<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: POLITICS

#0939: Nasjonalstaten som ramme for innovasjon 

Gjest: Anne Beathe Tvinnereim

Nestleder of Senterpartiet


Med Vert Silvija Seres

I denne episoden av #LØRN TeknologiPolitikk snakker, Silvija Seres, med nestleder i Senterpartiet, og fylkesråd for plan, klima og miljø i Viken fylke, Anne Beathe Tvinnereim. De snakker om Senterpartiets engasjement foran høstens valg, om grønn omstilling og tillit til velgerne. Anne Beathe ønsker at vi ikke forenkler miljø- og klimadebatten, og med dette følger viktigheten av at politikere skal kunne se og ivareta helheten, og ikke forlede velgerne med lettvinte løsninger.  

 

Full transcript

Med Anne Beathe Tvinnereim og Silvija Seres

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

SS: Hei, og velkommen til Lørn teknologipolitikk. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Anne Beathe Tvinnereim, som er fylkesråd for plan, klima og miljø i Viken fylke, og nestleder i Senterpartiet. Velkommen.

AT: Tusen takk, artig å være her.

SS: Tusen takk for at du vil snakke med oss i denne serien, Anne Beathe. Jeg skal bare si to-tre setninger om hva serien går ut på, for å plassere den hos våre lyttere, også snakker vi. Og dette er da, nærmer seg hvert fall, samtale nummer 100 i vår serie om teknologipolitikk, som vi begynte med i august. Eller faktisk i mai, da vi skjønte at Arendalsuka blir dessverre avlyst. Og det er den type langsiktige politiske samtale som vi tenker er mangelvare i tider hvor alle blir egentlig litt sånn i krisemodus og tenker kortsiktig, og samtidig er vi i et valgår. Samtidig, Anne Beathe, så har det skjedd noe helt magisk med Senterpartiet det siste halvåret, så det er utrolig spennende å få høre litt med deg om dine perspektiver på det. Så et parti som ser ut til å være veldig godt posisjonert for både type digital innovasjon i forhold til arbeid, og en måte å ta i bruk hele landet på. Men også i forhold til bærekraftsspørsmål. Så vi kommer til å snakke om de linjene. Før vi gjør det, så liker jeg veldig godt å be folk si litt om seg selv. Hvem er Anne Beathe, og hvorfor syns hun at hun har beste jobben i verden?

AT: Hehe, nei, Anne Beathe er en østfoldjente som har flyttet til Enebakk, og som aldri helt har bestemt seg for hva kun skulle bli når hun blir stor. Jeg jobba en periode innenfor diplomatiet og studerte mye ute, og følte en veldig dragning til å jobbe internasjonalt. Men så kom politikken og tok meg, også har jeg vel et sånt idealistisk gen som gjør at jeg ikke klarer å si nei når jeg får spennende utfordringer politisk. Og det siste er jo da at jeg har fortsatt permisjon fra utenriksdepartementet, jeg har jobbet der en del år, og jeg har også jobbet en del år i Norad med bistand knyttet til miljø og landbruk. Men nå er jeg fylkesråd i Viken, og det høres kanskje litt rart ut, for de som vet hva Senterpartiet mener om sammenslåingen av Viken, for det var og er vi imot. Samtidig, så har vi sagt at så lenge Viken eksisterer, så skal vi ta ansvar. Og jeg syns jeg har verdens beste jobb i Viken, fordi jeg får lov til å jobbe med grønn omstilling, klimatiltak, arealplanlegging, altså hvordan skal vi rigge Viken, de gamle tre fylkene, denne regionen til en region som både tar vare på mennesker og natur, samtidig som vi er konkurransedyktige i tiden fremover. Og der er det fullt av dilemmaer som er spennende. 

SS: Du, fortell litt hvorfor Senterpartiet? Og når?

AT: Jeg ble egentlig Senterpartiet da jeg var 12-13 år, i EU-kampen den gang. Var veldig opptatt av at det å sentralisere makt i Brüssel, det er ikke riktig for Norge, og det mener jeg fortsatt, og jeg mener at de argumentene har blitt bare sterkere. Også er det dette med distrikt og miljø, at jeg mener at vi gjør noe veldig dumt i Norge dersom vi bygger ned den strukturen vi har hatt med bosetting og på en måte desentralisert både makt og arbeidsplasser og kapital og alt, i hele landet. Det er det som har bidratt til å gjøre Norge rikt. Også mener jeg også at vi må, for å få til en bærekraftig utvikling, så må vi også sette naturen i bruk. Vi er nødt til å bruke naturen mer fornuftig, men vi må fortsatt bruke de naturressursene som ligger der på en bærekraftig måte. Og der mener jeg at Senterpartiet har noen gode løsninger, for vi er pragmatiske nok til å se at vi kan ikke sette arealene våre og ressursene våre under en osteklokke, men vi må forvalte dem mye mer fornuftig og mer effektivt enn det vi har gjort til nå. Vi må slutte å bruke opp ressursene, vi må bedre ressurseffektiviteten. Det hevdes at dersom vi tredobler ressursproduktiviteten vår i Norge, altså måten vi bruker ressursene. Hvis vi tredobler det innen 2040, klarer vi både å nå klimaambisjonene våre, og vi klarer å beholde dagens en økonomisk vekst. Og det er jo kjempespennende. For det er lenge siden Norge kunne konkurrere på å ha flere folk i arbeid, eller effektiviteten med å mekanisere landbruket da, la oss ta et eksempel der. Fra å være liksom en arbeidsintensiv sektor til å være kanskje den mest effektive sektoren i Norge, ikke sant. Du har en bonde med veldig mye mekanikk og elektronikk, som blir stadig mer digital. Det er ikke så veldig mye mer å hente på arbeidskraftsiden der, men det er veldig mye å hente på måten vi bruker ressurser på.

SS: Vi kommer tilbake til dette her, men det virker som at folk har lyst til å høre et narrativ som går på dette her med la oss innovere på norsk vis. Og norsk vis er veldig bundet til noe som vi alltid har vært veldig gode på, og det er å utnytte de enorme naturressursene som landet vårt har, men da på en både effektiv og langsiktig klok måte. Og en sånn dynamikk som både polariserer, men som også har en ekstrem gravitasjonskraft i forhold til noen store senter sånn som man ser i dagens business, særlig drevet av digitalisering, at det er ikke digitalisering på norsk. Jeg bare lurer på om du har lyst til å si litt. Det jeg har lyst til å spørre deg om. Det virker som om dere er det partiet som har vokst mest og fortest i dette valgåret, veldig store ambisjoner i forhold til valget. Nå er det bittelitt over et halvt år til. Hva tror du er det folk trenger å høre som de faktisk hører fra dere nå?

AT: Jeg tror det er todelt. Jeg tror vi har klart å sette ord på en frustrasjon med hvordan ting har utviklet seg gjennom en god del år nå, som handler om at man hele tiden sentraliserer og kommer opp med løsninger som egentlig gjør livene til folk flest både vanskeligere. Som reduserer livskvaliteten, særlig i distriktene, da. Og det handler jo om mange av de reformene som er rullet ut. En ting er å ha et offensivt privat næringsliv i distriktene, og det har vi veldig mange steder i landet. Men man må ha noe mer, man må ha et variert arbeidsmarked, man må ha kulturtilbud, man må ha trygghet for helse og egen sikkerhet og beredskap også videre. Og det er ingen tvil om at folk føler at det teppet rives litt bort, og det skjer ganske fort. Også tror jeg kanskje at vi har vært flinke til å ha, eller vi har øre mot jorda. Vi har utrolig mange aktive politikere der ute som har sett dette i praksis, og som har ropt varsko hei mens det kanskje har gått litt under radaren for en del nasjonale debatter. Og det andre, er at jeg mener at vi faktisk har noen løsninger som folk har troen på, fordi du var inne på dette med nasjonale løsninger. Ofte, når vi diskuterer disse tingene, så går man i en sånn skyttergravs debatt hvor man enten er på en måte nasjonalistisk i en sånn negativ forstand, eller så er man liksom 100% internasjonalist og skal endre alle spilleregler. Men jeg mener jo at det må være lov å si ifra at noe av det som har gjort Norge til en suksesshistorie er jo for eksempel. Det er flere ting. En av dem er måten vi har forvaltet naturressursene og beholdt nasjonalt eierskap. Og den debatten går fortsatt, det er ikke så veldig mange år siden konsesjonsloven ble foreslått fjernet. Og konsesjonsloven, altså at det skal være nasjonalt eierskap til naturressurser, skog, jord også videre, det mener jeg er helt grunnleggende, fordi at dette er veldig attraktive investeringsobjekter. Og i 1905 da vi vedtok det noen kaller panikklovene, dette med gjenfallsrett på vannkraft, det kom jo etter at-

SS: Jeg visste ikke at det het panikklover.

AT: Nei, det heter ikke det, men det var noen-

SS: Men at man sier det. Jeg syns det er veldig god politikk. Har jeg misforstått?

AT: Nei, det er veldig god politikk, men det ble latterliggjort og kalt panikklovene fordi man gjorde det ekstremt fort. Man skjedde på rekordtid at man fikk disse lovene gjennom i Stortinget, så da ble det kalt det med antakelig litt negative konnotasjoner. Men bakgrunnen var jo at man så at en stor del av det norske kraftpotensialet lå på utenlandske hender, og derfor så innførte man de lovene i rekordfart. Og det er jo de samme prinsippene som vi brukte da vi la til rette for oljeproduksjonen på 70-tallet. Og i 74, da de vedtok den oljemeldingen i stortinget, så hadde man det man kalte de 10 oljebud, som i stor grad gikk på hvordan man skulle beholde ressursene på nasjonale hender, hvordan man skulle sikre norsk leverandørindustri også videre. Så det her har jo vært ekstremt viktig prinsipper, men som vi ser på en måte blir uthulet ved bevisst politikk.

SS: Jeg må stoppe deg.

AT: Det bare går og går, jeg bare øser over. Det er så spennende.

SS: Ja, jeg syns det er veldig spennende. Jeg har egentlig skrevet to kronikker, en rett før jul om de 10 norske databud. Jeg er nå president i Polyteknisk Forening noen få uker til, og min generalsekretær og jeg har skrevet da. Vi tok de 10 oljebudene, bare byttet ut ordet olje med ordet data. Og det står seg bedre enn alt jeg har sett av sånne AI-strategier og digitaliseringsstrategier. Fordi alle de andre strategiene jeg har sett for digitalisering går ut på at vi skal bare gjøre mer. Man tror at mer data, mer nettverk, mer IKT-utdanning, mer doktorgrader, mer servere, mer alt, det er digitalisering. Men digitalisering dreier seg om hvordan finner vi en retning. Og akkurat som vi fant en retning for oss med å forvalte oljeressurser, hvordan skal vi forvalte data som ressurs? Og det var helt hårreisende sjokkerende hvor godt stykke politisk håndverk de 10 oljebudene var, fordi, som sagt. Man bytter bare ut ordet olje med ordet data. Man trenger ikke endre formatering engang, for det er like langt. Og det sier noe som jeg tror EU nå kaver etter å prøve å få sagt. Og det er nettopp å beholde gjenfallsrettigheter på de verdiene som skapes av de dataene. Så jeg syns at den tankegangen og den tankegangen har vi egentlig hatt på gjenfall med verdier skapt av oljen, ikke sant, vannkraft - gjenfall, olje - gjenfall, og data - gjenfall. Men spørsmålet mitt til det er om vi var modigere før? Altså, da brukte vi staten som en innovasjonsplattform, tenkte gjennom eierskap, tenkte gjennom langsiktig utvikling av landet, istedenfor å tenke "hva gjør dette her for neste statsbudsjett?"

AT: Vi var modigere før. Vi var modigere før, også tror jeg man skjuler. Eller, jeg mener i alle fall at noen partier skjuler seg litt bak offentlig regelverk, bak EØS-lovgivning. Men altså, politikk er politikk, og politikk er å våge. Og det er ikke tvil om at. Jeg mener at vi trenger en mer aktiv og retningsgivende stat, rett og slett. Og en politikk hvor vi kaster brak på den såkalte næringsnøytraliteten som liksom har vært et sånt mantra i alle år. Det er kanskje noen som sier at det er ikke noen næringsnøytral industripolitikk i Norge i dag, men det mener jeg er feil. Vi må tørre å legge til rette for de næringene vi vet at vi trenger i fremtiden. Eller så når vi i alle fall aldri klima- og miljømålene våre. 

SS: Jeg kjente meg så veldig igjen da du snakket om dette med internasjonalist versus nasjonalist. Og jeg kan høres ut som en norsk nasjonalist når jeg begynner å snakke om hvordan vi skal forvalte data. Men jeg er også 100% enig med deg om at vi trenger internasjonalt samarbeid, og det er veldig mye jeg liker kjempegodt med EØS-avtalen. Jeg tror alle land trenger venner og trenger på en måte å tilhøre, men man er nødt til å beholde evnen til å tenke selv om sin egen fremtid. Og det at Norge er et veldig spesielt og annerledes land, geografisk, men også i forhold til ressurser. Men da kommer vi tilbake til det i snakker om nå. Hvis vi først har et privilegium hvor vi fortsatt kan tenke selv, hvorfor bruker vi den ikke?

AT: Nei, det tror jeg er feighet. Og jeg er 100% enig med deg. Selvfølgelig, både samarbeid og handel og, altså, vi skal ha så åpne grenser som vi bare kan på veldig mange ting. Men det er noen særtrekk ved Norge som har vært en suksessfaktor. Ett av dem nevnte jeg, det var dette med eierskap, konsesjonslovene, muligheten til å legge til rette for egen leverandørindustri, for eksempel. Det er ikke så veldig mange år siden EU-reglene tvang oss til å fjerne kravet om at oljeselskaper som opererer på vår sokkel skulle ha hovedkontor i Norge. Det har vi, kanskje feighet, kanskje reell pisk fra EU-lovgivning, endret på. Den andre tingen som jeg er veldig opptatt av at vi ikke må ødelegge her, er trepartssamarbeidet i organisasjonslivet og det offentlige, og de små forskjellene mellom folk. Og jeg tror nettopp det at det er en sånn veldig sammenpresset lønnsstruktur, for eksempel, i Norge. Det bidrar til at vi er bedre rusta for innovasjon. Fordi at i Norge så skal vi ikke konkurrere på å flytte lønns- og arbeidsvilkår nedover. Tvert imot. Vi skal innovere basert på kunnskap og ressurser som vi har. Også skal vi videreutvikle det unike samarbeidet som vi har hatt mellom fagforeninger, mellom næringsliv og mellom det offentlige. Sånne strategiske partnerskap. Og det mener jeg at vi må styrke i stedet for å svekke, sånn som jeg føler vi ser i dag. Hvis vi skal over i en grønn omstilling, så er vi nødt til å ha tillit for at alle på en måte vil hverandre vel, at vi vil det samme. Det er ikke sånn at vi vil sette en strek over oljenæringen og jobbene der. Vi må gi trygghet til de som jobber i petroleumssektoren, samtidig som vi legger til rette for at den kompetansen skal sluses over i andre næringer på sikt. Og da mener jeg at vi er utrolig godt trygga i Norge med det tradisjonelle partssamarbeidet vi har hatt, og som egentlig er helt unikt. Jeg har en kollega som reiste til Brüssel for å fortelle, holde et seminar, om trepartssamarbeidet og ble stoppet etterpå og fortalt "det er bare tull det du sier, det er ikke sånn i Norge?" Det er faktisk ganske unikt at det er så høy tillit mellom partene.

SS: Og jeg tror også at flere poenger her med sammenpresset lønnsstruktur. Det vi gründere opplever, er at det gjør at man kan eksperter og talenter for en pris som er bedre i Norge enn for eksempel i Silicon Valley. Fordi lønnsutviklingen for dataingeniører og mange andre typer ingeniører vil være veldig mye brattere i mange andre land enn i Norge. Også er det noe med å inspirere folk og fortsette å utvikle seg. Så tenker jeg at vi må også finne våre egne måter, gitt at vi er så veldig oljebaserte. Jeg tror da at olje er en strande asset, og at jo fortere vi klarer å gjenbruke den kunnskapen og den teknologien til noe som har større vekstmulighet i fremtiden, jo bedre for landet. Så hvordan belønner man de som driver det skiftet på en positiv måte? At vi driver både litt pisk og litt gulrot på den transisjonen.

AT: Ja, det er jo 100-kronersspørsmålet. Jeg er i alle fall bekymret for at vi nå. Det kom en rapport forleden, Teknologirådet kom med den luksusfelle-rapporten, hvor de snakket om stiavhengighet og innlåsningsmekanismer for eksisterende næringer. Og det må vi jo i alle fall kunne da må vi kunne henge bjella på katten og snakke om petroleumsindustrien. Hvis grønne næringer kan få tæppe inn på noen av de samme mekanismene som har vært petroleumsnæringa til dels, så hadde vi jo kommet et stykke på vei. Men jeg mener jo at vi skal gå lenger. Vi skal favorisere de næringene vi trenger. Jeg mener at staten skal ta mye mer strategisk styring sammen med næringslivet på de næringene vi vet er fremtiden. Vi må være villige til for eksempel. Jeg ser jo det når vi jobber med sirkulærøkonomi at det bobler opp teknologi, gründere og initiativ. Men for å få verdikjedene i den sirkulære økonomien til å henge sammen, så er det ofte noen hull, så vi trenger å connect the dots for å få det til å bli en verdikjede som kan kaste fra seg et overskudd. Der kan staten eller det offentlige gjøre nytte for seg ved å gå inn, altså ta eierskap i en periode, også kanskje de skal gå ut igjen. Men i alle fall bidra til å få de hele, grønne verdikjedene til å henge sammen. Så jeg mener at staten må tenke helt annerledes på å være en aktiv næringsaktør i fremtiden.

SS: Jeg skrev min andre kronikk nå i helgen, på samme tema. Og den har overskrift noe sånt som "Fremtiden kommer bakfra". Men poenget er at staten må være en innovasjonsplattform. Og jeg tror at det å begynne å... Vi har fått til for eksempel nå gjennom korona, hvis vi bare skal bruke to minutter på korona. Vi har fått til noe i utdanning. Altså digital utdanning er ikke fullt så bra som å være i klasserom, men det fungerer. Mens vi sliter mer på helsesiden. Vi så det med smittesporingsapp, vi ser det med vaksinelogistikk. Det er ikke helt datasmart. Og jeg tror grunnen til det, er at vi har ikke en tilsvarende nasjonal dataplattform. Også har man for eksempel. I noen områder er vi helt fantastiske, vi har Altinn, og på det finansielle og regulatoriske har vi noen av de beste plattformene i verden for å innovere, blant annet dette med bankID og måten vi bruker det på å kommunisere på. Men der må staten bestemme seg for at dette er noe vi støtter, og mitt svar til å ta en aktiv rolle der, og ta en litt mer moderne utgave av det vi gjorde med oljetiden, der bestilte man masse teknologi og tjenester fra gode, norske innovatører. Og det å være en aktiv, klok og langsiktig innkjøper av det nye gjennom problemstillingene. Der kan staten rigge til et helt økosystem. Men vi er så redde for å gjøre det. Apropos dette med stiavhengighet, så finnes det også teknologirisiko. Og ikke sant, vi tar en teknologirisiko når vi bygger sånne nye plattformer. Men tenk om vi ikke tok den teknologirisikoen når vi startet med vannkraft eller oljeplattformer. 

AT: Nettopp. Også kan man jo også i større grad benytte seg av utviklingskontrakter hvor man på en måte bidrar til innovasjon underveis, da, i leveransen. Så det er utrolig mye å gjøre på anbudssiden også, både for å sikre norske leverandører og norsk forskning, men også legge til rette for innovasjon som ikke blir sånn stiavhengig som du sier. Men så må du ikke glemme at digitalisering er ikke mitt ekspertområde. Men jeg er ekstremt opptatt av at vi må i alle fall sørge for den infrastrukturen som skal til, det er kanskje ikke så overraskende at en senterpartist roper om det. Jeg var med å lansere begrepet digital allemannsrett på starten av, jeg tror det var i 2000 eller 1999 eller noe sånt. Daværende statsråd Odd Roger Enoksen lanserte det. Og vi er fortsatt langt unna. Skal vi videreføre distriktsbosetting og bruke de naturressursene som ligger der ute, så trenger vi bredbånd. Jeg snakket med en fyr i oppdrettsnæringen i Troms som fortalte hvordan de hadde investert i banebrytende digital teknologi for å styre driften av merdene i selskapet. Også oppdaget de i det de skulle ta det i bruk at infrastrukturen er ikke på plass. 

SS: Har ikke nettverk.

AT: Nettverket var ikke bra nok, og ingen tok ansvar for at den bedriften fikk på plass nettverk. Så da var de igjen pålagt en kjempeutgift. Det burde være like selvfølgelig at man har tilgang til det som til gode veier, altså.

SS: Og jeg tenker at akkurat den parallellen til veier, at dette er de nye veiene. Og de skalerer faktisk mer enn dagens veier, at det burde være en eller annen form for parallellitet der i forhold til budsjettering.

AT: Ja, det også, kanskje. Men det burde i alle fall være et offentlig-

SS: Ansvar.

AT: Og universelt gode. Og apropos transport og korona, Silvija. Jeg tenkte på det da du sa dette om at vi må lære oss nye løsninger. Dette med at vi kan bo mer desentralt, vi kan jobbe mer hjemmefra, forutsatt at vi har god digital infrastruktur. Det betyr også noe i forhold til investeringer i andre sektorer. For eksempel. Hvis vi kunne få større aksept for at vi kan jobbe til litt ulike tider, at vi kanskje kan reise på kontoret litt færre dager i uka, da kanskje vi faktisk kan ta toppene av de køene inn til storbyene, sånn at vi slipper å investere hundrevis av milliarder kroner i motorveier og all den infrastrukturen som skal til for å frakte folk inn og ut av byen på nøyaktig samme tidspunkt. Så det tenker jeg, det hadde vært en kjempeinnovasjon som virkelig hadde spart oss for mye både forurensing og pengebruk.

SS: Men her er det et spennende spørsmål om innovasjon versus forskning. For hvem skal ta ansvar for den innovasjonen? Vi i Lørn har lyst til å kjøre et veldig spennende prosjekt i forhold til byggebransjen. Dette her med å kunne jobbe fra hytta er det mange som har fått opp øynene for, men også dette med at enhver bolig trenger kanskje en litt mer tilrettelagt arbeidsplass eller to, som man kanskje over tid kan få arbeidsgiveren til å bære kostnader av. Fordi du sparer dem for et kontor, du trenger bare et møterom som du besøker to ganger i uka, for eksempel. Og byggebransjen må begynne å se etter disse nye sosiale mønstre i våre behov, i våre byggebehov. Første, at man kanskje kan bygge boliger som har en felles førsteetasje hvor man kan ha noen sosiale samværsmuligheter. Det kan være på tvers av generasjoner. De gamle, aktive folka. Det er folk som skal leve i pensjon i 30 år i den demografien som vi går inn i nå. Fort, ikke sant, fra 70 til 100. Og de vil ikke gå på gamlehjem, og de er ensomme. Og hvordan sørger vi for at de har et sånt aktiv spennende bofellesskap som gjør at de kan bidra til samfunnet lettere enn sånn som de lever i dag? Det er en del sånne endringer i arbeidsliv og demografi som man burde insentifisere hos utviklerne. Okei. Så har vi lyst til å kjøre et prosjekt, men er det egentlig innovasjon spør Norges Forskningsråd eller Innovasjon Norge. Det de mener er innovasjon, er når du har snakket om kunstig intelligens på en plattform hvor du egentlig bare bruker biblioteker fra andre siden av kloden. Så jeg tror det å snakke litt om hvor er det vi egentlig trenger innovasjon i dette samfunnet, og hvordan skal vi sørge for at vi skaper en innovasjon vi trenger som et land, tenker jeg er også veldig spennende innovasjonspolitikk, da.  

AT: Ja, det kan tenkes vi skal utfordre innovasjon Norge og co til å se litt mer på de overordnede samfunnsmålene og hvilke investeringer vi trenger for å nå det, istedenfor å ha veldig sånne strenge begreper og definisjoner for hva som er i innovasjonshøyde. For det har vi sett har vært en utfordring i mange sektorer. Og det er klart, det er jo sånn sett ikke noe nytt. Jeg mener i borettslag i gamledager bygde man jo et sånt møterom hvor man kunne samles. Man planla for felleskapsarenaer i en helt annen grad. Også ble det slutt på det. Men det er klart vi må tilbake dit, jeg er helt enig.

SS: Og jeg tenker at det finnes også digitale arenaer, og sitter man på hver sin hytte. Jeg og teamet i Lørn, vi jobber veldig desentralisert, og det er virkelig ikke noen ulempe for de som ikke har barn å være et annet sted. Kanskje man kunne til og med tilrettelegge sånn at barna fikk lov til å gå på en annen skole et par uker av gangen. Altså, jeg vet ikke. Men ikke ant, en sånn modell som vi har lært mye om nå gjennom korona burde vi skynde oss å implementere på norsk vis. Og det er der vi kommer tilbake til dette her med at Norge er et annerledes land. Og hvor er de største mulighetene. Og jeg tror du sa noe utrolig viktig når du snakket om nødvendigheten av infrastruktur som staten må tilrettelegge. Norge har kanskje et av de beste bredbåndene i verden. Men jeg, fra min side, tenker at vi bruker det av og til som en unnskyldning til å ikke satse enda mer. For tenk hvor mye mer de der i Tromsø med de flotte mærene sine ville fått hvis de fikk det nettverket i 2020 og ikke i 2022, da. 

AT: Nettopp. Og tenk på det skillet, det digitale skillet vi får i Norge når det er noen som bor i en litt grisk bygd som skal få dette bredbåndet 5-10 år etter alle andre. Hva gjør man i mellomtiden med nettbank og med kulturtilbud og hjemmeskole? Altså, det er dypt urettferdig, mener jeg, at vi ikke har sørget for at dette er på plass for alle. Jeg mener, sånn sett så er det kanskje enda. De som bor ytterst har kanskje større behov for den infrastrukturen enn de som bor innerst, for å si det enkelt. Kanskje vi skulle snudd på flisa og starta ytterst og jobba oss innover. Vi har et annet prosjekt i Viken som er ganske spennende når vi snakker om det her med desentraliserte arbeidsplasser. For vi legger til rette gjennom blant annet biblioteker og andre sånne offentlige bygg for sånne satellittarbeidsstasjoner hvor våre ansatte i Viken kan jobbe noen dager i uka istedenfor å reise på kontoret eller ha hjemmekontor. Sånn at man også kan få et sosialt fellesskap og nettverk.

SS: Kjempeide.

AT: Ja, ikke sant. Og Viken er jo kjempesvært. Opprinnelig var det til og med meningen at noen skulle bygge et kjempestort hovedkvarter i Sandvika til en milliard kroner. Det har vi lagt på is. Også tenker vi da motsatt. Kan vi heller tenke innovativt og lage noen sånne satellitter rundt omkring i fylket, sånn at folk kanskje slipper å flytte fordi at jobben flytter?

SS: Jeg var i Ulsteinvik, av alle steder, for et par år siden, på bylivskonferansen. Byutviklingskonferansen. Bylivsutvikling, ett eller annet sånt noe, Og der møtte jeg en ny yrkesgruppe som jeg aldri har hørt om før, og det er samfunnsarkitekter. Og dette er folka som har fått Drammen til å bli den blomstrende byen som den er i dag, eller som har fått Ulsteinvik til å bli et sånt senter som du snakker om, hvor de har bygget et samfunnshus, kall det, som er basseng, bibliotek og klatrepark også videre. Men det er måten de tenker på å tiltrekke folk, på tvers av generasjoner, på tvers av type arbeid også videre. Og det er disse såkalte third spaces. Før hadde vi kirken eller torget eller havna. Nå har vi ikke det. Og hvordan skaper vi disse third spaces på en desentralisert måte? Og hvis Norge får til noe kult her, så har vi vist verden, kanskje, hvordan man kan jobbe i det nye arbeidslivet, den nye normalen etter korona?

AT: Det er kjempespennende. 

SS: Men det er liksom et stykke derfra til man faktisk får eiendomsutviklerne til å synse at dette her er en kjempegod ide. For når det oppstår veldig gode muligheter for sånne third spaces, så er det litt for fort for dem å skape det til et sett med restauranter, da. Sånn at det dere gjør i Viken med å faktisk be om det og si at det er en vilje til å inngå noen langsiktige avtaler også videre. Der viser du igjen hvordan det offentlige kan bidra med å drive disse skiftene. Man må være en klok bestiller. 

AT: Nettopp, klok bestiller og gjerne inngå strategiske partnerskap mellom det offentlige og næringslivet, for å oppnå på en måte begge deler. Det mener jeg er fullt mulig hvis det er vilje til det. Også er det jo selvfølgelig ting som det er jo grep som kan gjøres med plan- og bygningsloven også, men det tar så lang tid.

SS: Men du, Anne Beathe, nå skal jeg komme med et litt provoserende spørsmål. Vi må avslutte snart, og dette er alt for spennende og vi kunne holdt på i timesvis. Men i hodet mitt så assosieres hvert parti med noen sånne kjernespørsmål. Og jeg har assosiert Senterpartiet med desentralisering. Men likevel, det som fikk folk ut av sofaen og foran Stortinget er ulv. Mens det vi snakker om nå er på en måte alt annet enn ulv. Klarer man å formidle denne politikken bredt? Det ser ut som det gjør det, da, for meningsmålingstallene viser det.

AT: Jeg tror absolutt man klarer å formidle det, og egentlig så handler det litt om det samme, skjønner du, Silvija. Fordi det handler om å ta folk på alvor der de bor. Og der i områder hvor det er mye ulv, så reduserer det livskvaliteten til veldig mange mennesker. Og det tenker jeg at det må man bare respektere selv om man bor et sted hvor det høres litt sånn science fiction eller litt eventyraktig ut. Så egentlig så er ikke det to forskjellige ting. Det vi trenger er jo å få gjennomført denne politikken. Jeg mener at veldig mange av disse løsningene ligger oppi dagen, vi må bare ha det politiske motet og viljen til å gjøre noen ganske drastiske politiske grep. Og det mener jo jeg at vi skal tørre, da. Det handler om politikk, altså. Politikk virker. 

SS: Det er forskjell på politikk og forvaltning, er det jeg også hører deg si.

AT: Ja, det er forskjell på politikk og forvaltning, men en god politiker styrer forvaltningen etter de politiske målene som er satt. Det er jo det man ofte sier. Forskjellen på en god og dårlig statsråd er hvorvidt man blir styrt av forvaltningen eller om man styrer forvaltningen. Og det er fort gjort det, ganske krevende. Det er noe med disse voldsomme strukturene som fort sementeres. Og derfor så er det så viktig at politikerne klarer å løfte blikket. Vi må sette de målene, også må vi styre etter dem. 

SS: Veldig gøy. Helt avslutningsvis, Anne Beathe, hva var din beste overraskelse fra korona?

AT: Å se hvor omstillingsdyktige vi er. Og jeg synes faktisk det gir håp for nye løsninger i fremtiden. Ikke minst når det gjelder desentralisering og muligheten til å leve mer fleksible liv. Og det tror jeg alle som har hatt lang pendleravstand eller slitt med å rekke barnehagen i tide kan skrive under på.

SS: Jeg er helt enig. Kjempeinspirerende og lærerikt å snakke med deg, Anne Beathe Tvinnereim, tusen takk for at du var med oss i Lørn teknologipolitikk.

AT: Tusen takk.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University

 

 

 

Read full transcript

Hvem er du, personlig og faglig? 

Personlig er jeg idealist men med en realistisk inngang. Jeg tror at kompromisser  er nødvendig for å få ting gjort i politikken, men jeg drives av ønsket om å bevare et land med høy tillit mellom folk, sterke fellesskap og løsninger som er bra for folk og miljø. For å få til det må næringslivet og markedet være en drivkraft, men politikerne må tørre å faktisk styre. Både som politiker og diplomat må man være allsidig og være interessert i alt. Jeg er en typisk potet som kan brukes til alt og gå inn i ulike sakskomplekser raskt, og forholde meg til alle slags folk. 

 

Hva leverer din organisasjon, enklest forklart? 

Jeg har to roller i politikken. Jeg er nestleder i Senterpartiet, som gjør det veldig bra på målingene og tar mål av seg å sørge for regjeringsskifte til høsten. Jeg tror SP spiller en viktig rolle til å gi optimisme til kjernetilhengerne våre om at dagens politiske prioriteringer faktisk kan snus. At man kan drive en politikk som snur sentraliseringen og legger større vekt på næringsutvikling og lokalsamfunnsutvikling over hele landet, ikke bare rundt de store byene. 

Jeg er også fylkesråd med ansvar for blant annet klimaarbeidet i Viken. Det er veldig givende å sitte på den operative delen av politikken - å virkeliggjøre, ikke bare mene og debattere. Som fylkesråd følger jeg opp arealbruken i kommunene i hele fylket, jeg driver utviklingsprosjekter knyttet til grønn omstilling og mye annet. 

 

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden? 

Biologi. Vi bruker naturressursene våre mens vi egentlig vet skremmende lite av de komplekse konsekvensene. Jeg blir f.eks. skremt av en klima- og miljødebatt som blir forenklet, og som ikke tar inn over seg de komplekse dilemmaene som oppstår. Både miljømessig men også sosialt. Forenklinger i politikk og media er det skumleste som finnes. Politikeres viktigste oppgave er å klare å se og ivareta helheten - og ikke forlede velgerne med lettvinte løsninger.   

 

Hvem inspirerer deg? 

Folk som leverer på framtidas løsninger i praksis. Som økologiske bønder som tør å ta økonomisk risiko for å teste ut nye kornsorter eller ta vare på gamle husdyrraser, utvikler nye matprodukter osv. Teknologigrundere som tør å gå 100% inn for å utvikle nye geniale løsninger. Sosialt entreprenørskap. Det beste med å være politiker er å få møte de folka.   

 

Ditt viktigste prosjekt det siste året?  

Flere. Jeg har jobbet mye politisk med en såkalt "tillitsreform i offentlig sektor", et politisk program jeg håper de rødgrønne vil realisere hvis de overtar regjeringsmakten. Jeg er overbevist om at vi ved å redusere målstyring både i næringslivet og i det offentlige kan øke innovasjonskraften og redusere byråkratiet. 

 

Beste overraskelse fra Covid-19?  

At vi kan frigjøre oss fra hamsterhjulet i pendlertilværelsen og redusere sentralisering og miljøbelastning ved å desentralisere arbeid og bolig i større grad. 

 

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

For å sikre grønn omlegging av jobber og næringer må staten tørre å ta mer styring, og vi må forfordele de næringene som sikrer overgang til et fossilfritt samfunn.  

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
PUBLIC SECTOR

This is what you will learn:

Teknologipolitikk 

Distriktspolitikk 

Omstilling 

Samfunnet etter Covid-19 

Senterpartiets politikk 

Jeg tror SP spiller en viktig rolle til å gi optimisme til kjernetilhengerne våre om at dagens politiske prioriteringer faktisk kan snus. At man kan drive en politikk som snur sentraliseringen og legger større vekt på næringsutvikling og lokalsamfunnsutvikling over hele landet, ikke bare rundt de store byene

- Anne Beathe Tvinnereim

Recommended literature:

Mariana Mazzucato 

This is Senterpartiet

Senterpartiet har som mål å legge vilkårene til rette for en harmonisk samfunnsutvikling. Et levende folkestyre, bygget på kristen og nasjonal grunn, er en forutsetning for folkets trivsel og landets fremgang. Individet og menneskeverdet skal være det sentrale i samfunnet og vises tillit i fellesskapet. De sosiale, kulturelle og økonomiske tiltak fra samfunnets side må ta sikte på å skape vekstvilkår og trivsel for alle uansett bosted eller yrke.