<img height="1" width="1" style="display:none;" alt="" src="https://px.ads.linkedin.com/collect/?pid=2085737&amp;fmt=gif">
Tema: POLITICS

#0968: Utdanningspolitikk og dataspillbasert undervisning

Gjest: Turid Kristensen

Stortingsrepresentant of Høyre


Med Vert Silvija Seres

I denne #LØRN episoden møter Silvija Seres stortingsrepresentant (H) og medlem av utdannings- og forskningskomiteen, Turid Kristensen. Turid har alltid vært samfunnsengasjert, og vi lærer mer om veien fra 30 år ved Universitetet i Oslo til Stortinget. Hun har det siste året jobbet med utdanningspolitikken til Høyre. I tillegg brenner hun for at Norge skal bli bedre på digital spill kultur og ta en mye større del av kaken av den enorme, globale spillindustrien.

Det kan du lese mer om her: link.  

Full transcript

Med Turid Kristensen og Silvija Seres 

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner. 

SS: Hei og velkommen til Lørn podcast. Denne samtalen er en i serien om kvinner i teknologi som du også kan lese mer om og se de andre tidligere kvinnelige heltinner vi har her på women.lørn.tech. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Turid Kristensen som er stortingsrepresentant og medlem av utdannings- og forskningskomiteen. Velkommen Turid.    

TK: Tusen takk. Veldig hyggelig. 

SS: Veldig hyggelig å ha deg her. Vi har snakket før, men det var på Clubhouse og da fikk vi ikke sett hverandre. Praten fløt bra da også og nå går det enda verre for vi har brukt opp tiden vår i bare oppvarmingen. Så mye spennende å snakke om. Men vi går rett på sak og det er - jeg skal bare forklare en liten sak, og det er hvorfor en politiker er med i serien om kvinner i tech. Og det er fordi vi har snakket egentlig om hvilken politikk dette landet trenger for fremtiden. Og de tenker på teknologi bare som en sterk natur kraft som endrer samfunnet vårt og trenger politikere sånn som deg som mener noe om hvilken retning kan vi, og bør vi ta for å komme et godt sted og ikke bare bli drevet et godt sted av Silicon Valley eller Kina. Og der er vi. Så jeg håper at du kan fortelle oss litt først om hvem er Turid og hvorfor ble hun sånn. 

TK: Det var et åpent spørsmål. Jeg er jo en dame på 54 år. Er nå heltitidspolitikker. Hadde egentlig trodde at jeg skulle bli politiker. Jeg er ikke en av de såkalte broilerne selv om jeg synes det er et veldig negativt og dårlig ord på de som har kommet inn i politikken som unge. Jeg snublet tilfeldigvis inn i politikken som godt voksen. Og nå sitter jeg på stortinget, og det hadde jeg heller aldri trodd. Men en av fordelene med å bli voksen er at man kan tørre å ta litt mer sjanser. I hvert fall for mitt tilfelle. Så det er bare å kaste seg ut i det og prøve. Jeg stortrives. Og at jeg fikk utdanning- og forskningskomiteen var en ekstra bonus. Jeg har jo bakgrunnen min der fra. 

SS: Du har bakgrunn fra 30 år ved Universitetet i Oslo med studieadministrasjon. Jeg bare lurer på triggeren til å bli heltidspolitiker. Hva er det viktigste driv kraften din der? 

TK: Det første var vel at jeg snublet inn i lokal politikken og det er kanskje sånn for mange. Det er noen saker som begynner å engasjere. Jeg har jo alltid vært samfunnsengasjert og har alltid hatt masse verv i frivillighet og idrettslag og korps og sånne type ting. Også var det en lokal sak som begynte å engasjere. Og jeg jobbet et par år sammen med en del andre og prøvde å påvirke fra utsiden. Og det var fryktelig vanskelig selv innad i mitt eget parti. Jeg synes det gikk på tvers av partiprogrammer og medlemsmøter også tenkte jeg at okei, det funker ikke. Da får jeg melde meg inn også får jeg melde meg til tjeneste. Også røk jeg rett inn i kommunestyret og ble gruppeleder fra dag en. Og det har vært kjempe spennende. Men at jeg skulle komme inn på stortinget og bli heltidspolitiker hadde jeg hvert fall ikke sett for meg. Men det er noe med at det ene tar det andre. Og jeg må si at det har vært ganske deilig å bli heltids politiker, for det å sjonglere en fulltidsjobb på Universitet i Oslo, det å være mor - med et såpass stort politisk verv, det har vært tungt. Så nå føler jeg egentlig at jeg er utrolig privilegert som får lov til å holde på med dette på heltid. 

SS: Vi har snakket en del rett før vi gikk inn i denne podkasten om livslang læring Turid. Og jeg merker at du brenner for det like mye som det jeg gjør. Og jeg lurer på om vi skal starte der rett og slett. Du er også en økonom i utgangspunktet. Og ett av de viktigste problemene som jeg har lyst til å få noen svar på er dette med hvordan gjør vi - la oss starte med premisset. Premisset starter med at fremtiden endres så fort og kommer så fort, er at vi kommer til å måtte lære hele livet. Og ikke bare de beste fem prosent blant oss som allerede blir sendt til Solstrand eller på BI, men resten av oss også. Så vi trenger en slags demokratisering av tilgang til kunnskap. Og det er tilbakemeldingen vi får fra sykepleiere og diverse fagarbeidere også. Og fagforeninger ikke minst. Men det er et stort åpent spørsmål, og det er hvem betaler. Arbeidsgivere mener det er litt dyrt både å gi folk gratis tid og i tillegg betalte studier. Hva slags modell kunne man sett for seg at vi skaper hvor vi gjør det som er nødvendig på en måte som vi føler at vi har råd til? 

TK: Nå er det jo ikke så veldig lenge siden regjeringen vi fikk i stortinget vedtok det vi kalte kompetansereformen lære hele livet. Og det er jo fordi akkurat som du peker på, den tiden hvor man tok en utdanning eller kvalifiserte seg i en jobb også hadde man den kunnskapen og kunne bære på den hele livet, den tiden er egentlig allerede ferdig, og det kommer til å bli enda større behov for at vi fyller på med kompetanse i fremtiden. Og det er jo noe av poenget med den. Og en av de modellene som det er lagt opp til er jo litt en sånn tredeling av dette. Det ene er at det offentlige, staten, må stille med studieplasser sånn som vi for eksempel i stor grad gjør på fagskolene som er helt utmerket til å drive denne type videreutdanning etter videreutdanning. Arbeidsgiver er nødt til å gi noe. For eksempel i å gi de ansatte litt tid til å kunne ta etter- og videreutdanning, også må den ansatte selv også være med å investere litt tid i å ta den etter- og videreutdanningen og kanskje jobbe litt ekstra med det på fritiden. Så det blir en sånn tredeling som jeg synes er ganske fornuftig. Også i tillegg kan det jo være andre ting, og vi har jo vært borti ting som for eksempel kompetansefunn etter skattefunn. At det kan være noen skattemessige insentiver til arbeidsgivere. Andre land har kjempe spennende ordninger. I Singapore for eksempel hvor de har en sånn type utdanningssjekk system som også kan fungere. Men i utgangspunktet så tenker jeg at en sånn tre delingsmodell også fungerer ganske bra. Men vi må ha et godt nok tilbud om etter og videreutdanning til de som trenger det. 

SS: Jeg respekterer Montessoriskoler, men for meg var det alltid litt for mye lek med viktigste pedagogiske begreper. Men jeg lurer på om jeg burde hørt på det mye mer. De omtaler barnas lek som arbeid. Og jeg lurer på om vi burde redefinere arbeidsbegrepet i den tiden som kommer og at ikke minst også under påvirkning av korona. Jeg merker at de skarpe skillelinjene mellom hva som er jobb og hva som er privatliv begynn å hviskes ut. Og grunnen til at jeg spør er at når jeg spør arbeidsgivere om hvordan støtter de opp under livslang læring for alle sine ansatte så får jeg litt sånn vifting med hender og det minner meg alltid om den anekdoten hvor CFO sier at hva hvis vi utdanner alle disse folka og de forlater oss og da sier SEO at hva hvis vi ikke gjør det og de blir, ikke sant. Og når jeg sier ja, men kan man ikke gi to timer til alle ansatte hver uke til egenutvikling og telle det som arbeidstid. Nødvendig arbeid for at man skal forbli relevant. Nei det har vi ikke råd til. Har man råd til å la hver?  

TK: Jeg tror ikke arbeidstider i fremtiden har råd til å la hver til å satse på etter- og videreutdanning av sine ansatte. Og jeg har hørt de argumentene du trekker opp der med at de kan jo forlate oss. Men dette er et behov som både arbeidstakerne og arbeidsgiverne kommer til å ha i sterkere og sterkere grad fremover. Blir jo også møtt med at når vi har tid til å sende ansatte på etter- og videreutdanning så har vi ikke råd, og når vi har råd så har vi ikke tid. Men dette tror jeg er barrierer vi må kommer over. Det er rett og slett sånn at alle er nødt til å ta - vi snakker veldig om dugnad for tiden og folk begynner kanskje å bli lei av dugnader, men dette er noe vi må samarbeide om. Du nevnte universitet i Oslo og jeg har jo jobbet der i mange år, og der fikk vi for eksempel en time fri for å trene. Fordi man mente at dette var viktig for ansattes fysiske helse og at det betalte seg i  neste omgang for arbeidsgiver fordi man fikk friskere ansatte og mindre sykefravær. Og det er klart at arbeidsgiver å få ansatte med oppdatert kunnskap, ny kompetanse som de trenger inn for de også driver innovasjon og utvikling kommer jo til å betale seg for de også. Jeg skal være litt forsiktig med å anbefale at alle får 2 timer fri hver dag for å trene, men det må finnes modeller hvor det blir et samarbeid om å få dette til.  

SS: Det er veldig interessant i Silicon Valley så er det veldig vanlig at man får halve fredagen i hvert fall i de store rike organisasjoner. Det er ikke et tilfelle i nødvendigvis startups, men man innser at verden går så fort fremover og den krever en tverrfaglighet. Og hvis ikke vi sørger for at folk klarer å holde seg oppdaterte og spre seg ut, gjerne rundt prosjekter også videre, så kommer de til å bli mindre attraktive og mindre relevante. Både skader seg selv, men også skader arbeidsgiveren. Og den der ledelses teknikken, HR teknikken vi har for tiden med å gi pakker til alle som er litt gamle og prøve å finne nye hoder hele tiden. Vi er besatte med nye hoder. Og jeg tenker at det viser bare vår manglende evne til å utvikle de hodene vi har, da. 

TK: Ja, det er jo det noen har pekt på at for oss er det enklere å si opp folk og ansatte nye som har den kompetansen som vi nå egentlig trenger fremfor å la noen av de ansatte som har mye kompetanse og erfaring å få den etterutdanningen de trenger. Jeg tror ikke dette er bærekraftig på sikt. Det kommer til å trenges så mange nye arbeidstakere og de trenger å bruke den kompetansen de allerede har. Så etter- og videreutdanning, lære hele livet, det tror jeg kommer til å trenge seg frem.  

SS: Og det tror jeg er en kulturell endring også. Hvor man går da fra å lære på heltid i deler av livet til å lære på deltid hele livet. Og den snacksingen på kunnskap og kanskje også sånn antielitisme også hvor det jeg opplever da, jeg har min doktorgrad og min MBA og diverse andre ting og i tillegg så har jeg alltid hatt jobber som var i utgangspunktet ting jeg ikke kunne. Så jeg utvikler meg veldig på arbeid. Eller som meg nå da. Synser om politikk. Men det er gjennom disse samtaler at jeg lærer. Og samtidig når man snakker med veldig flinke hjelpepleiere eller sykepleiere eller andre folk, så sier de at de har også lyst til å være med. Både til å lære selv og å påvirke utviklingen. Men det er ikke så enkelt å finne steder og å få lov, også er det dyrt også er det krevende ved siden av jobb også videre. Så jeg tror det å åpne opp fremtiden så det ikke skal bli en fest for spesielt inviterte er en viktig del av det vi snakker om. 

TK: Ja, helt klart. Og jeg har jo vært inne på dette med fagskolene. Jeg har jo blant annet for blant videregående skoler, yrkes fag og fagskoler i Høyres funksjon i utdanningskomiteen. Og jeg har aldri hatt det så morsomt på jobb noen sinne. Selv om jeg elsket å jobbet på Universitetet i Oslo, så er dette helt fantastisk. Og det vi ser og det er jo korona pandemien som har vist oss, og det vi også ser på SSB framskrivninger fra NHOs undersøkelser er at vi kommer til å trenge masse flere fagarbeidere i tiden fremover. Og vi må også sørge for at de har oppdatert kompetanse. Og det er jo der også fagskolene spiller nå en allerede veldig viktig rolle. Vi har opprettet masse bransje programmer også innenfor helse, for nettopp at disse yrkesgruppene skal få relevant etter- og videreutdanning. Og en av fagskolenes største forskjeller er jo nettopp dette at de er arbeidslivets utdanning. Deres utdanningstilbud blir utviklet i samarbeid med arbeidsgiverne for å dekke det behovet de har. Og der har jo også arbeidsgiverne og arbeidstakerne stor påvirkning på hva er det vi trenger og hvordan kan vi sette sammen dette programmet. En utfordring har vært at det har vært litt lengre utdanninger, det kom ned til et halvt år, men nå åpner vi også opp for litt mindre enheter. Nettopp som du sier at du kan ta litt over tid og du kan bygge på kompetansen over tid, sånn at du sammen kanskje får den pakken du trenger. Og dette er jo både tilgjengelig. De er kjempe gode på både nettbasert og samlingsbaserte utdanningstilbud. Og her er det jo det offentlige som oppretter disse tilbudene. Men så er det klart at vi må ha UH-sektoren og andre aktører inn i dette også. Men jeg synes det har skjedd ganske mye de siste årene. Jeg tror det kommer til å være en rivende utvikling. Dette er noe vi kommer til å trenge alle sammen. Det er slutt med at man tar et fagbrev eller en bachelorgrad eller en doktorgrad og er ferdig utdannet for resten av livet. Sånn kommer ikke fremtiden til å være.  

SS: Amen sier jeg. Også tenker jeg at vi har et felles ansvar også å feire de som lærer. Og som arbeidsgivere gi dem insentiver for eksempel som du sa i from av avspasering for den tiden man har brukt på læring. Og som samfunn. For noe av det jeg har opplevd og jeg kan snakke om dette her og være veldig komfortabel om det fordi jeg er overutdannet. Mannen min har sagt at tar jeg et vekttall til, studiepoeng heter det, så er det slutt. Han kaster meg ut av huset.  

TK: Du må fortelle han at selv folk med doktorgrad kommer til å trenge noe påfyll i fremtiden. Du får skylde på meg.

SS: Jeg skal skylde på deg, men jeg har alltid likt å fylle på og jeg bare tror at hvis ikke UH-sektoren åpner seg opp for nye modeller, så er jeg stygt redd for at formal utdanningen kommer til å tape litt relevans i forhold til uformell utdanning som etter hvert tilbys og veldig skummelt om all uformell utdanning tilbys fra utenlandske aktører, så derfor så må vi jobbe veldig hardt med lokale aktører. Og jeg tror ikke de kan gjøre dette uten at formal sektoren er med på et eller annet vis. Så vi må samarbeide. Og jeg har opplevd at universiteter som skulle gjøre prosjekter sammen med private gründer selskaper sånn som Lørn har egentlig vært imot at privatsektoren skal være med på dette. Og der tenker jeg også det er nødvendig å innse at dette går så fort at vi kan ikke stå å vente på hverandre eller jobbe mot hverandre.  

TK: Her har vi behov for alle sammen, og nå behandler vi akkurat noe som heter arbeidslivsrelevansmelding fra statsråd Henrik Asheim som også handler om UH-sektoren og hvordan studiene kan bli mer arbeidslivs relevante, men også dette med etter-. og videreutdanning. Og det er klart det har vært noen utfordringer for universiteter og høyskoler, det har litt med finansierings systemene å gjøre. Og de insentivene som ligger i det. At det har vært viktigere å utdanne hele grader, mastergrader, bachelorgrader, doktorgrader. Og jeg opplever jo at en del av de er veldig interessert i å nå komme mer på banen for også deres kandidater. Ingeniører, sykepleiere, doktorgrader har behov for  å fylle på. Og da er det også de som må stille opp. Jeg vet at NTNU har jo åpnet noe eget i Oslo for å kunne være mer på banen for å gi deres tidligere studenter nødvendig påfyll. Men det er nok en jobb å gjøre, og du har nok rett i at det kreves nok en kulturendring også i UH-sektoren for å få dette ordentlige opp å gå.  

SS: Jeg tror det er utrolig mye som blir mulig også er det litt opp til oss å kanskje skape en slags ny ydmykhet. Bare et lite sånn eksempel som ikke har noe med formal utdanning å gjøre, men jeg gikk inn i et stort bankstyre for noen år siden. Og jeg gikk inn der som teknolog. Og helt åpen på at jeg aldri jobbet i bank, men jeg forstår tall og kan lese finansielle meldinger. Og jeg skulle fokusere på digitalisering. Det er greia mi. Også ønsket jeg å gå på et sånt finans analytiker kurs, for jeg tenkte at likevel så er det greit å få det vokabularet innabords, under hunden og sånn. Og da fikk jeg beskjed om at for det første så er det mitt eget ansvar å være kompetent nok til å være med i styret, og det var ikke noe budsjetter for å betale for noe sånt noe. Jeg tror det kostet 20.000 kroner, noe nett greier. Og for det andre så måtte jeg ikke gjenta det jeg sa der høyt, for da ville regulatorene se på meg som ikke kompetent nok til å være med i det styret. Og da tenker jeg at det er noe så feil med hva vi forventer av folk. Og vi snakker også mye om tverrfaglighet ellers, men hvis man ser på annonser og hvem bedrifter egentlig ansetter, så ansetter de spesialister. Og det er det eneste man er trygg på har den nødvendige ekspertisen og det er mest sannsynlig at det er de som er de største, dype, spesialister som mangler den nødvendige tverrfagligheten og viljen kanskje til å bygge den i forhold til det fremtiden krever. Så jeg tror den nye respekten for de som vil lære, og for de som vil bred seg ut er en sånn kulturell endring i hele samfunnet.  

TK: Men det er nok nødvendig og. Og det er også en av grunnene til at vi la frem den kompetanse reformen etter mange innspill fra veldig mange aktører. Det er fordi dette kommer vi ikke utenom. Det er jo ofte man peker på de man ansatte, de har sin kompetanse og vet hva den er verdt og hva de tidligere har ansatt og hva deres kompetanse er verdt. Så det gjelde rå få de til å åpne øynene også å regjere på det for det er helt nødvendig rett og slett. Også blir jeg litt sjokkert over at du blir møtt med sånne holdninger. Men jeg kan jo si at der synes jeg Universitetet i Oslo har var fantastisk arbeidsgiver for min økonomi bakgrunn, den er faktisk betalt av Universitetet i Oslo mot at jeg bandt meg til å jobbe for dem i like mange år som jeg brukte på å ta utdanning. For det mente at det var en verdi. Og det er jo nettopp sånn jeg mener at arbeidsgivere også må tenke. Jeg fikk ikke noe fri for å gjøre disse tingene, men de hjalp med betalingen. Andre kan hjelpe til med å gi litt tid hvis det er gratis utdanning som de kan ta, og det er der jeg mener staten kan ta litt ansvar da.  

SS: Jeg tenker at det finnes begreper som vi burde børste støvet av. Og jeg skjønner at hvis arbeidsgiver skal investere i oss ekstra så ønsker de å binde oss til dem en periode som er lang nok til at de kan få noe glede av den utviklingen også. Så sånne plikt tjenester synes jeg er en fin måte å tenke på mot en sånn toveis avtale om hva man skal utvikle seg på. Også tenker jeg også turnusordninger ville vært kjempe spennende hvor begge sider ble pliktet underveis til å prøve litt forskjellig nettopp for å bygge relasjoner, utvidet horisonten og lære seg vokabularene til de andre avdelingene, sant. Så synes jeg det hadde vært utrolig spennende å tenke på en sånn “micro sabbatical”, ikke sant. Så har vi sånn vært syvende år å kan du gå for å fylle batterier med litt nye ideer. Og jeg tror at alle jobber burde ha en eller annen form for sabbatical, men kanskje det skal være de to timene per uke vi snakker om. Eller en time per uke, eller en måned eller kvartal eller en måned per år, noe man har råd til. Jeg vet at noen av de beste konsulent selskaper gir folkene sine - jeg husker ikke hva slags prosenter det er, men med jevne mellomrom så skal man gjøre noe for en sånn type NGO, frivillig organisasjon, hjelpe Røde-Kors med noe. Og det er kjempegod hjelp til de som ikke har råd til en McKenzie, og det er veldig inspirerende for den McKenzie konsulenten også.  

TK: Litt sånn pro-bono som advokater holder på med. Jeg tror nok at vi trenger et bred vifte av modeller. For det er klart det er veldig stor forskjell på Equinor og det som det meste av vårt næringsliv består av er jo små og mellomstore bedrifter. Og det er klart for dem å unnvære ansatte i lengre perioder eller for mye, det forstår jeg jo at er en vanskelig balansegang å få til. Men at de må være med og satse. Gi noe tid eller å være med å betale for noe er jeg helt overbevist om at kommer til å være nødvendig.  

SS: Jeg må spørre deg Turid. Hvorfor ble det Høyre på deg? Hva var poltikken til Høyre som fanget deg? 

TK: Jeg vet ikke om det var sånn at jeg var helt inne i ideologien eller de tankene, men jeg opplevde at det var et parti hvor vi bygget nedenfra og hvor man la vekt på at det er lokal samfunnet, familiene, de enkelt lokal politikere som på en måte er med å legge premissene. Det er ikke så oven ifra styrt som jeg opplever at en del andre partier med. Så har du den klassiske Benkow. Jeg valgte meg Høyre fordi det er det partiet som ga meg mest mulighet til å være meg selv eller hvordan han formulerte det. Det er et veldig stort rom for mangfold, og at de aksepterer at folk er forskjellige og at rettferdighet er ikke nødvendigvis å gjøre de samme for alle, men å gjøre at alle for like gode liv. At man må tilpasse oss enkelt menneske. Også handler det også om at jeg mener at vi skal ha en sterk stat i den forstand at vi skal ta vare på de som trenger en god hjelp for at alle skal kunne leve gode liv. Men staten skal ikke være alt for alle. Vi skal fokusere på de som trenger hjelpen, også skal folk også få lov til å være ansvarlige i egne liv og ta egne valg. Av og til så er det dårlige valg, men da får man ta ansvaret for det. Så det er egentlig mange grunner. Også må jeg jo være ærlig på det at det er også skolepolitikken. Også som lokalpolitiker så var jeg veldig opptatt av skole og oppvekst og det veide ganske tung. 

SS: Hvordan er den annerledes i Høyre? 

TK: Jeg oppleve hvert fall som både lokalpolitiker og nå at vi er veldig opptatt av den kunnskapen i skolen. At vi må være opptatt av at barna lærer det de skal, og at vi må sette inn ressursene der det er viktig. At vi må ha kunnskap om skolen for å kunne få kunnskap inn i skolen. Som lokal politiker satt jeg jo i posisjon. Jeg var ganske frustrert mange ganger fordi vi fikk ikke lov til å vite så mye detaljer fordi det skulle ikke vi bry oss med. Men når vi så at det var store forskjeller i skolene, så var det viktig for meg å finne ut hvorfor sånn at vi kunne gjøre skolen like god for alle. Det viktigste vi kan gjøre er å sørge for en god lærer, sørge for at elevene lærer de grunnleggende ferdighetene  og at de ikke får hull. At de ikke faller fra underveis. Også er det kanskje sånn at noen tenker at vi har råd til alt i dette landet, men det har vi faktisk ikke og da mener jeg at det å satse å gode lærere og på oppfølging av elever er faktisk mye viktigere enn gratis skolemat og leksefri eller gratis SFO og heldagsskole og den type ting. Så jeg opplever at det er ganske store forskjeller på det. altså. 

SS: Jeg kommer fra en super disipliner skole så jeg har aldri skjønt greia med leksefri. Jeg kan ikke skjønne hvordan en skole kan være leksefri, men bortsett fra det så har jeg lyst til å skryte litt om norsk skole med innvandrer øyne. Jeg har fire unger som er i alder 8-13, 14 om noen få dager. Og jeg var veldig bekymret for at nå blir det litt for mye lek og lærer det nok, da. Mister de masse konkurransemuligheter senere i livet hvis de ikke tas seriøst helt fra starten og sånn. men det jeg har lært om norsk skole i prosessen er at - og jeg har vært veldig fascinert egentlig av forskjellige skolesystemer underveis. Venner i forskjellige land, så jeg ser at New Zealand er kjempe gode på kreativitet. Og Finland er veldig god på sterke lærere. Også er Canada veldig god på å bygge selvstendige ingeniører. Også er Kina faktisk sjokkerende bra faktisk på sånn samarbeid med foreldre også er Singapore, de kan grunn ferdigheter. God på PISA tester. Men Norge bygger folk som kan jobbe i team og samarbeide. Og det er noe jeg aldri har lært i min skolegang. Jeg har blitt kastet ut i studier i Norge og har aldri levert en felles oppgave før og egentlig var også alle sånn samfunnsfag og sånn var ren pugging av tall om korn produksjon i Russland og sånn. Og jeg tror at vi  i Norge lager egentlig ganske sånne helthetlige mennesker som kan samarbeide og som har litt sånn growth mindsett. 

TK: Ja, og det tror jeg er utrolig viktig. Skolen har et verdifullt dannelsesoppdrag. Og det tror jeg er viktig for at vi skal ha mennesker som kan delta i samfunnet og som kan være med på å ta vare på det demokratiet vi har og demokratifortielse. Jeg synes det er skumle utviklinger i en del land, men jeg tror nettopp at man inkluderer det såpass sterkt i norsk skole er en viktig verdi. Også har det vært en kjempe forskjell. Nå begynner jeg å bli godt voksen, men da jeg gikk på skolen var det ikke sånn samarbeidsformer, muntlig presentasjons teknikk og alt det jeg ser mine barn har hatt. Så det er verdifull utvikling. Og vi prøver vel det å få til den balansegangen. Det er mye diskusjon nå om disse seksåringene som begynner på skolen. Om det er for mye lek eller om det er for lite lek. Jeg tenker at det er viktig at vi ha ren balansegang også var du inne på hva er arbeid og hva er lek. Det er noen som ikke liker lekbasert læring. Jeg liker det ganske godt. Jeg mener det er mye du kan lære gjennom lek uten at du egentlig fratar keratitten og insentiver, men at du kan være med å legge til rette for det. Også er det jo heller ingen tvil om at dette med kommunikasjon, samarbeid, kreativitet, innovasjon, det kommer til å bli veldig viktig i det norske samfunnet fremover og. Så den fagfornyelsen som vi nå akkurat ruller ut i norsk skole, den har jo også dette som mål. Nettopp at det skal være mer kreative utforskende læringsformer også i norsk skole i tillegg til at det skal bli mer rom for fordypning og kanskje ikke så mye kompetansemål som det er nå, men at man skal kunne fordype seg mer. Jeg synes det skjer kjempe mye spennende rett og slett. Det er rett og slett flott å være utdanningspolitiker. 

SS: Det er utrolig viktig, kanskje den viktigste politikken også. Men bare en kommentar til hva forskjellen på skoler er. Jeg tror det har mye å gjøre med forskjellen på rektorer og lærere å gjøre. Og barna mine går på to naboskoler. Vi bor på Fornebu så den ene er begynt på en skole som ikke er helt ferdig bygget enda fordi dette vokser så innmari som sted. Men kjempe fine rektorer begge steder som jeg synes er veldig gode på dette med å utfordre sine lærere og gi dem autonomi. Og de er med på å utvikle skolen og de er med på å utvikle ungene. Og for meg er det viktigste å se at disse lærere både ser barna og har ambisjoner på vegne av barna.  

TK: Ja, og det er også noe. Jeg snakket jo om dette med å kunnskap om skolen for å kunne ha god kunnskap i skolen til det beste for barna våre. Og det du peker på der, det å ha dyktige skoleledere og gode rektorer. De tå ha aktive skoleeiere som er lokalpolitikerne som følger med og som stiller krav og legger til rette er utrolig viktig. Og det er også en av de tingene som jeg opplever skiller oss litt på høyre og venstre skolen i norsk politikk. Vi anerkjenner at det er for store forskjeller mellom skolene i Norge. Til og med mellom skoler i samme kommune. Og det er viktig at vi følger med. Og sørger for at vi kan hjelpe de skolene som trenger hjelp for å kunne løfte seg. Vi har jo en oppfølgings ordning nå hvor vi kan få oppføling av et veileder korps på skoler som over tid har hatt veldig dårlige resultater. Men jeg tror det med å ha en dyktig skoleleder, dyktig rektor som jobber for å skape et godt profesjonsfelleskap mellom lærere. Det ser vi også at er store forskjeller. På noen skoler så jobber jo lærerene kjempe godt sammen. Samarbeider om undervisningen, evaluerer hverandre, løfter hverandre og utvikler nye undervisningsmetoder sammen. Mens på andre skoler er det litt mer privatisert. De vil helst ikke at andre lærere skal komme inn i klasserommet å se på det de gjør. Og det er klart at denne måten å drive skole utvikling på er kjempe viktig. Men for å gjøre det så må vi også ha litt åpenhet om tilstandene i skolene. Så et av målene mine er jo også å sørge for at det skal ikke spille noen rolle hvor du bor i landet. Hvilken kommune du bor i eller hvilken skole du går på. Vi må sørge for at alle barn møter en like god skole og like gode lærere. Det fortjener de. 

SS: Vår fremtid avhenger kanskje av det også. 

TK: En smule. 

SS: Og du vi er egentlig ute på tid, men jeg må bruke to-tre minutter på å snakke om noe som også er felles lidenskap, og det er verdien av spill, lek, gaming. Både for barn, men også for voksne. Og jeg har da fire unger og alle er gamere. Man gamere med stil. Alle har funnet sin stil og alle lærer masse av det. Og det som jeg brenner for fra Lørns perspektiv er å åpne opp en mer gamefied approach to learning for voksne også. Gi folk små belønninger. Det er helt utrolig hva folk får til hvis de opplever noe som lek eller konkurranse i stedet for som plikt. Du har nettopp skrevet noe om gaming. Fortell litt om det.  

TK: Ja, dette har jo vært mitt sånn side prosjekt ved siden av utdanningspolitikken fordi jeg mener at gaming er en bra fritids interesse. Vi må anerkjenne det på lik linje med alle andre fritids interesser. Vi må legge mer til rette for det. Jeg ønsker at vi tar i bruk ikke bare for voksne, men også i barne- og ungdomsskoler. Jeg har besøkt blant annet Revheim ungdomsskole i Stavanger som har ansatt egen spill pedagog som tilrettelegger for pedagogisk bruk av for eksempel Assassin’s Creed i en litt modifisert versjon gjennom historie undervisningen. Dette kan også gjøres på videregående skoler og andre. Dette er altså et viktig verktøy i verktøykassen til lærerene som når mange elever. Det er bra for alle, men ikke minst for de som trenger å lære på andre måter. Og vi ser jo også hvilke spill hover effekter det har for arbeidsplasser. For opplæring på arbeidsplasser, for prosesser på arbeidsplasser. Gamification er jo på en måte det rette ordet på en måte på det. Men både også å få små belønninger som du sier. Mange lærer godt av det. Men også at det er utrolig nyttig for lærings prosesser og for arbeidsprosesser. Så jeg har jobbet masse for at vi skal få det mer inn i Norge i tillegg til at vi må ta en mye større del av kaka fra spill industrien som er en enorm verden. Det er ingen grunn til at vi skal være så bakpå på det. Det tror jeg kan være viktig også for fremtiden i Norge. 

SS: Du bare et lite sånt sidespor igjen relatert til det. Vi har utrolig kule samtaler med Sunnaas Sykehus som bruker spill i rehabilitering. Og du kan tenke deg folk som har mistet kontroll over en arm også videre som er helt sikre på at de ikke kan bevege den og plutselig får den løftet opp der fordi det er en eller annen oppgave de skal løse i en eller annen VR-setting og har helt glemt seg hvor de er. For å trene opp folk etter at du har gått på fysioterapi eller hva det er så blir du sendt hjem etter hvert også må du fortsatt gjøre oppgaver og ofte sliter de rett og slett med at folk skal overholde regimet som de har blitt foreskrevet. Og det de ser er at når du setter folk på en Xbox hvor de skal gjøre disse oppgavene, men da mot et resultat som de stadig blir bedre på, så har de fått nå det motsatte problemet hvor folk får sånne slitasje skader fordi de gjør dobbelt så mye som de skulle. Det er ganske fascinerende? 

TK: Ja, men det sier jo litt sånn som du var inne på. Altså hvordan hjernene våre fungerer og hvordan vi også trigges av belønninger og hvordan man blir engasjert når det blir den type spillbaserte aktiviteter, da. Det her var ikke jeg kjent med at man brukte på Sunnaas, men selvfølgelig. Dette har så mange gode bruksområder i samfunnet vårt. Og jeg er jo ikke så veldig overasket. Jeg gamer ikke selv. Jeg ser på en del sammen med sønnen min, men jeg kan jo sitte på Ipaden min med litt mindless spill og se på hvor opptatt jeg kan bli av det. Og belønningene som havner inn der. Så det er veldig logisk for meg.  

SS: Du jeg bare husker alle de angrepene på Erna blant annet på grunn av spill.  

TK: Angry Bird eller hva det var? 

SS: Jeg husker ikke om det var det eller Candy Crush eller var det var.  

TK: Nei, Candy Crush var det.  

SS: Jeg har vokst inn i en modell som jeg ikke var klar over før. Jeg har blitt veldig glad i å lytte til bøker. Og det lytter jeg til når jeg kjører bil eller før når jeg satt på fly eller tog. Jeg rekker ikke så mye på tur der barna er med, for da skal jeg snakke med barna i stedet for. Så det er ikke så mange andre sånne tids perioder hvor jeg kan høre på bøker. Problemet hvis jeg hører på en bok - så lenge jeg kjører en bil så prøver jeg å ikke tenke på så mye annet enn boka og veien. Men på fly så sovner jeg med en gang. Men hvis jeg setter i gang Candy Crush for eksempel så holder den hjernen min fokusert på boka, men jeg begynner ikke å tenke på jobb eller å sovne. Så jeg tror det er så mange sånne pedagogiske måter å bruke spill på i forhold til for eksempel konsentrasjon sånn som jeg har rotet meg til, som vi burde forske på. Og jeg tror at det er veldig få som har jobbet med digital pedagogikk og spill relaterte insentiv systemer for voksne for eksempel. Så dette er noe jeg håper veldig å se noe forskning på.  

TK: Det hadde vært veldig, veldig spennende. Jeg tror det er så mange bruks områder, og nå trekker du opp noen nye som jeg ikke har vært kjent med selv om jeg har vært ute å besøkt mange som driver med dette i ulike sammenhenger. Jeg synes det er litt interessant faktisk at du sier du klarer å høre på lydbok og ikke bli distrahert samtidig som du spiller den type spill. 

SS: Det er psykologi som jeg ikke kan nok, men jeg er sikker på at hvis det er Candy Crush eller noe hvor det ikke er verbale oppgaver, så er den verbale delen av meg opptatt av boka og dette er egentlig bare en måte å ikke la tankene gå et annet sted. Jeg fanger ikke opp så mye annet som begynner å få meg til å tenke på prosjekter eller noe annet.  

TK: Jeg har litt det samme utfordringen. Jeg har en kjæreste som hører på ekstremt mye lydbøker, men hjernen min forsvinner ut i andre tanker uansett om jeg er ute på tur eller kjører bil. Jeg er kjempe dårlig på det. Men jeg har også noen sånne små rare spill på Ipaden min som jeg nevnte. Og hvis jeg skal sitte å høre på lange debatter på TV eller streamet konferanser, så sitter jeg faktisk med den innimellom og kanskje er det det som hjelper meg til å holde meg fokusert. Det har jeg ikke tenkt på. Dette skal jeg sjekke som sånn svoger forskning neste gang. Dette bør vi lære mer om.  

SS: Ikke sant. Men du Turid, mot slutten så pleier jeg å spørre folk om to ting. Og det ene er hva er din mest positive overraskelse fra korona og det andre er hva slags livsvisdom gir du til deg selv når livet butter imot? 

TK: Positive erfaringer med korona. Si det. Det er sånne dumme ting som at jeg ble anbefalt å kjøre bil og det er mindre kø inn, og det er en kjempe teit ting, men jeg ser nå også at jeg kommer til å være litt lei av Teams møter og Zooms møter, så ser jeg også hvor effektive de er i en del sammenhenger. Så det kommer jeg til å ta med meg videre. Men akkurat nå så savner jeg så mye på grunn av restriksjoner. Jeg bor i Lørenskog som fremdeles er fryktelig nedstengt, så kanskje klarer jeg ikke å komme på så mye positivt. Men livsvisdom. Jeg har et par sånne ordtak som jeg har hatt hengende på en tavle foran meg på arbeidsplassen i mange år og det ene er at alt går. Enten så går det bra eller så går det over. For å ikke blir for fortvilet hvis jeg ikke synes det går bra nok. Og den andre handler om at du ikke må henge deg opp i ting du ikke kan gjøre noe med. Lære deg å se hva du kan gjøre noe med og hva det er du ikke kan gjøre noe med og lære deg å se forskjellen på det og ikke bruke masse energi på ting du uansett ikke får gjort noe med. Det opplevde jeg at jeg gjorde alt for mye med tidligere i livet. Rett og slett rydde bort litt irritasjon på ting jeg uansett ikke får gjort noe med og bruke energien på noe mer positivt. 

SS: Turid Kristensen, tusen takk for den gode samtalen. 

TK: I like måte. Det har vært kjempe hyggelig og jeg har fått med meg litt å tenke på så det er bra. 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online univeristet Lørn.University 
 

 

 



 

 

Read full transcript

Utdanning og hobby?
Foretaksøkonom – litt halvstudert røver, skulle gjerne tatt mer utdanning, men politikken «tok» meg – glad for regjeringens «Lære hele livet»-reform, får fylle på med mer etter hvert. Skulle ønske jeg hadde tid til gamle hobbyer, men å være stortingsrepresentant er et verv/en jobb som krever svært lange arbeidsdager, oftest sju dager i uken 

Hvem er du, personlig og faglig? 
Stortingsrepresentant, mor til to gutter på 20 og 23 år. Jobbet 30 år ved Universitetet i Oslo før jeg ble stortingspolitiker – med studieadministrasjon. Var lokalpolitiker i Lørenskog i 10 år før jeg kom inn på Stortinget. Alltid vært samfunnsengasjert, alltid hatt verv i FAU, lagleder fotballag, korpsleder osv, men hadde ikke sett for meg at jeg noen gang skulle bli politiker. Men sånn er livet – veien blir til mens man går. Engasjement for en spesiell, lokal sak gjorde at jeg opplevde at det var veldig vanskelig å påvirke fra utsiden, så da meldte jeg meg inn i Høyre og ble valgt inn året etter. Derfra gikk det rasende fort – ble gruppeleder fra dag én, og var partiets ordførerkandidat i to valg før jeg plutselig ble stortingspolitiker. Hadde ikke sett den komme heller. Men har lært meg å ta imot de utfordringene og mulighetene jeg får. Som voksen tenker jeg mer som Pippi: Dette har jeg ikke gjort før, men det går sikkert bra!

 

Hva leverer din organisasjon, enklest forklart?
Regner med at dette kanskje sier seg litt selv … Men de formelle oppgavene til Stortinget er å vedta lover, vedta statsbudsjetter og kontrollere regjeringen. Og så behandler vi og vedtar en masse saker og stortingsmeldinger for å gjøre at AS Norge fungerer enda bedre, og for at alle skal kunne leve så gode liv som mulig i landet vårt – litt flåsete sagt kanskje, men det er jo det det handler om

 

Hva er du best på?
Si det … Blir lett engasjert. Kan ikke fordra urettferdighet, og bidrar veldig gjerne til å få satt søkelys på saker vi må gjøre noe med. Stor arbeidskapasitet, god på å sette meg inn i saker, opptatt av å være tilgjengelig og snakke med mennesker som ønsker å komme i kontakt med meg – for å lære mer om saker de er opptatt av og få gode innspill fra de som har skoene på. Mange morsomme og spennende saker å gripe fatt i som politiker.

 

Hva tror du er relevant kunnskap for fremtiden? 
Å kunne lære, hele livet, kommunisere, samarbeide, være kreative og innovative, digitale kunnskaper.

 

Noe anbefalt lesing eller seing, så vi kan lære mer?
Kanskje Gamerne på NRK og High Score på Netflix.
  

Ditt favorittuttrykk, i krevende tider? 
Alt går: "Enten så går det bra, eller så går det over!" og "Gi meg sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre, mot til å endre det jeg kan og visdom nok til å se forskjellen".

Refleksjonsspørsmål

Samle deg med en venn eller en kollega for å se om du klarer å svare på spørsmålet nedenfor.



Spørsmål:

Hvordan skal vi skal sørge for at flere forstår at gaming og dataspilling er en fritidsinteresse på lik linje med fotball, korps og andre mer tradisjonelle fritidsinteresser, og at de som holder på med dette skal få gode, fysiske møteplasser, at vi skal legge bedre til rette for e-sport og bedre til rette for bruk av dataspill basert undervisning i skolen?

!

Want to show off this case to your friends and coworkers?

Download summary (Available soon)
POLITICIAN

This is what you will learn:

Utdanningspolitikk

Spillindustri

Innovasjon

Fremtidsrettet politikk

Vi skal legge bedre til rette for e-sport og bedre til rette for bruk av dataspillbasert undervisning i skolen

- Turid Kristensen

Recommended literature:

Gamerne på NRK og High Score på Netflix.

This is Høyre

Høyre er et norsk konservativt politisk parti. Partiet ble stiftet i 1884 og er Norges nest eldste parti. Høyre er blant de største politiske partiene i Norge. Ved flere anledninger etter andre verdenskrig har Høyre dannet regjering med andre ikke-sosialistiske, borgerlige partier. Fire ganger etter krigen har partiet hatt statsministeren i slike koalisjonsregjeringer (John Lyng i 1963, Kåre Willoch i 1983–1986, Jan P. Syse i 1989–1990 og Erna Solberg fra 2013). Willoch ledet de to første årene etter valget i 1981 en ren Høyre-regjering.