe videre i lag med den yngre garde for å få opp lønnen, helt klart. Men jeg anbefaler, ja. Hadde jeg skulle startet på nytt hadde jeg gjort det samme.

SS: Du, Eva, mot slutten så pleier jeg å spørre folk fire korte, personlige spørsmål. Og det første er om du har lest eller sett noe i det siste som har inspirert deg, som du kunne gi videre som en liten inspirasjonsgave?

ET: Ja, vi snakket senest på jobb her en artikkel, nå husker jeg ikke hva den heter, i forhold til da den nye vaksinen var for tur. Jeg har lovet å finne frem artikkelen, så skal jeg finne den og legge den ved.

SS: Men den inspirerer til å ta vaksinen, eller advarer, eller hvorfor likte du den?

ET: Nei, vi er litt undrende, skal vi, skal vi ikke. Vi er ikke helt sikre. Det har gått fort.

SS: Det går fort. Men det er det behov for også, kanskje. Så lurer jeg på om du har en rollemodell, noen som du liker å tenke på og ser opp til når du trenger å finne retning?

ET: Jeg har hatt mange gode veiledere oppgjennom årene som sykepleier, og jeg ser jo mange ganger, eller tenker mange ganger, på de erfarne sykepleierne som jeg har blitt oppdratt av, og jeg ser jo at jeg har tatt mye av det jeg lærte av dem, og nettopp det å lytte og det å se pasienten, hvor viktig det er.

SS: Flott. Så lurer jeg på hva var din mest positive overraskelse fra korona?

ET: Nei, jeg tenker kanskje det å holde avstand og håndhygiene. Helt enkle ting, det hjelper. Altså, det er positivt. Det er noe alle kan. Barnebarnet mitt sa "bestemor, du må telle til 20 når du vasker fingrene". Ja, for det hadde de lært i barnehagen. Så lenge skulle de vaske fingrene. Så jeg tenker at ja, det er positivt.

SS: Det er sant. Jeg syns nesten at ungene mine vasker hendene for mye, vi går tom for såpe hele tiden, og de står opp midt på natten for å gå og vaske hender, og jeg lurer på hva i all verden, men det er sikkert veldig bra. Også siste spørsmål, hva slags taktikk bruker du når du trenger å komme deg videre i krevende prosjekter eller i krevende tider?

ET: Gå på fjellet. Gå ut. Vi har et fantastisk lys for tiden. Vi sluttet å kalle det mørketid, nå er det bare fargetid.

SS: Å, så vakkert. Nydelig. Eva Tharaldsteen, tusen takk for at du var med oss i Lørn i en inspirerende og lærerik samtale.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet lørn.university.

 

 

 

Read full transcript

Hvem er du, faglig og personlig?
Jeg er Intensiv sykepleier ved Hammerfest sykehus, på intensiven. V i er en intensivavdeling med 11 intensivplasser hvor 5 av disse er oppvåkningsplasser. Vi er 39 ansatte i ulike % stillinger. Jeg er utdannet spesialist sykepleier ved Elverum sykepleierhøgskole, int.utdanning ved Finnmark sykepleierhøgskole (intern utdanning ). Videreutdanning i smertebehandling. jeg har også veiledingsutdanning og master i spesialist pedagog Uit.

Hobby: friluftsliv og Hytteliv.

Jeg er født og oppvokst på Tynset, dro til Finnmark rett etter endt spl.utd.på Elverum på 1990, og siden har jeg vært der. Har to barn, et bonus barn og tre bonus barnebarn, jeg er en intensivsykepleier med 30 års ansinitet og lære fortsatt noe hver dag i dette givende yrke.

 

Hva er det viktigste lytterne skal ta med seg fra denne podkasten?
At selv om vi er små sykehus i distrikt, så får vi ting til, spesielt når det gjelder å samarbeide.

 

Hva er det viktigste du har lært av Covid-krisen? 
Å være i forkant og forberedt så godt som man kan og hvor viktig det er å holde avstand og sprite hender.

 

Hva er essensen av det du gjør på jobben?   

Å drive stell og behandle av alvorlige og kritisk syke, men også å være en medspiller i et team som utgjør en fin og trygg arbeidsplass.

 

Hvorfor er oppdraget ditt spennende? 
Fordi det er stadig nye utfordringer, noe som er positivt, jeg hjelpe syke pasienter som er givende. 

 

Hvilke utfordringer ser du? 
Holder vi oss friske, og kan unngå langvarige sykmeldinger, har vi mulighet og større kapasitet til å ta i mot flere pas.som trenger intensivbehandling.

 

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre lytterne våre med? 
Husk å hold avstand og vask/sprit hender.

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg? 
At personale blir syk eller at personalet blir satt i karantene. 

 

Dine viktigste prosjekter siste året?
Det må være å ha fått de ulike prosedyrene på plass ifht. Covid pandemien og intern opplæring.

 

Hvordan riggere dere for fremtiden, fra kort til lang sikt?
Vi har ferdige traller med utstyr som er klare og kan kjøres inn på en kohortavdeling eller inn til enkelte rom. Prosedyrene ligger lett tilgjengelig på våres intranettside så vi er mye mer forberedt nå. 

 

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Hvilke fordeler kan et mindre sykehus ha når det kommer til behandling under korona epidemien?  

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
PUBLIC SECTOR

This is what you will learn:

Internopplæring for sykepleiere  
Intensiv sykepleie 
Distrikt helsevesen  
Viktigheten av god hygiene  

Teknologien er med på å forlenge våre liv, men som du sier, så tror jeg ikke og håper jeg ikke at vi kommer dit hvor at våre varme hender blir overflødige

- Eva Tharaldsten

Recommended literature:

https://www.alnsf.no/inspira

This is Hammerfest sykehus

Hammerfest sykehus ligger på Fuglenes i Hammerfest kommune, mellom Hammerfest sentrum og Hammerfest lufthavn. Sykehuset har akuttfunksjon, og er lokalsykehus for Vest-Finnmark.