<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: BOOKS

#0930: Norske forskningsbragder

Gjest: Unni Eikeseth

Forfatter of Norske forskningsbragder


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN bokbad snakker, Silvija Seres, med forfatter bak boken Norske forskningsbragder, Unni Eikseth. Boken belyser alt det spennende norsk forskning har å by på, og ikke minst være stolt over.

Full transcript

Med Unni Eikeseth og Silvija Seres

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

SS: Hei, og velkommen til Lørn bokbad. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Unni Eikeseth, som er universitetslektor ved NTNU, og som har skrevet en bok som jeg er veldig fan av, og den heter Norske forskningsbragder. Velkommen, Unni.

UE: Tusen takk.

SS: Du har skrevet flere bøker, hvis jeg har fått med meg riktig, og det er hvert fall en som er nyere enn Forskningsbragder?

UE: Ja, det er to som er nyere. Så jeg har skrevet Jakten på stedssansen og Periodesystemet - fra alkymi til kjernekjemi etter den boka her. 

SS: Jeg tror vi må tilbake til de bøkene også. For den første antar jeg har noe med satellitter og den type å gjøre? Eller?

UE: Den handler om for så vidt en av historiene som er i Norske forskningsbragder, nemlig om Jakten på stedssansen, altså de cellene inni hjernen vår som gjør at vi klarer å finne fram. Så det er faktisk forskning som angår alle oss, for vi har disse her cellene inne i hjernen vår, da. 

SS: Noen mer enn andre?

UE: Ja, noen har litt mer velfungerende enn andre, ja, hehe.

SS: Jeg har en sånn søster som, altså om du dropper henne fra et helikopter med bind for øynene, så vet hun hvilken vei hun skal gå. Det er ett eller annet hun har som ikke jeg har. Det er veldig fascinerende, jeg må lese boka di. Også den andre, den Periodesystemet-boka?

UE: Ja, det er en hyllest til grunnstoffer, og på en måte hvilke betydninger de har for deg og meg og for samfunnet vi lever i. Så det er med utgangspunkt i hva det betyr for oss, da. Det syns jeg er litt viktig i alle bøkene jeg skriver. 

SS: Veldig spennende. Jeg har veldig tro på den formidlingen som du gjør, og du gjorde, Unni. Du har også jobbet i Newton, redaksjonen der?

UE: Ja, jeg var programleder i Newton i tre år, så jeg har vært programleder i rundt 100 programmer tror jeg. Men det er gøy å gjøre andre ting og. Det er veldig artig å undervise lærerstudenter på NTNU, som jeg gjør nå.

SS: Ja. Kjempegøy. Før vi går inn i boka, kan ikke du fortelle litt mer om deg selv? Hvem er Unni, og hvorfor elsker hun å formidle?

UE: Ja. Altså, jeg er vel litt av en vitenskapsnerd. Ikke at jeg var voldsomt flink til noe naturfaglig eller noe sånt på skolen, men jeg bare leste veldig mye fra jeg var ganske ung. Husker blant annet at jeg leste «Kosmos» av Carl Sagan, og forstod jo ikke alt som sto der, men syns det var veldig spennende. Jeg syns jo det er litt viktig at vi tenker at naturfag trenger ikke å være noe som er for de som er så innmari smarte, som det ofte blir fremstilt som. Men det er faktisk rom for folk som bare er entusiastiske og syns dette er spennende, og at man kan bruke fantasi og kreativitet også innenfor naturfag. Så jeg tok selv en utdanning i organisk kjemi, så jeg har jo studert ganske masse der og holdt på forså vidt litt innenfor forskning. Jeg jobbet jo tre år som doktorstipendiat, men det var tre år med motgang, så jeg hoppet etter hvert av det, men jeg har hvert fall forsøkt litt på den forskningsverdenen og jobbet litt som forsker. Men så gikk jeg inn i formidling og begynte å jobbe i Newton, og nå er det for så vidt en blanding av formidling og forskning, nå når jeg er på lærerutdanningen, der jeg kan bare formidle hvor spennende og fantastisk det er med naturfag, og jeg kan også forske på hva er det som skjer og hvordan er det vi skal lære bort det her. 

SS: Utrolig viktig jobb, tenker jeg. Fordi en av de tingene som vi ser nå, er at barna våre lærer utrolig mye fra gode formidlinger som TED-Talks og Youtube. Lærere har fått en stor konkurrent i internett, og altså bruke en ny og moderne pedagogikk, både digital og ikke-digital, tror jeg er kjempeviktig for at barna skal fortsette å være glad i skolen.

UE: Absolutt, her må vi lære av de beste, tenker jeg. Så det er bare å la seg inspirere. 

SS: Så gøy. Og Unni, vi traff hverandre, tror jeg, på en sånn Abel-middag eller noe sånt noe, eller var du bare…

UE: Det kan være at jeg har vært på en sånn tilstelning, ja. Det kan godt hende. 

SS: Jeg husker ikke helt hvordan første møte var, men første møte dreide seg om at Silvija savnet fortellinger om norske forskningshelter. Og jeg har også hatt en podcast her og andre steder med Gard Paulsen, som har skrevet om Balchen og kybernetikk og NTNU. Gard er veldig imot personifisering av helter, mens jeg tror at vi trenger å fortelle heltehistorier for at folk skal virkelig bry seg. Det er veldig mye lettere å bry seg om en litt eksentrisk, men velmenende, forsker, enn å bry seg om teorien bak det ene og det andre. Og motivasjonen min for å skrive en bok, som var akkurat den boka du skrev, kom av at jeg leste «Turing's Cathedral». Og det er en nydelig bok om digitaliseringens historie. Det er også Walter Isaacson som har skrevet en bok som heter «Innovators», og den fortalte hele Silicon Valley sin historie, men fra førhistorie. Også er det en tilsvarende bok om historien til datamaskinen. Og der er sånne store helter som Turing og John von Neumann nevnt. Jeg er dataperson, og er stor beundrer av disse King Kong-ene i mitt felt. Men så dukket det opp to norske navn som jeg aldri har hørt om. Og den ene var Bjerknes og meteorologene hans. Fordi meteorologimodellene, en eller annen bølgemodell i meteorologi, var helt vesentlig for disse gutta i Los Alamos som bygget en av de første store datamaskiner, å ha noe å kjøre datamaskinen sin på, som var vanskeligere og større enn sensusdata fra USA. Men Bjerknes har jeg fått med meg at det finnes en bygning på Blindern som er oppkalt etter han og så videre. Men så var det også en annen en som het Nils Aall Barricelli. Halvt norsk, halvt italiensk, sånn live science krysset med digitalisering. Første bioinformatiker ever. Og aldri hørt om han. Det burde jeg kanskje ikke innrømme helt offentlig og høyt i en podcast. Så tenkte jeg at hvis dette er to av ni navn, som en av de som kan best datateori velger å snakke om når de skal forklare hvordan dataen ble til, så burde vi kanskje ha visst litt mer om dem i Norge. Også tenker jeg at hvor kan jeg finne ut om de største heltene? Jeg vet at det finnes fantastisk forskning både på NTNU og FFI og på alle andre universiteter, institutter. Men man finner litt om kanskje Sam Eyde, også kanskje det var noe på Teknisk Museum og Bjerknes faktisk, og nordlys og sånt. Så var det så vanskelig å finne de andre! Også hørte jeg om boken din, og det er en historie, eller elleve historier.

UE: Ja, elleve historier, ja. For det er som du sier. Og det at vi ikke kjenner til Bjerknes og mange andre store forskere i Norge, det tror jeg er litt betegnende for hvordan vi ser på forskning i Norge. Det er masse vi er veldig stolte av som er norsk, idrettshelter og oppdagere og sånt har vi gjerne trukket fram, og det er en del av den norske kollektive hukommelsen, og vi gjenforteller det. Men vi har ikke noen kultur for å være spesielt stolt av eller interessert i norske forskningsbidrag. Så ja, jeg kjente litt på det samme som deg, at det her burde jo noen ha skrevet minst en bok om. Og jeg fant ut at det er jo mat til veldig, veldig mange bøker, og ingen av de du nevner er jo med i min bok. Jeg fant ut at det var såpass mange historier, og jeg måtte bare ta et utvalg, så jeg samlet da elleve historier i den boka her. Og det er litt pretensiøst å halle det for bragder, men da har jeg hvert fall unngått ordet helter. Men jeg er nok enig med deg at vi trenger noen personer å hekte det her på. Men jeg syns jo at det er jo bragder som det står om her, selv om det er folk som ikke nødvendigvis har gått inn og tenkt at de skal gjøre noen stor oppdagelse. Men de har jo da gjort i hvert fall et viktig arbeid, også har de da gjort at vi til sammen har fått en bedre kunnskap som samfunn. Men det er rom for mange sånne bøker, tenker jeg. Men jeg har hvert fall plukket ut 11 historier gjennom egentlig 150 år, som både sier litt om hva slags bidrag norske forskere har gjort. Og mange av disse her forskningsoppdagelsene er jo ting som har hatt veldig direkte nytte for hver enkelt av oss, og av og til for hele verden, rett og slett. 

SS: Jeg tror, og her er det mulig kulturell forskjell. Jeg er opprinnelig ikke norsk, jeg er ungarsk-serbisk. Og jeg ville kalt det helter og bragder, og kjørt på, nettopp for å inspirere ungdommen, men også voksne, til å gjøre mer sånt. Jeg jobbet i et selskap som var delt ganske jevnt mellom Norge og USA på antall mennesker og ledere også videre. Det var veldig interessant å se hvordan amerikanere veldig fort definerte alle disse nordmenn som quietly confident. Våre ingeniører, kjempeflinke, ganske billige og veldig selvtenkende. Fikser alt, skryter aldri av noen ting. Men du får ikke solgt det. Det var de der brautende, Queens, italienske amerikanere som fikk solgt det, fordi de klarte å finne det i seg selv og si at dette er det beste i verden, selv om det var det. Men nordmenn ville ikke, for tenk om det kanskje finnes en bug. Så jeg tenker at det å markedsføre forskning, det å skryte av forskning, det er kjempeviktig for utvikling av et land i en retning som kommer til å kreve veldig mye mer vitenskap og science og stem. Så jeg heier supermye på det prosjektet. Både dette og Newton og lærernes kunnskap. Men jeg har lyst til å spørre deg, hvis vi kan gå gjennom de 11 historier og du kunne gitt oss en sånn elevator pitch på hver av dem. Kan vi prøve på det?

UE: Ja. Det kan vi godt prøve på. Jeg går egentlig litt kronologisk ut ifra de historiene som jeg har valgt. Den første historien i boka handler da om Gerhard Armauer Hansen som kanskje er mer kjent i utlandet enn hos oss. Fordi han oppdaget jo da hva som var årsaken til lepra, eller da spedalskhet, som var en forferdelig sykdom som faktisk i Norge for 150 år siden. Det er jo mange institusjoner i Norge der man oppbevarte sånne mennesker. Man hadde jo ingen kur. Og i utlandet så er jo den lepra ofte kalt Hansen's disease, og det er reist statuer av Gerhard Armauer Hansen i India, i hvert fall, kanskje. Som hedrer hans innsats. For han oppdaget jo at det er en bakterie som er årsaken til sykdommen, og det var ikke klart på hans tid. Det var veldig mange ulike teorier om det her.

SS: Kan jeg spørre deg, Unni. Bare så vi forstår konsekvenser, da. Han fant bakterien, og da fant vi ut at med riktig antibiotika så kunne man stoppe det, eller hvordan håndterte man det?

UE: Nei, det var jo fortsatt langt fram til en kur, fordi selv om man hadde identifisert årsaken, så tok det lang tid før man faktisk fant en medisin. Men da visste man i hvert fall at når man vet at det er en bakterie, så er det lettere å kunne faktisk isolere pasienter fra resten av samfunnet, slik at man unngår smitte. Så det er jo en viktig historie for mange i hele verden, egentlig. Også har jeg en historie om Kristian Birkeland, som da oppdaget årsaken til nordlyset. Og der er det jo en ganske stor internasjonal konflikt, fordi det han hevder sto i strid med det blant annet britiske forskere mente. 

SS: Han hevdet at dette er magnetisme, eller kan ikke du lære oss litt om konflikten? Det er så spennende å briljere med sånt på en middag.

UE: Ja. Han mente basert på forskning som han gjorde i sitt eget laboratorium, han bygde jo veldig spesielle sånne slags små, hva heter det igjen, noe som han kalte for en terrella. Det var rett og slett et slags kunstig verdensrom med en kunstig jord inni. Også prøvde han på en måte da å illustrere hvordan partikler for sola ville kunne frembringe nordlys, hvis det møtte en magnetosfære rundt jorda. Og han klarte jo da å frembringe sånne kunstige nordlys ved å gjøre disse eksperimentene i laboratoriet sitt. Han bygde det sammen med forskning på faktiske målinger fra sånne nordlysobservatorier som han mente støttet hans teori. Men han fikk jo ikke noe gehør for den teorien mens han levde, men det var jo i ettertid, når en da gjorde mer moderne satellittmålinger og sånt at man faktisk fikk bekreftet at jo, det er partikler fra sola som gjør det her. Som i samarbeid med atmosfæren rundt jorda gjør at vi får dette nordlyset. Så det er en spennende historie. Også er det da historien om en ung, kvinnelig kjernekjemiker som heter Ellen Gleditsch, som da jobbet i laboratoriet til Marie Curie i Paris, og som da gjorde bidrag sammen med Marie i å finne ut av den her helt nye vitenskapen, dette her med radioaktivitet som var helt nytt på den tiden som man ikke forsto godt nok. Så hun gjorde jo viktige bidrag der, og jeg skildrer her en litt morsom internasjonal disputt, kan en si, mellom en nobelprisvinnende mannlig kjemiker og Marie Curie og Ellen Gleditsch på den andre siden. Der de gikk vitenskapelig fram og prøvde å tilbakevise det som han da hadde funnet, fordi det var rett og slett veldig mye som var uklart på denne tiden, da radioaktivitet var helt nytt som vitenskapsfelt. Så det er veldig spennende og utrolig artig at en ung kvinnelig norsk kjemiker var så sentral og helt framme i vitenskapsfeltet for det her. Også har jeg en historie om en annen nobelprisvinner. Vi har jo noen få nobelprisvinnere i Norge. Så da er det kjemiker Odd Hassel som da fant løsningen på det som kalles sykloheksan-problemet. Og det handler rett og slett om hva slags romlig orientering, hvordan ser en sykloheksan-ring ut i rommet. En sykloheksan, det er en ring med seks karbon, og den er veldig viktig i veldig mange ulike biologiske molekyler i kroppen. Og spørsmålet var rett og slett hvordan ser dette her molekylet faktisk ut? Og det høres jo kanskje lett ut å finne ut av, men det var ikke lett på 40-tallet da Odd Hassel jobba. Så han brukte veldig avansert teknisk utstyr som ble laget ved Universitetet i Oslo, som han da kunne bruke til å finne ut at faktisk så ser molekylet litt ut som en stol. Så det har på en måte en stol, bein og et sete også en rygg, da. Så det er sånn det orienterer seg i rommet. Og det kunne også liksom forklare en del av hvordan dette molekylet oppfører seg i kroppen. Også er det en annen medisinsk historie som er veldig viktig. I Norge i dag får alle babyer et lite stikk i hælen etter at de er født, og da blir det tatt en liten blodprøve for å finne ut av om babyen har en sjelden sykdom som kalles PKU, heter den i dag. Men den kalles også for Føllings sykdom. Så det her er historien om Asbjørn Følling som da fant ut av den her sykdommen. Og igjen så var det sånn at selv om man fant årsaken, som da er rett og slett kroppen som mangler muligheten til å kunne bryte ned en aminosyre, sånn at det hoper seg opp i hjernen og er skadelig og gjør at barn blir rett og slett psykisk utviklingshemmet etter hvert, bare på grunn av maten de spiser. Så etter hvert så har det jo blitt sånn at nå kan de barna vokse opp og bli helt normale, bare ved å spise en spesiell diett, da. Så det er jo også en kjempeviktig oppdagelse som gjør at mange mennesker på en måte kan leve så normalt med det de ellers ville ha levd hele livet på en institusjon. Ja. Også det er jo som sagt veldig mange historier her.

SS: Fantastisk spennende å høre på, bare fortsett.

UE: Jeg må bare nevne en ting til, og det er jo veldig spennende syns jeg at i oppdagelsen av DNA og hvordan strukturen til DNA er, at det er en sånn helix, det var faktisk ukjent for meg og at det var en nordmann som var veldig sentral i å faktisk løse den gåten der. Så det var en norsk kjemiker som heter Sven Furberg. Og han gjorde nok et veldig sentralt arbeid som gjorde at det var mulig for Watson og Crick som har fått æren og fikk nobelprisen, at de var i stand til å løse problemet. Så han er en av veldig få artikler som er sitert i deres artikkel der de løste den strukturen der, da. Ja. Også er det jo mange flere historier, men jeg vet ikke om jeg skal nevne alle?

SS: Jo, fortsett! Jeg syns det er veldig spennende. Ja, også er det jo da den norske forskeren som heter John Ugelstad som da klarte å lage sånne helt klisslike små plastkuler. Og det, hvordan lager du de helt like, det var det som var det sentrale spørsmålet. Og han fant altså da ut hvordan man kan gjøre det. Og de her små plastkulene er blitt veldig viktige i medisinsk forskning blant annet. Så i de fleste medisinske laboratorium i hele verden, så har de disse små kulene. Så kan man feste ulike ting på dem, for de kan brukes i analyser av blod og i medisiner og veldig mye forskjellig. Ja. Også handler det og om noe som heter DNA-reparasjon, der jeg skildrer arbeidet til en norsk forsker som heter Hans Krokan, som da klarte å identifisere et sånt enzym som er med å reparere DNA-et. For vi har mange, heldigvis, sånne hjelpemolekyler i kroppen som hjelper oss å reparere DNA-et vårt når det blir utsatt for diverse kjemiske prosesser. Også har vi da de siste nobelprisvinnerne våre, som er May-Britt Moser og Edvard Moser, som altså da har fått prisen fordi at de har funnet celler som er med på å gjøre at vi vet hvor vi er og vet hvordan vi skal orientere oss og navigere. Så rett og slett stedsansen vår, eller hjernens GPS som den nå blir kalt. Så det her er historien om den oppdagelsen. Også er det da historien om hvordan en norsk forsker som heter, eller en tysk-norsk forsker Sven Wedermeyer som fant noen sånne tornadoer på soloverflaten som kan bidra til å forklare hvorfor den ytterste korona til sola er så innmari varm, noe som er et mysterium man ikke helt klarer å forklare. Og den aller siste historien, den handler om et lite molekyl hos biene, et eggeplommeprotein. Det er så mange ulike arbeidsoppgaver i en bikube, hvordan er det sånn at noen bier er sånne sankerbier som flyr ut for å finne mat, og hvorfor er noen inni bikuben, det har jo vært et mysterium siden Charles Darwin sin tid for 150 år siden. Hvordan er det de ulike biene vet hvilken oppgave de skal gjøre. Hun norske forskeren Gro Amdam fant jo ut at det er et sånt lite protein som da ser ut til å være veldig viktig for å rett og slett fortelle de ulike biene hva de skal gjøre. 

SS: Dette her har jeg lyst til å rett og slett både lære mer om og prate mer om. Jeg skal bare prøve å se om jeg klarer å oppsummere de 11. Jeg har gått glipp av en, tror jeg. Men først snakket vi om Gerhard Hansen, som fant ut av leprabakterien, veldig enkelt forklart. Så snakket vi om Kristian Birkeland som fant ut av nordlys og disse partiklene fra sol. Og så er det samme Birkeland som også snakkes om i disse norske værmodeller? Er han meteorolog?

UE: Det kan være, det skal jeg ikke si for sikkert. Dette er ikke mitt fagfelt selv.

SS: Her skal Unni og Silvija detektivbyrå i gang. Også har vi Ellen Gleditsch med kjernefysikk og Marie Curie og sånt. Også var det noe spennende rundt nobelsprisdisputt, hun fikk aldri tildelt, men Marie Curie fikk det. Og det var han andre herren som også fikk det.

UE: Ja, det var som sagt, det handler om at radioaktivitet var helt nytt, så det var ganske mange interessante og rare funn som kom på den tiden der, så der var det Marie Curie og Ellen Gleditsch som klarte å tilbakevise noe som en mannlig nobelprisvinner hadde påstått å ha oppdaget, som de fant ut at ikke kan stemme. Så det var en veldig spennende internasjonal diskusjon som foregikk i forskningsmiljøet her. 

SS: Også, jeg tror folk som ikke er i akademia kan ikke forestille seg hvor spennende sånne diskusjoner egentlig blir. Men det er, når folk og hele sjela tror på det ene eller det andre, og det er noe av det jeg syns gjorde Oxford spennende mens jeg var der. Så har vi Odd Hessel som nummer fire, som snakker om denne sykloheksan som ser ut som en stol, og som er viktig karbonprotein. 

UE: Ja, blant annet i alle disse her kortisol og kortison og i hormonene våre så har vi da en sånn sekskantet struktur. Så det er en viktig struktur i mange biologisk viktige molekyler i kroppen. Så det var litt viktig å finne ut hvordan den så ut. Så det bidro han med, og fikk nobelprisen for.

SS: Så langt er det den første fra denne lista som har fått nobelpris? Si ifra hvis jeg har glemt et. Så var det Asbjørn Følling som fant ut av den evnen til å bryte ned aminosyre som er noe av det vi redder alle ungene våre fra i dag. Har det blitt globalt, forresten? 

UE: Ja, i veldig mange land. Men det er faktisk dessverre mange land som ikke har en sånn screening etter fødselen. Og det skriver jeg litt om også, for det er en del andre land hvor den sykdommen faktisk er mer utbredt, og der det har vært enda flere barn man kunne ha reddet ved å gjøre denne her screeningen. Men blant annet Tyrkia har ikke sånn screening, og der er den sykdommen mer utbredt enn her. Men veldig mange andre land gjør jo den screeningen, da. 

SS: Også var det Svein Furberg med DNA-heliks som ble referert til av Watson og Crick. Også er det John Uglestad som snakket om disse plastkuler som man bruker i laboratorier for å feste ting på og sånt. Mye kjemikere? Mye materialteknologi?

UE: Ja, og mange medisinere og, da. Og fysikere. Birkeland er jo fysiker. 

SS: Og jeg tror at vi må legge til noe data og nettverksnerder her etter hvert. 

UE: Det trengs nok en hel bok om det. Det er så mange forskere og veldig mange fagområder som fortsatt ikke er skrevet om. Så det er rom for mange bøker innenfor dette feltet her. 

SS: Også var det Hans Krokan som jobbet med DNA-reparasjon? Også var det Sidermeyer?

UE: Wedermeyer! Sven Wedermeyer. 

SS: Og han har jeg skrevet opp på dette med soltornado og korona, solkorona. Også har jeg Gro Amdam som nummer 11, med eggeplommeprotein som definerer bienes rolle. Men hvem har jeg glemt da?

UE: Da har du glemt Edvard Moser og May-Britt Moser. Og de fikk jo nobelprisen i medisin i 2014 for oppdagelsen av celler i hjernen som bidrar til hjernens stedsans, eller posisjoneringssystem. Siden skrev jeg en hel bok om bare de, men de er også en fortettet liten historie i denne boka her. 

SS: Så gøy, tror vi må lese begge deler. Mens periodesystemet-boka di, var den inspirert av noe sånn som Uglestad, eller er det rett og slett bredt?

UE: Jeg bruker fortsatt norske forskere i den boka og. Og vi er også innom Ellen Gleditsch i periodesystemboka. Så hun går igjen i flere bøker.

SS: Hvis det er en eller to som du hadde gjerne hatt lyst til å skrive om, men som ikke kom med i boka, har du noen sånn off the top of your head?

UE: Det er jo flere nobelprisvinnere som jeg ikke har skrevet om. Blant annet Lars Onsager, som er en veldig spennende figur. Men han er jo et sånt ensomt geni. Mange av de forskerne jeg skriver om jobber jo i team og jobber sammen og samarbeider. Onsager er jo kjent for å rett og slett være en sånn, altså prototypen på en sånn eksentrisk forsker og jobber veldig mye alene. Også er det veldig vanskelig, rett og slett, det han jobber med. Så der må jeg innrømme og at jeg gjorde nok et forsøk på å sette meg inn i det, men det er innmari vanskelig.

SS: Hva er det om? Hvilket fag?

UE: Teoretisk kjemi. Han kunne like gjerne fått nobelprisen i fysikk. Så da de ringte hjem til han så spurte kona, da de sa at han hadde fått nobelprisen, så spurte hun "er det i kjemi eller fysikk?" For det kunne like gjerne ha vært en av de to. Nei, det var mange historier som jeg kom borti når jeg researchet den boka, som jeg tenkte kunne ha vært med i den boka her. Men jeg prøvde å både ta litt bredt, litt ulike tematikker, hente litt fra kjemi, litt fra fysikk, litt fra astrofysikk, medisin. Det kan jo hende det at kjemi ligger mitt hjerte nærmest, siden jeg har hovedfag i kjemi selv. Så det kan nok hende at jeg valgte en del historier med det som, ja, jeg har en ekstra forkjærlighet for kjemi. Det kan hende. Men det finnes mange historier der ute, hvert fall, som fortsatt er mulig å skrive bok om for andre.

SS: Jeg har lyst til å spørre deg. Du er naturvitenskapelig formidler, men det er en del norske forskere innenfor samfunnsfag som også kunne kanskje blandes inn i en sånn serie? 

UE: Ja, absolutt. Som sagt, så kan vi generelt egentlig bare få opp mer kunnskap om norsk forskning og hva slags bidrag norske forskere har gjort. Så selvfølgelig også innenfor samfunnsvitenskap, det er sikkert like stort, altså like lite kunnskap om det.

SS: Det høres ut som et prosjekt vi må følge opp på ett eller annet vis. Men du, jeg spurte deg om det er noen dilemmaer, og du nevner at du syns dette her med han Gerhard Armauer Hansen sin oppdagelse av leprabakterien kan oppveie at forskeren tråkket over etiske grenser. Kan ikke du forklare hva det betyr?

UE: Ja, jeg har jo kalt boken for forskningsbragder. Og da er det jo noe som jeg fortsatt ikke egentlig kan svare helt sikkert på. Men jeg ble jo litt overraska selv da jeg researchet den historien. Jeg kjente ikke den historien så godt selv. Så da jeg oppdaget etter hvert at han ble jo dømt av en sånn forskningsetisk komite fordi at han prøvde å påføre en pasient, prøvde å smitte pasienten, som allerede riktignok hadde sykdommen lepra. Han hadde en tro på at han hadde en annen variant av sykdommen som han skulle prøve å smitte den pasienten med. Nå lyktes ikke det, men likevel, det er jo et forskningsetisk overtramp, og han ble jo sånn sett, han fikk en dom og han mista hvert fall en av stillingene sine i etterkant av det der. Også samtidig, når jeg her researchet den historien, så forstår jeg liksom dilemmaet hans, for et gjaldt jo da livet til veldig mange mennesker. Han prøvde jo desperat å finne årsaken, og den leprabasillen, eller bakterien, viste seg å være helt ekstremt vanskelig å isolere, å dyrke opp og sånn. Rett og slett fordi det er en del ting som gjør at den er veldig vanskelig, da. Så derfor, ett av kriteriene for å virkelig si om dette er det som er årsaken til smitten, da må du kunne vise at den klarer å gi sykdommen, enten hos et dyr eller hos et annet menneske. Så han prøvde jo også å smitte seg selv. Han har jo også prøvd å sette det inn i sin egen kropp og sånn. Men det er rett og slett utrolig vanskelig å få den bakterien til å smitte over, da. Så spørsmålet er, er det en bragd eller ikke? Men uansett, han fant i hvert fall årsaken. Men det var med noen etiske overtramp, da. 

SS: Veldig interessant egentlig, i forhold til også mye av det som skjer i dataverden i dag, vi løser en del problemer og innfører nye, men det å øve den etiske muskelen underveis, er også kjempeviktig for alle både forskere og de som ønsker å være det. Så lærernes formidling av dette er også veldig viktig. Du, jeg spurte deg om tre favoritteksempler, og jeg tror egentlig at vi kanskje har vært gjennom det meste. Eneste er, jeg vet ikke om jeg tør å spørre deg om Krokan og Uttwer som pressa morkaker i vinpresse?

UE: Ja, og det sier jo egentlig litt også om noe som jeg syns er veldig viktig å få fram i bøkene, det er det med kreativitet og fantasi. Mange har et bilde av at forskere jobber veldig skjematisk og etter sånne lister, at først gjør vi sånn og så gjør vi sånn. Men altså, kreativitet og fantasi, og det å bruke det man har rundt seg til å løse forskjellige problemer, det er også veldig viktig. Så det syns jeg er litt morsomt i den historien om det her DNA-reparasjons-enzymet, og Hans Krokan. For da trengte de da å filtrere sånne store mengder med morkake for å få ut en sånn bitteliten mengde av et sånt enzym. Og hva bruker man da? Det finnes jo ikke egentlig utstyr til å gjøre det her. Så da fant de altså ut at de kunne bruke en vinpresse. Og jeg syns jo det er veldig morsomt. Men etter hvert som jeg har skrevet sånne type bøker og om forskningsprosesser, så viser det seg nettopp det at sånne typer prosesser, den kreative leken, egentlig, med å prøve å finne ut av løsningen på ting. Det går jo igjen i veldig mye forskning. Så akkurat den var jo veldig spesiell. Jeg måtte jo spørre igjen da jeg hørte "jeg husker da forskerne-", og jeg bare "unnskyld, hva sa du nå, sa du vinpresse?" Men jeg syns det er veldig betegnende. Forskning er kreativt.

SS: Og det er vel kanskje hovedpoenget med boken. Hvis vi skal huske en ting, så er det dette med at det er ikke sånn at du lager en plan og følger den på punkt, men du prøver desperat å belyse problem fra mange, mange stillinger, for å komme nærmere målet. 

UE: Ja. Absolutt. Og det er ikke nødvendigvis alltid at det går i en rett linje heller. Av og til, eller mange ganger, har forskere prøvd ulike ting, og det er ikke nødvendigvis det har fungert med en gang. Men så kommer man kanskje fram til noe annet, eller man kommer fram til det via mange ulike, rare veier. 

SS: Vi nærmer oss slutten på tid her. Du har gitt meg et veldig fint sitat om frøken Gleditsch. Vil du lese den opp? Og hvorfor du syns det var litt morsomt?

UE: Ja, det er jo et sitat fra boka. Det er litt vanskelig å finne en spesiell ting, men jeg syns jo det er litt artig at Ellen Gleditsch, som da sånn sett var jo en stor dame, sånn med tanke på hva slags forskningsbidrag ho kom med. Men så var hun jo da ganske, som menneske, en ganske liten dame. Så det sitatet som jeg da tenkte på, var jo det at når hun da skulle få plass i laboratoriet til Marie Curie, så sa jo veilederen hennes i Norge, han sa jo det at Frøken Gleditsch trenger ikke så veldig mye plass, sa han til Marie Curie, for å få henne til å akseptere Ellen Gleditsch. Og det tenker jeg nok at Marie Curie selv var veldig glad for at hun hadde gitt Ellen Gleditsch plass, for hun gjorde jo en viktig jobb i forskningsgruppen hennes.

SS: Av og til må vi kanskje underspille oss, men det skal også damer også innenfor forskning være litt bevisste på. Du, fire spørsmål på slutten som er personlige og korte. Det ene er om du kan anbefale noe mer lesing, noe som har inspirert deg og går litt i retning av denne boka også?

UE: Ja, jeg liker jo veldig godt sånne typer bøker som gir meg litt innsikt i forskningsprosesser. Også fordi at det er jo veldig spennende å få lov til å være med helt fra i forskningsfronten. Og det kan jo de færreste av oss være med på, men når da forskere faktisk inviterer oss inn og forteller om dette her, eller andre skriver om hva forskere har gjort, sånn som jeg da driver med, så syns jeg det er veldig spennende. Og en bok som jeg virkelig vil anbefale, det er da årets nobelprisvinner, Jennifer Doudna, som da har fått nobelprisen sammen med Emmanuelle Charpentier, de har fått prisen for oppdagelsen av CRISPR-molekylet, som er en fantastisk molekylær saks som da kan hjelpe til veldig mye forskjellig. Men hun har skrevet en bok som heter A Crack in Creation, som både forteller den kjempespennende prosessen som gjorde at de kom fram til det her forskningsgjennombruddet, men så diskuterer den også hva som er skummelt og hvordan skal vi egentlig håndtere denne her CRISPR-teknologien. Så det er en veldig spennende bok. 

SS: Du nevner også Neandertalmannen?

UE: Ja, det er og en spennende bok. Der er det forskeren Svante Pebo som da er den som faktisk har identifisert hele genomet til neandertalmennesket. Og den personlige beretningen hans om hvordan han kom fram til det her, med hjelp av alle sine forskerkollegaer, det er også en veldig spennende bok.

SS: Ut ifra etternavnet, så vil jeg gjettet at han er svensk eller finsk?

UE: Ja, han er svensk tror jeg.

SS: Kult. Så lurer jeg på om du har en eller annen personlig rollemodell? Det kan godt være mamma, eller det kan være Carl Sagan.

UE: Ja. Det var et godt spørsmål. Det er vel kanskje Pippi, som sier at "det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert". Jeg tenker at den holdningen der er litt fin, at man ikke skal være så veldig ærbødig med tanke på å kaste seg ut i å prøve nye ting. Så om det ikke er en rollemodell, så er det i alle fall hvert fall et motto som jeg prøver å ha for meg selv. 

SS: Også lurer jeg på hva er din mest positive overraskelse fra korona?

UE: Det var vel kanskje at man kunne slippe sånne lange reiser, særlig til Oslo, der jeg hadde veldig mange reiser til og fra Oslo. Det å kunne bytte ut sånne jobbmøter og ha mer effektive Teams-møter, altså digitale møter, det syns jeg var en positiv bieffekt av korona. 

SS: Og siste spørsmål, hva bruker du som en slags robusthetsstrategi. Altså, når du jobber med noe som du stamper på, hvordan kommer du deg videre?

UE: Jeg liker jo veldig godt å jobbe med sånne små lister. Og da skriver jeg gjerne opp selv de minste gjøremål som jeg skal gjøre, å sende en e-post og sånn. Så føler jeg en veldig mestring når jeg ser over etterpå og ser at jeg kan krysse av veldig mange ting. Så jeg prøver å ha følelsen av at jeg er effektiv. Også i det hele tatt det å ha mange ting å gjøre på parallelt, det syns jeg også hjelper. Fordi da er det alltid sånn at hvis du trenger en liten pause, så kan du gjøre en av de andre tingene på lista. Så da skifter du litt arbeidsoppgave, men så får du samtidig gjort noe. Ja, det syns jeg kan være en fin måte å få sjonglert ulike oppgaver og få gjort litt på. 

SS: Hjernen får pause likevel, eller brukt seg på litt andre områder. Unni Eikeseth, det var utrolig inspirerende å snakke med deg. Og vi gleder oss til å lese boka, og vi gleder oss kanskje til å jobbe sammen om noe mer etter hvert. 

UE: Ja, spennende!

SS: Du formidler forskning på en sånn nysgjerrig og lekende måte som jeg tror er veldig fin for at flere skal begynne å leke med forskning, for mye av fremtiden kommer til å være basert på den. Tusen takk.

UE: Takk for at jeg fikk komme.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet lørn.university

 

 

Read full transcript

Når ble boken skrevet, og hvorfor?

I 2016, fordi eg sjølv syntest det mangla ei bok som ga oversikt over nokre norske forskingsoppdagingar.

 

Hva er det viktigste du ønsker å formidle med boken?

At vi har masse spennande norsk forsking å vere stolt over, og at all kunnskap vi har i dag bygger på nysgjerrige forskarar som har strevd for å finne svar på ting.

 

Hvorfor måtte du skrive denne boken, nå?

Fordi boka mangla!

 

Hva er det sentrale dilemmaet her for deg?

Korleis skrive om vanskelege ting på ein enkel måte!

 

Hva har du ombestemt deg om?

Eg veit ikkje om eg har ombestemt meg, men det er vanskeleg å avgjere om Gerhardt Armauer Hanssen si oppdaginga av leprabakterien kan oppvege at forskaren trakka over etiske grenser.

 

Gi oss dine 3 favoritteksempler fra boka?

Asbjørn Følling som vi kan takke for at barn kan leve godt med den farlege sjukdommen PKU (også kalla Føllings sjukdom). Forskarane Hans Krokan og  Christian Uttwer som pressa morkaker i vinpresse!  Og Gro Amdam som fann ut at eit eggeplommeprotein kan bestemme kva for ei oppgåve ei bie gjer i bikuben.

 

Hva vil du at vi skal huske fra boken, om det er en ting?

At forsking er kreativt!

 

Velg et kort favorittsitat fra boken:

Frk. Gleditsch er så liten, hun behøver ikke meget plass. Sitatet som kanskje overtydde Marie Curie om å finne plass til den dyktige unge kjemikaren Ellen Gleditsch i laboratoriet hennar i Paris.

 

Ditt neste bokprosjekt?

Bok om miljøgifter i kvardagen og kordan unngå dei – denne jobbar eg med no.

 

 

 

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Norge mangler en kultur hvor vi er interesserte og stolte av våre forskningsbidrag, hva kan endres i vårt samfunn for at norske navn innen forskning blir bedre kjent og fremmet? 

 

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
SME

This is what you will learn:

Norsk forskere

Historie

Litteratur

NTNU

Forskning er kreativt!

- Unni Eikeseth

Recommended literature:

Bøker om forskarprosessar er veldig spennande, og i år som Nobelprisen i kjemi har gått til CRISPR vil eg absolutt anbefale boka av Nobelprisvinnar, Jennifer Doubna; A crack in creation.

Anbefaler også Neanderthal Man av Svante Pääbo, som handlar om arbeidet med å identifisere DNAet til neandertalarar.

 

This is Norske forskningsbragder

Kjemikaren Unni Eikeseth, kjent som blant anna programleiar frå Newton, gir oss her dei mest spennande og sentrale oppdagingane frå dei siste 150 åra med norsk naturvitskapleg og medisinsk forsking. Vi kjenner forskarparet May-Britt og Edvard Moser og oppdaginga deira av celler som utgjer hjernens stadsans. Men kven andre? Eikeseth tek oss med tilbake til 1870-talet, til Gerhard Armauer Hansen og oppdaging av leprabasillen. Vi blir kjende med forskaren Sven Furberg som var sentral i løysinga av gåta om DNA-molekylets struktur. Du får historia bak stikket i hælen som alle norske barn får like etter fødselen, og du kan også lese om rolla til radiokjemikaren Ellen Gleditsch i eit aldri så lite vitskaplege drama som fann stad i radioaktivitetens tidlege historie.