<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: POLITICS

#0936: Verden og Norge sett fra mammapermisjon

Gjest: Randi Ness

Manager of PwC


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN snakker, Silvija Seres, med manager i PwC og tidligere politiker, Randi Ness. Hun har gjennom de siste femten årene jobbet med alt fra distriktsutvikling til de store internasjonale spørsmålene. Randi har lang fartstid i politikken for Arbeiderpartiet, og som politisk rådgiver i Finansdepartementet. I 2014 jobbet hun som politisk rådgiver for Jens Stoltenberg i NATO. Nå har hun vendt tilbake til Trondheim hvor hun fortiden er i sin viktigste jobb hittil; mammapermisjon. Samtalen reflekterer rundt modige politikere, nye løsninger, samt et kritisk blikk på det som følger med den digitale revolusjonen.   

 

Full transcript

Med Randi Ness og Silvija Seres

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

SS: Hei og velkommen til Lørn teknologipolitikk. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Randi Ness, som er for tiden jobber som manager ved PwC. Hei, Randi.

RN: Hei du.

SS: Eller, det var en liten nesten-sannhet, du jobber vel egentlig for tiden som mamma, kanskje?

RN: Ja, det er jo den viktigste jobben man kan ha. Jeg er ute i mammapermisjon akkurat nå, stemmer det.

SS: Du, jeg la merke til da du reiste deg fra stolen før opptaket, at du har til og med polstret veggen med Kasper?

RN: Ja, i disse hjemmekontortider har vi flyttet hjemmekontoret på barnerommet, så derfor ser du taket på barnerommet med klistremerker og bilbane på gulvet.

SS: Så bra. Men du, hvor gammel er Kasper?

RN: Kasper blir snart 8 måneder.

SS: Veldig flott. Men du Randi. Nå er du i PwC, men før det så har du hatt en lang politisk og byråkratisk karriere. Og det er vel egentlig hovedsakelig de sidene av din erfaring som vi skal prøve å diskutere nå, massere dem, for å se om vi finner noen fine tanker for muligheter for Norge i denne disruptive fremtiden som vi går inn i. Og tenkte jeg skulle begynne egentlig med å be deg introdusere deg selv, fortelle oss litt om hvem er Randi, hva har kun gjort før og hvorfor syns hun det var gøy?

RN: Ja. Randi Ness heter jo jeg, 37 år, bor i Trondheim, men er født og oppvekst i Lierne kommune, som er en kommune nord i Trøndelag. Som du da, så har jeg hatt mange år arbeiderpartiet, blant annet folkevalgt i Arbeiderpartiet Trøndelag, tidligere Nord-Trøndelag fylkesting. Så var jeg så heldig å få lov til å jobbe fire år som politisk rådgiver for Sigbjørn Johnsen da han var minister, fra 2009 til 2013. Så var jeg politisk rådgiver for Jens Stoltenberg, og ble etter hvert med han ned til NATO da han ble generalsekretær i NATO i 2014. Så jobba jeg i NATO i 4 år, kanskje de mest spennende 4 år jeg har hatt i mitt liv. Men etter hvert så er det viktigere ting i livet enn der jeg jobber, så da valgte jeg å flytte hjem til Trøndelag i 2018, og begynte å jobbe i PwC, og etter hvert ble jeg mamma og er nå i mammapermisjon. Kort fortalt. 

SS: Men du. Når du kom tilbake til Norge, var det opplagt at ikke du skulle fortsette i politikk?

RN: Nei, det var det ikke. Men akkurat da hadde jeg litt behov for å gjøre noe annet. Da hadde jeg jobba med politikk i nesten 10 år, og da kjente jeg litt på behovet for å ha en annen type jobb, se politikken litt utenfra. Det har jeg gjort i to år. Selv om det har vært en fin erfaring så tror jeg alltid politikken vil være med meg og at jeg kommer til å komme tilbake til politikken på en eller annen måte etter hvert, For det er noe med at når man er politisk interessert og politisk engasjert, så vil alltid driven og engasjementet etter å være med å påvirke være der, og det er vanskelig å holde meg lenge unna. Og der kjenner jeg av og til savn litt og. Man savner jo å være der det skjer, det savner jeg faktisk veldig.

SS: Ja. Jeg tror det er noen av de morsomste samtalene vi har hatt i denne serien teknologipolitikk, som var et forsøk på å lage en slags virtuell Arendalsuke, er faktisk med folk som har vært i politikk også har vært ute av politikk. For det er noe med at veldig fint med outside in, men også inside out-perspektiv. Så snakker man kanskje også litte grann friere, litt mer på egne vegne, da, enn når man er forpliktet av et program, kanskje.

RN: Ja, også tror jeg alltid på viktigheten av å ha erfaring både fra ulike typer sektorer, ulike typer fagfelt, hele resten av livet vil ulike erfaringer alltid være en fordel, tenker jeg. 

SS: Hva er det viktigste du har lært fra politikk? Hva er de unike skillsa som man utvikler der som kanskje ikke vi andre har mulighet til å øve på så mye? Er det kompromissenes kunst, er det påvirkningens kunst, hva er det?

RN: Et veldig godt spørsmål som ingen har spurt meg før. Men hvis jeg skal liksom tenke kjapt på det, så tror jeg ja, kompromissenes kunst, det tror jeg kan se ekstra da jeg jobba i NATO. Det vakre med å finne et godt kompromiss. Det er klart at dette så man også da man jobba i en rødgrønn regjering, da måtte man også finne gode kompromisser blant tre ulike partier. Men det er klart at når du jobber i NATO, da var det 28, nå er det 30 medlemsland. Det å få fram viktige vedtak som 30 land er enige i, er noe av det fineste som finnes. Men det er klart at da vil ikke alle bli like glade som om de hadde fått lov til å formulere ditt eget vedtak og sine egne formuleringer. Men det at man faktisk får viktige vedtak, viktige beslutninger, blant 30 store og små medlemsland, det er fascinerende og utrolig vakkert å se at det går an. Så ja, kompromissets kunst er noe av det, men så tror jeg også det er viktigheten av å prate med folk, viktigheten av å møte folk, få innspill fra folk, på veien til å finne gode kompromiss. Det tror jeg man lærer i andre jobber også. Så det er ikke spesielt for politikken, men det tror jeg er en egenskap, en kunnskap du får med deg fra å jobbe i politikken. For politikken handler jo om å om å omgås mennesker, få innspill fra mennesker, lage god politikk for enkeltmennesker, det er jo det det handler om. 

SS: Du vet, det er så mange forskjellige typer makt, og jeg tror at forskjellige typer yrker utøver veldig forskjellige typer makt for å få til sine jobber. Jeg var teknolog i mange år. En forsker, akademiker. Og på den ene siden, når du underviser studenter, så er det veldig relasjonelt. Men ellers så er det ikke så veldig viktig om kollegaene dine liker deg og om du liker kollegaene dine. Det viktigste er vel egentlig å komme frem til de riktige resultatene på en bunnsolid måte. Ikke sant. Og den jobben var mye mindre relasjonell for eksempel enn da jeg gikk over til å jobbe mer med forretningsledelse og markedsføring. Men der igjen, så hadde man mye mer sånn hierarkisk dynamikk, og det ligger en del makt i det. Sånn at folk trenger ikke nødvendigvis like deg for å gjøre det du ber dem om å gjøre, hvis du har en rolle som sier at det er dette som må gjøres. Men jeg tenker at i politikk, da, kanskje mer enn noe annet sted, så må man basere seg faktisk på det relasjonelle. For å få folk til å gjøre det du trenger at de skal gjøre, det å sørge for at man samarbeider selv med de som er på helt andre siden politisk også videre, for å kunne få til ting i fellesskap, må være en veldig nyttig måte å lede på, da, som vi andre burde også lære noe mer fra.

RN: Absolutt, helt enig. Samtidig så tror jeg at det relasjonelle er viktig i alle jobber. Samme hvor du arbeider hen og samme hva du jobber med. Personlig så mener jeg at de beste resultatene, den beste jobben, jeg klarte å gjøre sammen med min kollega, om det er i PwC eller NATO eller franskdepartementet, så hadde jeg aldri klart å gjøre den jobben uten gode kollegaer. Og deres evne til å jobbe med meg og min evne til å jobbe med dem. Så jeg tror det er viktig samme hva om det er leder eller ansatt, så er det også viktig å kanskje enda viktigere som leder, og da handler det ikke om at du skal alltid bare bli godt likt. Men det handler om at de under deg og på siden av deg skal føle seg sett, føle seg tatt på alvor, og at dine ansatte, muligheten til å være med å påvirke beslutninger. For da tror jeg vi snakker om sånne lederegenskaper, da. 

SS: Ja. Og du Randi, vi skal tilbake til Arbeiderpartiet og arbeiderpolitikk om litt, for jeg tror at det er noe av det viktigste vi burde egentlig diskutere i politikk fremover, det er spørsmålet om hvordan sørger vi for at det er jobber for alle, og at de jobbene er konkurransedyktige i internasjonal setting. Og det er litt det også som jeg har lyst til å spørre deg om, store og små saker i politikk, hvor det er ikke nødvendigvis de virkelig store saker, altså store i finansielt omfang eller i samfunnskonsekvenser, som gjør at folk stemmer for et parti. Det blir sånne ulvesaker eller bompengesaker som jeg ikke forstår, men er livsviktige for en del andre. Sikkert på grunn av en eller annen signalverdi som jeg ikke helt får med meg. Men før vi kommer til spørsmålet; hva er de virkelig store saker, tenker du, for Arbeiderpartiet i fremtiden? Men før vi gjør det har jeg lyst til å spørre et spørsmål om internasjonal politikk versus nasjonal politikk. Fordi jobben som du måtte gjøre i NATO dreide seg da om å lage en politikk på tvers av 30 nasjonalstater. Mens den jobben som arbeiderpartiet skal gjøre i Norge, er på en måte å finne den beste politikken for en nasjon, på basis av våre særegenheter, tenker jeg. Og hva savner du fra den tiden du har i Brüssel mest, hva var det fineste med å jobbe sånn som du jobbet der, og hva mener du man burde gjøre kanskje enda bedre eller annerledes for å få internasjonal politikk til å fungere så bra som mulig?

RN: Altså, jeg syns jo at det er klart det har vært en del krevende år i internasjonal politikk, mye som kunne blitt nevnt der, men det er klart at det er en krevende internasjonal situasjon vi har i dag, mine tidligere kollegaer som jobber i NATO, så har de hatt og har krevende tider fremover. Men det er klart at desto mer krevende verdenssituasjonen er, desto viktigere er det at man sitter rundt samme bordet og diskuterer utfordringene man har. Og der er det snakk om internasjonal politikk, eller om du snakker om politikk. Og den evnen til at man setter seg ned og diskuterer vanskelige problemstillinger for å prøve å finne løsninger, er kjempeviktig. Og der tror jeg og at både NATO har vært borti enda viktigere, når man har sett den utviklinga man har hatt i verden nå med Russland, tidligere ISIL, utvikling av Afghanistan. NATO er kjempeviktig, men det er klart at nå med pandemien, så er internasjonale organisasjoner som WHO kjempeviktig, FN blir enda viktigere. Når verden er krevende, så er internasjonale institusjoner enda viktigere. Og jeg tror det er viktig også at man som politiker, både internasjonale og nasjonale politikere, bygger opp under de internasjonale institusjonene vi har. For de er enormt viktige, og jeg tror at de kommer til å være veldig viktige fremover. Og det tror jeg det er viktig at norske politikere bygger opp under også. Veldig.

SS: Du, hvis vi skulle tenke litt på Norges unike muligheter fremover. Vi går i en tid hvor alt blir basert på data, fra krigføring til helse til utdanning til infrastruktur, effektivitet, smarte byer også videre. Men Norge er et relativt lite land, og samtidig et land som puncher over sin vektklasse, over mange år. Jeg så fra CV-en din at du har jobbet med Sigbjørn Johnsen som politisk rådgiver i finansdepartementet, under hans regime. Og han er en av mine største helter politisk. Han var styreleder, skjønner du, i Norsk Tipping en periode. Og jeg glemmer aldri han feiende inn i dette styrerommet, alltid med den der skinncowboyhatten sin på, og Hans Børli-dikt som måtte være åpningen på ethvert styremøte. Men det arbeidet som ble gjort rundt oljefondet. I første runde med Sigbjørn og hele verdiskapningen rundt oljen, det er noe unikt norsk ved det. Og jeg er kjempestor fan av det. 

RN: Det er noe av det fineste i norsk politikk, eller norsk historie, er hvordan vi evnet å forvalte oljeformuen vår. Så den lærdommen, historien, erfaringen, som jeg håper at flere får lære om. Jeg er redd for at det går litt i glemmeboka. Det er noe med å minne oss selv på at den oljeformuen, eller pensjonsfondet vi har i dag som gjør dette med evnen til å takle krisen vi er oppi nå på en såpass bra måte, den har ikke kommet av seg selv. Virkelig ikke. Og der er det enormt dyktig politisk håndverk som vi må takke mange politikere.

SS: Og det kunne jeg tenke meg at vi åpner opp litt. Så det jeg tenker, er at det er tre utrolig spennende områder for Norge, og Arbeiderpartiet burde kunne ta ganske sterk posisjon i hvert fall, i alle de tre. Og det første dreier seg om arbeid for alle. Det andre dreier seg om livslang læring, for å på en måte stabilisere og utjevne på en god måte samfunnet, dra oppover nederste halvdel. Og den tredje dreier seg om data som grunnlag for verdiskapning, gjerne etter en modell fra oljefondet. Og jeg skal åpne med det siste. Det jeg tenker, er at for da er det 50-60-70 år siden nå vi fant oljen. Også forvalta vi det ved å sørge for at mesteparten av verdiskapningen havner hos fellesskapet. Men dette ligner egentlig på gjenfallsrettigheter fra vannkraftstiden. Samme tankegang. Og kunne man tenkt seg en slags gjenfallsrettighetspolitikk for data, hvor vi sørger for at data som skapes av nordmenn, forblir, eller verdien av de dataene blir fanget på ett eller annet vis av norsk fellesskap, før det går helt ut til de store internasjonale giganter. 

RN: Ja. Det som jeg tror er viktig, er i hvert fall at man er med å tørre å regulere det. Så er jo spørsmålet, hvordan skal du regulere det? Det er nok sikkert ikke jeg den beste til å svare på, men at regulering er viktig, er definitivt. Og det tror jeg handler om at all den dataen man samler er veldig lett å selge videre, gi videre ukritisk, uten å ha noen kontroll på hva det kan brukes til. Men som norske politikere, så tror jeg at man må... Det er så enkelt å bare være superpositive til den type data som finnes og den nye tiden, men på samme måten som at man er positiv til det, så må man også være like mye skeptisk på samme tiden. For er du skeptisk, så tør du å stille de kritiske spørsmålene. Har man regulert godt nok, har man god nok kontroll på dataen, er vi sikre på at det ikke kommer i feil hender, og har vi på en måte tilgang til den type data selv? Og akkurat hvordan man skal gjøre det, hvem som skal gjøre det, det har ikke jeg svaret på. Men at det må gjøres, det er jeg helt sikker på. Og der tror jeg og at mange politikere, for så vidt også Arbeiderpartiet, er klare over, men det er klart at her ligger jo den teknologiske utviklingen, den ligger jo ofte før politikken. Og det tror jeg man nå har sett sånn historisk med teknologisk utvikling, at ofte så kommer politikken litt sent. Spesielt på regulering. Man klarer ikke å holde den samme type farten som den teknologiske utviklingen har hatt. Men det er ikke noen grunn for at man ikke skal gjøre noe med det i etterkant. 

SS: Dette med at politikken henger etter, har kanskje også noe med at politikerne i dette tilfellet føler seg ikke nødvendigvis kallet, dette er noe teknologigreier tenkte folk inntil nylig. Men jeg har inntrykk av at det skjer mye greier der akkurat nå. Det er en parallell til jeg har lyst til å fremheve fra dette oljeeventyret vårt, og det er at dere fikk store internasjonale giganter til å lete etter olje i Nordsjøen, fordi det var olje, og det var store muligheter for inntjening. Men så sa man at de må bare betale den skatten de betaler i en veldig spesiell konstruksjon, også er det mer behandlingen av den konstruksjonen som var spennende. Det havnet ikke i hendene til en privat institusjon av noe slag, en sjeik eller hva det nå er i andre land. Men dette her ble forvaltet på en langsiktig, veldefinert måte. Og jeg skjønner ikke hvordan dere klarte å få alle til å bli enige om våre både denne her 4%-regelen og, altså, alle strukturer rundt oljefondet. Hvordan gikk det til at man klarte å få enighet?

RN: Nei, men der tror jeg at det er for å bevise et utrolig godt politisk håndverk. Det er klart, du kan jo gå tilbake til 60-tallet, og det er en stortingsmelding som er utrolig bra å lese, som jeg anbefaler deg å lese. Det er stortingsmelding nummer 25 om petroleumsnæringens plass i det norske samfunn. Og der legger man egentlig føringa til den type forvaltning man driver av oljeformuen i dag. Det ser man veldig tidlig, at man skal forvalte oljeformuen på en sånn måte at det kommer fremtidige generasjoner til gode. Man er veldig spesifikk på hvordan det skal skattlegges, at det her er en formue som ikke skal brukes opp i norsk økonomi fortløpende, men at det skal spares sånn at andre og senere generasjoner skal ha glede av det. Og det er overbygninga på den forvaltningen man ser i dag. Nå forvalter man jo enorme summer, både til mine barns og mine barnebarns store gleder, og jeg tror at hvis man noen ganger kanskje glemmer litt det. Og jeg tror man snakker en del om det under finanskrisen, man har ikke snakket så mye om det under dagens krise, pandemikrise. Men noe av grunnen for at Norge har muligheten til å håndtere krisen på den måten vi gjør, med kompensasjon til næringslivet, med redningspakker, en og to og tre med økonomiske bidrag til de som sliter, er fordi vi har økonomiske muskler. Men de musklene har jo ikke kommet dit tilfeldig. Det var jo både som nevnt den stortingsmeldingen på 60-tallet, men og da man opprettet selve fondet på 90-tallet. Det var liksom da grunnlaget ble gjort, også fikk man jo da handlingsveien i Stoltenberg-regjeringa på tidlig 2000-tallet. Da sa man at man ikke skal bruke mer enn 4% av fondet som på en måte var avkastningen av fondet. Nå er man jo nede på 3%. Og da var det jo Stoltenberg som satt som statsminister, Carl Eirik Schjøtt Pedersen som finansminister, i lag med dyktige byråkrater, som satt og laga den regelen. Det er jo det som gjør at vi klarer å forsikre oss mot både overforbruk, det kan du se at vi innimellom har nå, men den regelen er laget for at man skal bruke veldig mye mer i dårlige tider, som man hadde i finanskrisen i 2008-2009, men også som man er i nå. Fondet er skapt nettopp for denne type situasjon vi ser i dag. Og du nevnte jo innledningsvis dette med kompromisser og spørsmål om lykkes man med det, men jeg tror at der ser du noe av det fine med norsk politikk, et viktig spørsmål; evner man å finne gode politiske løsninger på, på tvers av de politiske linjene? Det mener jeg er en del av den politikken og som har kommet ut av den krisen vi er i nå. Det er at alle politiske parti står i lag, når det er store kriser så finner man sammen på tvers av regjering, storting, Stortinget er med på de store beslutningene, og det er ikke alle land som gjør det sånn. Og det tror jeg handler om en sånn fin norsk kultur. Stoltenberg kalte fondet for et ektefødt barn av et godt politisk system, og det syns jeg er ganske godt sagt. Og det er nettopp det det er. 

SS: Også, jeg har sett både det landet jeg kommer fra opprinnelig, men også mange land jeg har jobbet og levd i siden, ser jo på både oljefondet med misunnelse, og på handlingsregelen med forundring. Også har mange land prøvd å få til noe lignende, men bortsett fra kanskje Canada, så vet ikke jeg om noen som nærmer seg med en sånn type avsetning for fellesskapet. 

RN: Nei, og sånn, hva skal jeg si, det er mange land som skulle ønske at de hadde fått det til, og det er jo ikke enkelt. Bare tenk på din egen privatøkonomi. Hvis du på en måte får masse penger rennende inn, så er det veldig enkelt å bare bruke opp alt, for så å legge seg på et høyt forbruk. Men da blir det en blåmandag etter hvert, den dagen det er brukt opp. Og det er klart at det var jo det som var hensikten til Carl Eirik Schjøtt Pedersen og Stoltenberg da de laga handlingsregelen på tidlig 2000-tallet. Og det var på en måte å lage en, hva skal jeg si, en stoppekran, at du skulle ha muligheten til å få oljepenger inn i norsk økonomi, og sånn at man hadde mer penger å bruke enn uten oljepenger, men samtidig så måtte vi ha en kran som fikk stoppet, og hvordan skulle man få til det. Og det var da ideen om handlingsregelen ble til. Nettopp både for å få tilgangen til oljepenger, men samtidig at man hadde muligheten til å ha en stoppekran som gjør at du har mulighet til å si at nå kan vi ikke bruke mer uten at det ødelegger norsk økonomi. Og det klarte de jo.

SS: Men du. Også var det en ting til der. Og det er at disse store internasjonale oljeselskaper også fikk insentiver for å bruke norsk teknologi for å få til de plattformene sine. Og det tror jeg henger sammen med den her skatteprosenten som gjorde egentlig innovasjon, men da med norsk teknologi, veldig lønnsom, eller risikoavlastet. Og mitt spørsmål er vel egentlig om vi var modigere før? For vi gjorde det for oljen. Vi klarte å stimulere en helt ny industri, altså oil services vokste opp av at det var plutselig etterspørsel for helt nye typer stabilisatorer og propeller og turbiner og undervannsrør, sammenkoblingsmaterialer og hva det nå måtte være. Vi har jo prøvd oss med Mongstad og på en måte mistet motet underveis, og liksom, er de virkelig store satsingers tid forbi? Og hvis den virkelig er det, hvorfor det? For nå spør jeg deg igjen tilbake til finansdepartementet, for vi skal så veldig regne hjem alle risikoer og sånn. Men jeg mistenker at man visste ikke helt hvilke risikoer man hadde hverken når man bygde bergensbanen eller satt i gang oljeindustrien?

RN: Nei, det var nok ikke så enkelte å se de store satsningene når man er midt i satsingen. Det tror jeg nok det meste ble litt preget, sant, det er ikke sikkert man ville ha skrevet historien om oljefondet og handlingsregelen mist i lagingen av det. Om 20 år så kan det godt hende at man ser på dagens situasjon enda bedre enn vi klarer å gjøre nå, både den teknologiske utviklingen, måten man satser på det i Norge. Det er for tidlig å skrive dommen over det nå, tror jeg.

SS: Og hva tror du, hvis det er noen store prosjekter, hva burde de være?

RN: På teknologifronten, mener du?

SS: Eller for fremtiden? Nå er jeg teknolog, og det er litt at hvis du har en hammer så ser alt ut som en spiker, så for meg er alt teknologidrevet. Men det er klart at vi går imot en fremtid hvor det kommer til å være forferdelig mange gamle folk som kommer til å legge press på velferdsstat på helt nye måter. Vi kommer også i møte til en fremtid hvor det kommer til å være alt for få arbeidsplasser av den tradisjonelle typen, så vi må skape nye arbeidsplasser basert på ny kunnskap. Vi kommer til å ha et veldig mye større polariseringspress, og kanskje må barna få helt annen type opplæring i skolen enn det de gjør i dag. Men jeg lurer på what's the next mission for Norge?

RN: Jeg tror at den store utfordringen til Norge er, man kan jo nevne flere, men klimautfordringer er jo en, der må man finne gode løsninger, der er teknologi også en del av svaret. Men en annen stor utfordring er jo på en måte, jeg skulle si statsfinansene, det høres jo veldig kjedelig ut, men sånn at du klarer å finansiere den fremtidige velferden. Der er også teknologi en del av svaret. Så teknologi er jo svaret på veldig mange av de utfordringene man ser. For å ta den siste utfordringen først, det er klart at når du ser på antall eldre sammenlignet med antall i arbeidsyrket, så er det en stor negativ utvikling fremover. Det blir veldig mange flere eldre, og man må organisere velferdsstaten på en litt annen måte enn det man er vant til i dag, fordi at vi har ikke folk nok til å gå inn og arbeide iblant annet eldreomsorgen. Og da må man løse utfordringene på en litt annen måte, blant annet med teknologi. I den jobben som jeg har nå i PwC, så har vi jobba mye med kommune og digitalisering, jobbet mye med kommune blant annet med spørsmål om hvordan man skal få ned sykefraværet i kommunen. Og det å diskutere med sykepleiere, hjelpepleiere, ansatte på barnehagen, hva er det vi kan gjøre i deres sektor som gjør at man kan få ned sykefraværet? Man vet at det blir større utfordringer fremover, spesielt innenfor de ulike aldershjemmene som de har jobbet på, og det å få deres innspill på hvilke typer teknologiske løsninger er det man kunne fått inn i den sektoren? For jeg har så utrolig tro på at de spørsmålene er det ofte ansatte selv som har de beste svarene på. Det er ikke alltid en ingeniør skal svare på hvordan du skal gjøre medisinfordeling på et aldershjem best mulig, det tror vi veldig på at det er sykepleier selv som vet svaret på. Men da må du sette de i stand til å kunne komme opp med det svaret, og det har vi jobbet mye med i PwC. Og det er utrolig fascinerende, kjempeartig å få de til å svare på de utfordringene selv, som den enkelte sykepleier i en kommune står i. Så ja, teknologi er jo mye av svaret på de store utfordringene man har i samfunnet når det gjelder en økt andel eldre, absolutt. Også er det jo klima. Der tror jeg også at teknologi er mye av løsningen, men der også handler det om økt kompetanse, økt forståelse for de ulike utfordringene. Og der er man nok definitivt godt i gang, og jeg tror på en måte at den krisen vi er oppi nå med koronaen har gitt oss den muligheten, spesielt på den teknologiske utviklingen. Og jeg har møtt ordførere fra Arbeiderpartiet som har vært fra en distriktskommune og har sagt "endelig så blir vi med på møter i Oslo uten at vi trenger å dra til Oslo". Det hadde man ikke muligheten til før. Koronaen og denne pandemien har gjort verden mindre, for det er kortere avstand mellom Oslo og Lierne nå, enn det var før koronaen. Og det handler kanskje om det spesielt teknologene tok som en selvfølge, var jo aldri det for en ordfører eller for en rådmann ute i en liten kommune før, men nå er det det. Og det gjør jo at kompetanse, kunnskap kommer nærmere dem. For mange, mange år tilbake så jobbet jeg med distriktsutvikling. Jobba på en plass som heter for Kompetansesenter for distriktsutvikling, og jeg tror en sånn virkelig positiv ting fra koronaen, så er det rett å slett at du har en stor positiv endring for distriktskommunene, nettopp fordi plutselig så var man på alle seminarer og alle konferanser og møter, de kjøres digitalt, og folk blir vant til det. Så jeg tror det er viktig at man etter hvert går tilbake til den vanlige måten å ha møter på, men forhåpentlig vis vil man ha valgmuligheten om man skal være til stede eller være med digitalt. Og jeg var på mange trilleturer der jeg har deltatt på mange typer seminarer og konferanser, helt nydelig. Utrolig enkel mulighet å øke sin egen kompetanse på. Sånn at det er noe fint med at selv om den menneskelige avstanden har blitt større under pandemien, så har man nå på en måte fått, det har blitt en kortere avstand også, digitalt.

SS: Ja. Jeg tenker at den muligheten for å kanskje være den mest både effektive, men også brukervennlige og fortsatt sunt finansierte velferdsstaten, ikke sant, hvis vi klarer å forsvare den posisjonen så har vi gjort noe helt utrolig viktig og fantastisk for fremtidsbefolkningen i Norge. 

RN: Sant, og det er ikke en enkel oppgave. Du startet litt med det innledningsvis, at politikere, eller om det er politikere eller ikke, så er det ofte enkeltsaker som du blir engasjert i og enkeltsaker som er i medias søkelys også. Det er ikke veldig ofte at du får media sitt søkelys på om du slår et slag for handlingsregelen eller impulsen i prosjektet. Det er veldig sjelden du får overskrifter på det. Men du får overskrifter på at utgifter til enkeltforslag. Og vi skjønner at politikere hopper på den typer saker, for det er så enkelt. Det er da du får med deg sjarmen... Jeg skulle kanskje ønske at man hadde enda flere politikere som snakket veldig positivt om viktigheten av handlingsregelen, men også viktigheten av å bevare oljeformuen fremover. For jeg tror at for å evne å takle neste krise som man har gjort i dag, så trenger vi også noen år der utgiftene går ned. Og det krever noe fra en politiker, å se lenger. Men ikke sant, en tøff politiker er også en politiker som tør å si nei. Ikke fordi han alltid vil, men fordi at det er faktisk viktigere oppgaver fremover som gjør at du må tørre å si nei nå, for å ha muligheten til å finansiere viktigere oppgaver i fremtiden. 

SS: Jeg tenker at det er også noe med at det er lettere å skape emosjonelle reaksjoner for enkeltsaker enn for de mest komplekse saker, og derfor så har vi en ganske vanskelig pedagogisk oppgave foran oss. 

RN: Det er ikke mange tårer eller klemmer du kommer til å få ved å snakke høyt og lenge og vakkert om handlingsregelen og oljefondet, det er ikke det altså. Men det er viktig.

SS: Jeg prøver å tenke på om det finnes en eller annen god kommunikasjonsstrategi for å virkelig tenne på dette her med gjenfallsrettigheter på data. Men det er mulig at man er nødt til å bruke bilder som faktisk har med dagens arvesølv eller for alt vi er og alt vi har, også få folk til å skjønne at det blir digitalt.

RN: Ja, kanskje.

SS: Men kan ikke vi snakke bare et par minutter om livslang læring. For det også er et av de tre store overskrifter, tenker jeg. Vi snakker, egentlig kanskje vi skal slutte å snakke om livslang læring, og begynne å gjøre det. Og et konkret spørsmål fra meg til deg der, er at jeg digger dette bildet som du akkurat puttet i hodet mitt med dine trilleturer på konferanse og i klasserom. Hvordan får vi det til å være noe som folk flest gjør og liker?

RN: For å begynne der, jeg tror jo man kommer ofte tilbake til den situasjonen man er i nå med pandemien, men jeg tror på en måte den har bare understreket viktigheten av livslang læring, ikke sant. Fordi i denne situasjonen, har vi nok sett en generasjon som aldri har logget seg inn på Teams, som aldri har hatt videomøte, som aldri har på en måte hatt disse møtene med hverandre. Og plutselig går det et par uker, også snakker mamma om Teams. Hun hadde ikke snøring på hva Teams var før korona. Hun har jobba som renholder i kommunen i mange, mange år, og plutselig så er hun på en måte en deltaker på viktige møter i kommunen. Og det er der ansvaret som en arbeidsgiver har for at alle sine ansatte skal få øket den typen kompetanser, og når jeg sier alle ansatte så mener jeg virkelig alle ansatte. Det er så lett å tenke at det er noen som det er viktigere at har den kompetansen, men nei, jeg tror at absolutt alle må ha det. Og det er liksom, min arbeidsgiver i PwC har et ansvar for å gi den retten til digital kompetanse, men også at en kommune gir ansvar for at deres sykepleiere, hjelpepleiere og lærere innehar den rette digitale kompetansen. Enten som lærer sånn at du kan lære det videre, men også som sykepleier sånn at du kan ta i bruk de rette hjelpemidlene, de nye hjelpemidlene, for å utøve bedre tjenester. For det er jo hovedoppgaven til en kommune, det er å sørge for at man har de absolutt beste tjenestene til enhver tid, og det er jo noe annet i dag enn det var i går. Men det er derfor livslang læring er på en måte svaret på det, for skal du lykkes med det må det være de ansatte som gjør det, og ansatte må da ha oppdatert informasjon, ha den beste kunnskapen, og da spiller det ikke noen rolle om du er renholder, manager på PwC, om du er en sykepleier. Og det krever opplæring, og du må få den fra din arbeidsgiver. Også tror jeg det er en ting som er litt viktig å nevne når man snakker om teknologisk utvikling og det som både har skjedd med utviklinga frem til nå, men og det som skjer fremover, sørg for at man ikke får et nytt klasseskille. Ikke sant. Og det er jo derfor livslang læring er kjempeviktig. Hvis du ikke evner å få med deg mamma, og du ikke evner å få med deg Olga på 80 eller du ikke evner å få barn som bor i krevende familier med på den type utvikling, så vil du få et klasseskille. Du vil få en del av befolkningen som ikke føler at de er med på utviklingen, og det har store kostnader for samfunnet. Så det å investere i livslang læring tror jeg, da kan man snakke om å få økonomisk gevinst på lang sikt. 

SS: Enig. Og det er den beste investeringen vi kan gjøre, og den burde gjelde alle, men det er en kulturendring. Vi er vant til å tenke på utdanning som noe som du gjør først i livet, også er du egentlig fritatt etter hvert, og du får lære gjennom livets harde skole eller hva vi kaller det. Men det blir ikke nok fremover.

RN: Det blir aldri nok. Jeg var så heldig å få tak i en master som jeg ble ferdig med rett før lille Kasper kom. Så tok en master i økonomisk styring og ledelse på NHH, nå de to siste årene. Og det er jo det mest krevende jeg har gjort i hele mitt liv, men også noe av det fineste og det beste jeg har gjort. Og det er klart at det å bygge på sin egen kompetanse i voksen alder er jo krevende. For det skal gjøres på siden av jobb og familie, det er mye som ofres for å få tid til alle helgene og nettene som man må bruke for å lykkes med det. Men når man da sitter med en master, man sitter med økt kompetanse på felt man ikke kunne noe om fra før av, så er det definitivt verdt det. Ja, hva skal jeg si. Det anbefaler jeg alle. Det å ta videreutdanning. Kanskje blir man litt for opphengt iblant i at man skal utdanne seg, altså man skal ha en grad. Jeg er ikke så opptatt av graden. Det som er viktig er at du faktisk lærer noe. Da jeg tok masteren min, så hadde vi en kollokviegruppe hvor det var meg og blant annet en lege. Han hadde aldri studert økonomi før, og var ganske ny på dette, som meg. Og han sa "Randi, du må ikke tenke på hvilken karakter du får, du må alltid tenke på hva det er du lærer, og å komme ut av masteren med å ha mer kunnskap man ikke hadde kunnskap om fra før av, og ikke en karakter. Karakteren har null betydning". Og det tror jeg er litt viktig at vi tenker litt på. For livslang læring, så fort du havner i den utdanningsbobla, ja, det er også viktig. Men du kan ta kurs. Det å få inn læring som en naturlig del av en arbeidshverdag tror jeg er viktig. Så ikke å formalisere det som en utdanning eller som store kurs. Men det at du faktisk bruker det som en naturlig del av arbeidshverdagen din. 

SS: Veldig bra. Randi, sånn mot slutten så pleier jeg å spørre folk om fire korte personlige spørsmål. Og det første, er vel egentlig om du har lest eller sett noe som du ble inspirert av og som du kunne anbefale videre til våre lyttere?

RN: Jeg er litt dårlig til å lese bøker, det er liksom ikke tiden til det. Men den siste boka jeg leste, var faktisk, nå høres jeg ut som en skikkelig nerd, men det var faktisk Asle Skredderberget sin bok om oljefondet. «Usannsynlig rik», om historiene om norsk oljeformue og felles, oljefondet. Den beskriver veldig godt det politiske håndverket som har blitt gjort gjennom mange tiår, for å lykkes med det. Så det tror jeg er en bok som ikke veldig mange har lest, men den anbefales på det sterkeste.

SS: Det høres ut som en bok vi absolutt burde lese, og vi setter den på lista for bokklubben vår, for vi har en bokklubb for de ekstra nysgjerrige med gode norske sakprosabøker. Og det er veldig mye godt som blir skrevet i Norge som kanskje ikke når ut til så mange som det kunne, så vi prøver å bytte litt på, da. Tusen takk for den anbefalingen. Også lurer jeg på om du har en personlig rollemodell? Er det noen du har hatt underveis som har ikke nødvendigvis hele tiden, men som kanskje i noen, et par kritiske øyeblikk i livet har liksom hjulpet deg å finne retning?

RN: Tror nok min mor og min bestemor er de som har gitt meg viktigste retningene i livet, som har lagt verdigrunnlaget. Det har også prega både meg som person og meg i jobbene jeg har hatt. Så har jeg jobba for mange fine sjefer, også er Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg noen av de fineste lederne jeg vet om, som jeg har lært masse av. Og som jeg er utrolig takknemlig for å få lov til å lære så mye av og ha jobba for.

SS: Veldig bra. Også lurer jeg på om hva er din mest positive overraskelse fra korona?

RN: Vi har jo snakka mye om det. Jeg tror ikke man kommer unna at endelig ble digitalisering en faktisk digitalisering og ikke bare noe man snakka om. Og at avstand har blitt kortere, både avstand i Norge og internasjonalt. Plutselig kunne man enkelt holde møter, seminarer, konserter og teaterforestillinger. Det ble liksom ordentlig digitalisering.

SS: Når verden kommer i stua. På godt og vondt.

RN: På godt og vondt, absolutt.

SS: Også lurer jeg på, siste spørsmål. Hva slags teknikk eller setning du har for å løfte deg selv opp når du er i litt kjedelig, litt lang, litt vanskelig faser av prosjekter? Hvor henter du resilience da?

RN: Det er nok ikke alle de setningene som passer seg på skjerm og på lyd.

SS: Haha.

RN: Nei, men det er nok det å kvinne seg opp, og tørre å gjøre ting. Kvinne seg opp til å gjøre ting man ikke har gjort før, til å tørre å feile litt, da. Det skulle jeg nok ønske at jeg var litt flinkere til, det tror jeg alle burde vært flinkere til. Å kvinne seg opp, det er et godt uttrykk.

SS: Jeg tenker at det å kvinne seg opp, for meg innebærer det også å kanskje slutte å stresse over the small stuff, da, og stuff vi ikke kan gjøre noe med, og bare tenke "søren heller, nå er det dette som gjelder og alt det andre får være"... Og det er noe som tar litt tid av og til å samle mot for, men er utrolig deilig når man først har kommet videre med, da. 

RN: Ja, det er jo viktig å finne ut hva det er som er viktig i livet.

SS: Ikke sant. Ja. Men så gøy. Randi Ness, kjempehyggelig og inspirerende å snakke med deg, tusen takk for at du var med oss.

RN: I like måte. Takk skal du ha.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet lørn.university 

 

 

Read full transcript

Utdanning og hobby? 

Bachelor i samfunnskunnskap fra NTNU og MBA i økonomisk styring og ledelse fra NHH.

 

Hvem er du, personlig og faglig? 

Det som driver meg er muligheten til å være med å skape et bedre samfunn for folk. Om det er som lokalpolitiker i fylkestinget, som politiker i Arbeiderpartiet eller som rådgiver for NATOs generalsekretær eller som konsulent er ikke så viktig. Men jobben må dreie seg om å bidra til et bedre samfunn for folk.

 

Hva leverer din organisasjon, enklest forklart?

I PwC har jeg jobbet mye med kommunesektoren, blant annet hvordan kommunene kan levere enda bedre tjenester for sine innbyggere. Jeg brenner for å involvere ansatte og innbyggere i utviklingsarbeidet kommunene gjør.

 

Hva er du best på?

Å skape engasjement!

 

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden? 

Vi trenger kunnskap om digitalisering, men vi må også ha kunnskap om menneskelige relasjoner og hvor viktig det er.

 

Hvem inspirerer deg?

Flere av mine tidligere sjefer inspirerer meg. Og min bestemor.

 

Noe anbefalt lesing eller seing, så vi kan lære mer?

Siste boka jeg leste var Asle Skredderberget sin bok om Pensjonsfondet, som heter Usannsynlig Rik. Den tar for seg historien til Pensjonsfondet. En bok alle burde lest, for å forstå at den rikdommen Norge har i dag ikke skal tas for gitt, og at det ligger et godt politiske håndverk bak den rikdommen. At vi kom godt ut av finanskrisen, og ser ut til å kunne komme godt ut av denne krisen, er ikke tilfeldig. Det handler om at vi har spart opp en formue. Men denne formuen varer ikke evig. 

 

Ditt viktigste prosjekt det siste året?

Å bli mamma.

 

Beste overraskelse fra Covid-19? 

Endelig kan man snakke om en digital revolusjon; Verden har blitt mindre.

 

Kan bærekrafts brukes som vekstmotor? 

Absolutt. Det må det. Mener bedriften Vestre er det beste eksemplet på det. Denne typen bedrifter og bedriftseiere tror jeg vi kommer til å se mer av.

(se podkasten med Jan Christian Vestre her)

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Hvordan skal vi få alle med for å lykkes med den digitale verden?

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
ENTERPRISE

This is what you will learn:

Politikk 

Økonomi 

Samfunnsstyring 

Omstilling og fremdrift 

 

 

Det som driver meg er muligheten til å være med å skape et bedre samfunn for folk

- Randi Ness

Recommended literature:

Siste boka jeg leste var Asle Skredderberget sin bok om Pensjonsfondet, som heter Usannsynlig rik. Den tar for seg historien til Pensjonsfondet. En bok alle burde lest, for å forstå at den rikdommen Norge har i dag ikke skal tas for gitt, og at det ligger et godt politiske håndverk bak den rikdommen.  

This is PwC

PricewaterhouseCoopers er et globalt nettverk av firmaer innen revisjon og rådgivning.